De anbefaler sannheten ved sin gode oppførsel
Hun forandret sin holdning
I 2 Korintierne 6: 3—10 viser Paulus hvordan sanne kristne anbefaler sannheten til andre ved sin oppførsel og sine gode egenskaper, som for eksempel vennlighet. Et av Jehovas vitner i staten Indiana tilbød nylig Vakttårnet og Våkn opp! til en dame i arbeidet fra hus til hus, og damen sa: «Denne gangen skal jeg ta dem og lese dem.» Hun sa videre at hun var meget takknemlig for at et av Jehovas vitner hadde besøkt hennes mor og på en vennlig måte hadde trøstet og oppmuntret henne mens hennes far lå på sykehuset. Denne damen hadde tidligere vært en bitter motstander av sannheten, men på grunn av den vennlighet som ble vist mot hennes foreldre, hadde hun forandret sin holdning.
Ro og orden gjorde inntrykk på dem
Et vitne som tok del i losjiarbeidet i forbindelse med et stevne i Americus i Georgia, fortalte hva som hendte da han besøkte to moteller: «Jeg besøkte bestyreren for et motell og fortalte ham at jeg var en representant for Vakttårnets losjiavdeling. Han sa: ’De mener vel ikke Jehovas vitner?’ Jeg sa: ’Jo.’ Han sa: ’Min hustru og jeg snakket om dere forleden dag. Det var nylig noen mennesker som bodde på vårt motell, og som overvar et religiøst møte. De og deres barn holdt lite orden på rommene sine. De kastet papir og avfall på marken og laget mye støy. Min hustru sa: «Hvorfor kunne de ikke ha vært som Jehovas vitner?» Da de var her, holdt de rommene sine så pene og rene at vi ikke hadde stort å gjøre der etter at deres stevne var slutt. Værelsepikene snakket også om forskjellen mellom Jehovas vitner og andre mennesker. Vi er så glad for å kunne ha dere her igjen!’
«Jeg besøkte senere et annet motell. Bestyrerinnen spurte meg om hva jeg solgte. Jeg svarte: ’Jeg selger ikke noe. Jeg er en representant for Vakttårnets losjiavdeling. Vi trenger værelser i forbindelse med et stevne.’ Hun sa: ’Vi ønsker dere hjertelig velkommen tilbake.’ Hun viste meg så hvor rene og pene rommene var, og sa hva de kostet. Da jeg skulle gå, sa hun: ’Jeg vil gjerne be Dem om å gjøre meg en tjeneste. Jeg vil at De skal sende de samme menneskene hit som bodde her forrige gang dere hadde stevne. De var de mest hyggelige og ordentlige mennesker jeg noensinne har truffet.’ Jeg sa at jeg ikke kunne love henne det, ’men jeg vil gjerne at De skal la noen andre få bo her, slik at De kan få se om ikke de er like hyggelige og ordentlige’. Hun sa: ’Jeg er sikker på at de vil være det, men jeg likte så godt de andre at jeg ønsket å ha dem her igjen.’»
Ingen problemer
En av Jehovas vitners områdetjenere i British Columbia i Canada fortalte følgende opplevelse: «Da jeg besøkte Lonsdale menighet, tilbød jeg bladene fra forretning til forretning i et distrikt hvor det var et hotell. Jeg besøkte direktøren og tilbød ham bladene, og han tok dem med en gang. Han sa at det måtte være noe spesielt med disse bladene. Jeg spurte ham om hvorfor han sa det. Han svarte at hans hotell var fullt av Jehovas vitner under stevnet og sa videre: ’Jeg ønsker ærlig talt at hotellet mitt kunne være fullt av dem hver dag. De aner ikke hvor godt det er å ha folk som ikke skaper noen problemer, boende på et hotell. Hvis disse bladene lærer folk å oppføre seg på denne måten, vil jeg gjerne lese dem.’»
Hun vitnet ved sin oppførsel
En forkynner i Alberta i Canada fortalte om en opplevelse han og et annet vitne hadde da de besøkte et hjem i Calgary og en dame åpnet døren: «Damen spurte oss: ’Er dere Jehovas vitner?’ Da hun fikk vite at vi var det, ba hun oss inn og sa at hun respekterte Jehovas vitner på grunn av den oppførsel og omtenksomhet de la for dagen overfor andre. Hun fortalte at hun engang hadde vært detektiv, og at hun derfor la nøye merke til folk. En dag gikk hun og hennes mann inn på en restaurant i British Columbia. Mens de ventet på at maten skulle bli servert, betraktet hun serveringsdamene som gikk omkring og serverte kundene. Til slutt sa hun til sin mann: ’Jeg kan fortelle deg hvilken tro den piken der borte har.’ Han sa: ’Jaså, hvilken tro har hun da?’ ’Hun er et av Jehovas vitner.’ De ba så piken om å komme bort til deres bord, og det viste seg at hun var det. Da serveringsdamen hadde gått, spurte mannen: ’Hva var det som fikk deg til å tro at hun var et av Jehovas vitner?’ Hun svarte: ’Hennes oppførsel og den omtanke hun viste ved å passe på at alle ble betjent på beste måte.’ Som følge av denne pikens oppførsel ble det levert flere blad, og det ble truffet en avtale om gjenbesøk.»