Utholdenhet trass i motstand gir glede
Fortalt av A. J. Joseph
DA JESUS sendte sine disipler ut for å forkynne, sa han til dem at de måtte vente å møte motstand. Han sa også at den hellige ånd ville hjelpe dem til å overvinne denne motstand, og at de i virkeligheten skulle glede seg når de ble forfulgt. — Matt. 5: 10—12.
Jeg har erfart en slik motstand i løpet av de 50 årene jeg har tjent Gud i India. Jeg har også fått hjelp av Jehovas hellige ånd. Jeg har dessuten hatt mye å glede meg over, til og med under forfølgelse, for jeg har i likhet med fortidens profeter visst at jeg har gjort det som er rett, og som behager Gud.
Kalt til tjenesten
Det var i 1905 at jeg fikk tak i Selskapet Vakttårnets litteratur. Jeg bodde da sammen med mine foreldre i Travancore, som er en av provinsene i staten Kerala i Sørvest-India.
Jeg hadde begynt å få mistanke om at noen av den anglikanske kirkes læresetninger og skikker var ubibelske. Men hverken mine foreldre, som tilhørte denne kirken, eller noen av mine religiøse venner kunne besvare mine spørsmål. Min far foreslo at jeg skulle skrive til en mann som var leder for et kirkesamfunn i Sør-India, og spørre om han hadde noen bøker som kunne forklare treenighetslæren, som jeg stilte meg tvilende til. Dette gjorde jeg. Hva var det denne mannen sendte meg? Jo, det var femte bind av Selskapet Vakttårnets bokserie Studier i Skriften, som het «Forsoningen mellom Gud og Mennesket». Ut fra denne boken forsto jeg for første gang sannheten angående Jehovas overhøyhet og forholdet mellom Gud og Jesus Kristus, og jeg ble klar over hva den hellige ånd er. Det varte ikke lenge før jeg fikk tak i flere slike publikasjoner, innbefattet bladet Vakttårnet.
Mot slutten av 1906 fikk jeg en alvorlig sykdom som gjorde det nødvendig for meg å flytte til Cuddapah i nærheten av Madras. Her fikk jeg anledning til å studere grundig, og etter hvert som jeg ble friskere, begynte jeg å gjøre budskapet om Riket kjent ved hjelp av traktater som jeg hadde fått fra Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn. Jeg skaffet meg en jobb for å kunne forsørge meg selv og brukte de følgende år til å forkynne for «kristne» i dette distriktet.
Ettersom jeg leste bladet Vakttårnet regelmessig, fikk jeg vite at Selskapet Vakttårnets president, C. T. Russell, skulle besøke India i 1912 i forbindelse med sin reise jorden rundt. Da han kom, fikk jeg anledning til å høre ham tale. Jeg ba om å få snakke med ham. Trass i sin travle timeplan snakket han med meg i to timer. Han oppfordret meg til å gjøre forkynnelsen av det gode budskap til min heltidsbeskjeftigelse. I likhet med Jeremias unnskyldte jeg meg med at jeg var altfor uerfaren til å påta meg et slikt ansvarsfullt arbeid. Han sa at Jehova ville hjelpe og styrke meg, slik han gjør med alle sine tjenere. Jeg tok imot privilegiet.
Jeg reiste omkring i Sør-India med tog og stoppet på alle stasjoner for å levere traktater i de omliggende landsbyer. Jeg måtte dra med oksekjerre til andre landsbyer som lå langt inne i landet. Jeg gikk lange strekninger til fots hvor det ikke var mulig å benytte seg av noe kjøretøy. I sumpete distrikter brukte jeg de innfødtes primitive prammer for å nå fram til menneskene.
India var et stort distrikt å forkynne i, og jeg ble klar over at det var behov for hjelp. Jeg ba Selskapet Vakttårnets president om å sende noen fra De forente stater eller England for å organisere arbeidet i større målestokk. En bror ble sendt fra avdelingskontoret i London, og en annen ble sendt fra Malaya. Dette skjedde i 1913.
Arbeidet hadde god framgang i Travancore og spesielt i den sentrale og nordlige delen av staten. Foredrag, som ble godt bekjentgjort, ble holdt i praktisk talt alle de «kristne» sentrene. Vi var en uke på hvert sted og holdt møter hver kveld. Det var anledning for tilhørerne å stille spørsmål. Noen ganger varte disse drøftelsene til langt på natt. Små grupper av interesserte mennesker ble snart organisert med tanke på regelmessig studium av Bibelen.
Da den første verdenskrig brøt ut, ble de britiske brødrene kalt hjem, og jeg måtte fortsette alene som best jeg kunne. Jeg dro til de steder hvor små grupper hadde tatt imot sannheten som følge av de offentlige foredragene, og ledet bibelstudier med dem. Jeg ble meget oppmuntret av de gode frukter dette ga.
Motstand
Det tok ikke lang tid før de forskjellige «kristne» kirkesamfunns ledere tilskyndte folk til å gjøre sterk motstand. De hisset opp pøbelflokker som skapte forstyrrelser når jeg fant mennesker som viste interesse. Hvis det ikke hadde vært for at Jehova hjalp meg ved sin ånd, hadde jeg kanskje gitt opp på grunn av denne sterke motstand.
En prest i den anglikanske kirke utfordret meg til en debatt om sjelens udødelighet. Det var omkring 300 til stede under debatten. Han siterte bare ett skriftsted fra Bibelen og klarte ikke på noen måte å bevise at mennesket har en udødelig sjel. Som følge av at jeg brukte Bibelen, kunne tilhørerne se hva som var det rette syn på denne læren. Etter debatten kom noen bort til meg og sa at de ønsket å få vite mer. Som følge av dette ble det opprettet en menighet i denne byen, som het Thottakkad.
Ved en annen anledning holdt jeg et offentlig foredrag i byen Pallam, sør for Kottayam. Før jeg hadde snakket i et kvarter, gikk en kraftig mann til angrep på meg, slo meg ned og slepte meg av sted mens noen i forsamlingen slo på trommer. Denne ydmykende hendelsen la imidlertid ingen demper på min nidkjærhet. Jeg kunne bare glede meg over at jeg var aktet verdig til å bli utsatt for denne vanære for Jehovas navns skyld. En forbipasserende, som la merke til denne hendelsen, kom dagen etter til mitt bosted og ga uttrykk for sin sympati. Han inviterte meg til å holde offentlige møter en hel uke på hans eiendom, hvor han ville innrede en midlertidig møtesal. Jeg tok imot dette tilbudet, og disse møtene ble meget godt besøkt. Det var mellom 300 og 400 mennesker til stede. Det ble snart opprettet enda en menighet.
Etter hvert som arbeidet hadde framgang, ble motstanden sterkere, spesielt fra kristenhetens religiøse organisasjoners side. Under et foredrag jeg holdt i byen Pullad, ble jeg avbrutt av en misjonær fra en av disse sektene. Jeg ba ham på en vennlig måte om å sette seg igjen, men det ville han ikke. Han påvirket sine tilhengere til å rive ned det skuret vi hadde satt opp for dette møtet, og det ble et voldsomt oppstyr. Men dagen etter satte vi skuret opp igjen og fikk politiet til å beskytte oss. Møtene fortsatte uken ut.
Mange andre angrep, som prester sto bak, fulgte etter dette. I Kundara leide jeg et sted hvor vi skulle holde offentlige møter. Noen få brødre hadde levert løpesedler for å bekjentgjøre foredragene. Jeg begynte et av mine foredrag til fastsatt tid, men 20 minutter senere reiste en fremtredende prest fra et av kirkesamfunnene seg foran meg og ga sine tilhengere tegn til å slå på tomme blikkspann og rope høyt. Denne presten, som påberopte seg å være en kristen leder, tilskyndte også sin ustyrlige pøbelflokk til å kaste kumøkk og skitt på meg. En innflytelsesrik og respektabel hindu som var i nærheten, kom for å finne ut hvorfor det var så mye bråk. Han spurte presten om han ved å motarbeide meg fulgte det eksempel Kristus satte for de kristne, eller om han fulgte det eksempel de jødiske religiøse lederne på Jesu tid satte. Presten ble illrød i ansiktet og trakk seg tilbake, hvoretter jeg fortsatte foredraget.
Under all denne motstand ble jeg meget opmuntret av et brev jeg fikk fra Selskapet Vakttårnets daværende president, J. F. Rutherford. Hans brev inneholdt blant annet følgende avsnitt: «Du kan vente økt forfølgelse fra dem som har Djevelens ånd, ettersom Djevelen forstår at hans rike hurtig nærmer seg sin ende. Alle etterfølgere av den store kongers konge bør nå oppmuntres til å ta del i tjenesten med større nidkjærhet, ettersom vi er klar over at hans rike skal knuse Satans rike og innføre rettferdige forhold.»
I desember i 1921 skrev bror Rutherford til meg at jeg skulle sørge for at alle menighetene holdt offentlige møter på en bestemt søndag ettermiddag i begynnelsen av 1922. Det emnet som det skulle redegjøres for, var «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Dette enestående offentlige foredraget ble holdt i nesten hver eneste landsby eller by i vårt distrikt. Dette grundige vitnesbyrd gjorde presteskapet enda mer rasende, men arbeidet hadde framgang.
Utholdende trass i motgang
I 1925 skjedde det noe tragisk i min familie. Tre av mine barn døde av en alvorlig form for dysenteri. Dette var et stort sjokk for meg og min hustru, men vår sterke tro på oppstandelsen ga oss trøst. Jehova ga oss styrke til å bære denne tragedien og til å fortsette i arbeidet.
Hvor lykkelig var jeg ikke fordi jeg hadde vært utholdende, da jeg i juli i 1926 fikk et brev fra hovedkontoret i Brooklyn som underrettet meg om at bror F. E. Skinner skulle sendes til India for å opprette et avdelingskontor i Bombay, og jeg ble bedt om å fortsette mitt arbeid under ledelse av dette avdelingskontor. Min drøm var blitt virkeliggjort! Spesielt fra da av hadde forkynnelsesarbeidet framgang i India, for avdelingskontoret ga praktiske råd med hensyn til hvordan en skulle organisere menigheter og forkynne for folk. Innsamlingen av får-lignende mennesker i India har fortsatt år etter år under den gode hyrdes, Kristi Jesu, ledelse, slik at det i dette landet nå er over 2000 vitner som tilhører 68 menigheter, og som alle er forent i tilbedelsen av Jehova Gud.
Når jeg ser tilbake på de 50 år som jeg har brukt i tjenesten for Jehova i India, gleder jeg meg over at den allmektige Gud har vært god mot meg og har hjulpet meg til å være utholdende hele denne tiden trass i at jeg har møtt sterk motstand. Selv om jeg nå fysisk sett er svak på grunn av høy alder, er jeg lykkelig, og jeg ser fram til at Jehovas hensikter fullt ut skal bli gjennomført.