Vet du hvordan du kan holde ut sorg?

NÅR døden gjør sitt inntog i en familie, kan den som mister sin ektefelle eller en annen av sine kjære, få et sjokk som er hans livs sterkeste følelsesmessige påkjenning. Mange, og kanskje i særlig grad de som har mistet sin ektefelle, kan synes at sorgen er så vanskelig å holde ut at de ikke får sove om nettene, dagene synes innholdsløse, og de vet ikke hvordan de skal klare å leve videre. I en slik tid er det derfor viktig å vite hvordan en kan holde ut sorg.

Det er ikke nødvendig å bære sorgen inne i seg og skjule den bak et stoisk ytre. Ved å gjøre det risikerer en å bygge opp et følelsesmessig press som gjør sorgen enda vanskeligere å holde ut. Det er ikke noe galt i å lette dette presset ved å gi uttrykk for sin sorg eller følelse av tap. Når en har latt følelsene få utløp, men ikke i en slik grad at en mister selvkontrollen, vil en ofte føle seg bedre.

Da patriarken Abraham mistet sin elskede hustru Sara, samlet han ikke sorgen opp inne i seg. Nei, han ga uttrykk for sin sorg ved å gråte. (1 Mos. 23: 2) Det samme gjorde israels konge David da han fikk vite at hans sønn Absalom var drept. Bibelen beretter: «Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp på salen over porten og gråt, og mens han gikk, sa han så: Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! O, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!» (2 Sam. 18: 33) Ja, David sørget dypt over tapet av sin elskede sønn.

Men David sørget ikke i det uendelige. Han visste at de levende ikke kan få de døde tilbake til livet, og at de derfor må innrette sitt liv på å fortsette uten de kjære som de har mistet. David bevarte minnene om sin sønn, men det ville ha blitt vanskelig for ham å holde ut sorgen hvis han hadde stengt omverdenen ute og trukket seg inn i seg selv og bare levd på minnene.

Mange mennesker har erfart at de bare holder såret åpent ved å prøve å leve på minner. Noen mennesker gjør imidlertid det ved å fortsette å la hjemmet sitt se nøyaktig slik ut som det gjorde den gang den kjære de har mistet, levde. De som forlenger sorgen på denne måten, forsøker forgjeves å leve i fortiden, i stedet for å innse at de kan få mange gleder hvis de ser framover i tiden. Den døde ville ha ønsket at de etterlatte skulle foreta den nødvendige omstilling for å kunne leve et lykkelig og rikt liv. Det er klokt å foreta en slik omstilling.

Den sørgende er selvfølgelig klar over at den døde har etterlatt seg et stort tomrom, men sorgen kan bli mindre hvis han prøver å fylle dette tomrommet med oppbyggende virksomhet. Mange mennesker har kommet over sin sorg ved at de uselvisk har hjulpet andre som er ulykkelige, for det har fått tankene deres bort fra dem selv. Når en er tilbøyelig til stadig å la tankene dvele ved det en har mistet, kan det bli enda vanskeligere å holde ut sorgen. Kanskje en tenker på hvor ensom en nå er, eller hvor mye en nå må gjøre selv, som den avdøde pleide å gjøre for en. Da vil det være til stor hjelp for en å få tankene bort fra seg selv og heller tenke på hva en kan gjøre for andre mennesker, så vil såret bli legt og tomrommet gradvis fylt igjen. En kan gjøre mye for at livet skal bli verd å leve ved å tenke på andre og vise dem en slik kjærlighet som en gjerne vil at de skal vise mot en selv.

Sannhetene i Guds skrevne Ord er til stor trøst for mange som sørger, og de gir livet deres mening. Disse sannhetene kan fjerne den engstelse de kanskje føler fordi de ikke vet hvor de døde er. Gjennom Bibelen viser livets Skaper hva som skjer med et menneske som dør, og han viser også hvilket håp det er for at dette mennesket en gang kan få liv igjen.

Fordi de kristne har dette vidunderlige håpet, behøver de ikke å sørge så dypt som de som ikke vet hva den store Livgiver har sagt angående døden, eller de som mangler tro. Hans pålitelige uttalelser gjør det lettere å holde ut sorgen. «Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.» (1 Tess. 4: 13) Ja, i likhet med apostelen Paulus kan de sette sin lit til «Gud, som oppvekker de døde». — 2 Kor. 1: 9.

De som har fått kunnskap om hva Jehova Gud sier i Bibelen til gagn og trøst for menneskene, kan finne styrke til å holde ut sin sorg ved at de uselvisk lærer andre om hans Ord og hensikter. Denne nyttige og åndelige virksomheten kan hjelpe til med å fylle det tomrommet som den døde har etterlatt seg. Den vil holde deres sinn opptatt med andre ting og gi dem mot til å leve videre.

De som sørger, kan også finne styrke hos Gud ved å vende seg til ham i bønn. Gud er ikke ansvarlig for at vi mister våre kjære, selv om noen kanskje hevder det. Nei, når en som sørger, lærer hva Bibelen sier om grunnen til at menneskene dør, og hvilket håp det er for at de døde skal få liv igjen, finner han grunn til å takke Gud i stedet for å klandre ham. Dette fører til at den skremmende og nedstemmende følelsen av håpløshet forsvinner. (Sl. 46: 2) Ja, det er en stor hjelp til å holde ut sorgen.

Når et menneske har fått det håpet som Guds Ord legger fram for oss, kan han lettere innrette seg på å leve videre uten sin kjære. Han vil være takknemlig for at hans kjære i det hele tatt fikk nyte livet, og at han selv fikk bidra til det. Sist, men ikke minst, vil han være takknemlig mot Gud for hans kjærlige foranstaltning for en oppstandelse for de døde.