Bør løgn og bedrag avsløres?

MANGE mennesker har i vår tid vanskelig for å skille mellom rett og galt. Politimenn i mange land lar seg bestikke for å ignorere brudd på trafikkreglene, folk snyter på skatten, gifte mennesker er utro mot sine ektefeller, og unge mennesker fusker på skolen. En gang i tiden ville de fleste ha betraktet en slik oppførsel som noe sjokkerende, som noe som var absolutt galt, og som burde fordømmes. Men nå er det slik at selv om en slik oppførsel ikke blir helt anerkjent, blir den vanligvis godtatt som noe naturlig — det er nå engang slik. «Alle gjør det,» sier folk ofte.

Det blir dessuten betraktet som ubarmhjertig og ukjærlig å avsløre en løgn eller å påpeke det gale en annen har gjort. Folk mener gjerne at det ikke er så bra å bedra og komme med usannheter, men at det er enda verre å gjøre bedrageriet kjent eller å avsløre usannhetene. Hvis en gjør det, blir en ofte utsatt for mer kritikk enn den som har gjort noe galt.

Også på det religiøse område blir det stadig mer alminnelig at folk er likegyldige og godtar løgn og bedrag, særlig nå når det ved hjelp av felleskirkelige bevegelser blir gjort forsøk på å forene de mange forskjellige religionssamfunnene. Mange mennesker kan nok være klar over at en religiøs organisasjons læresetninger og skikker er urette og gir et feilaktig bilde av den sanne kristendom, men de mener ikke desto mindre at det er en lite kristen handlemåte å avsløre dem. Du har sikkert lagt merke til at dette er tilfelle.

Hvilket syn har så du på denne saken? Hvordan ville du reagere hvis noen offentlig gikk kraftig i rette med visse religiøse ledere og sa til dem: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster. . . . Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» Ville du synes at det var lite passende for en kristen å bruke et slikt språk? Ville du synes at det var galt å undergrave vel ansette religiøse lederes ry på denne måten, selv om det som ble sagt, var sant?

Hvordan ville du reagere hvis det ble brukt enda sterkere uttrykk, hvis det for eksempel ble sagt: «Ve eder, I teologer og prester, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn. . . . I dårer og blinde! . . . Ve eder, I teologer og prester, I hyklere, I som ligner kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet! Således synes også I utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet. . . . I slanger! I ormeyngel! hvorledes kan I unnfly helvetes dom?»

Ville et slikt språk få deg til øyeblikkelig å stemple taleren som en intolerant fanatiker? Mange mennesker betrakter kanskje slik tale som noe som er fullstendig upassende for en kristen. Vår Herre Jesus Kristus brukte imidlertid nettopp disse ordene da han talte til de vel ansette religiøse ledere på sin tid! Den eneste forandringen som er blitt gjort i dette sitatet fra Bibelen, er at uttrykket «teologer og prester» er satt inn i stedet for «skriftlærde og fariseere». Og det er helt på sin plass, for de skriftlærde og fariseerne utgjorde jødenes presteskap i det første århundre og bar til og med en spesiell klesdrakt for å henlede oppmerksomheten på sitt embete, akkurat som mange prester i vår tid. — Se Johannes 8: 44 og Matteus 23: 1—36.

Men hvorfor talte Jesus på denne måten om disse menneskene? Jo, han gjorde det fordi de hadde gitt et feilaktig bilde av Gud og hans lære. Med sine falske religiøse vedtekter og skikker hadde de ført menneskene bort fra rettferdighetens vei, som fører til Guds rike. Ved en tidligere anledning hadde Jesus sagt følgende til visse religiøse ledere:

«I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld. I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa: Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.» Deretter sa Jesus til sine disipler: «La dem fare! de er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» — Matt. 15: 6—14.

Når kristenhetens religiøse ledere og organisasjoner fordreier Guds Ord ved å undervise i menneskelagde vedtekter, er det da galt å avsløre deres falske læresetninger? Når de hevder at de følger i Kristi fotspor, og likevel tar del i politikk, er det da galt å påpeke at deres handlinger ikke er kristne og blir fordømt av Gud? Bør sannheten forties når den avslører løgn og bedrag? Absolutt ikke! Jesus nølte aldri med å fortelle sannheten, trass i at det førte til at han ble drept etter tilskyndelse av de rasende religiøse ledere. — Joh. 17: 14; Jak. 4: 4.

Hvordan vil du så reagere når noen kommer med avslørende uttalelser om falske religiøse læresetninger og urette skikker? Vil du straks fordømme den person eller organisasjon som kommer med avsløringen? Synes du at det er helt i orden å lære andre løgn og fordreie Guds Ord, og at det er galt å avsløre feilen? Det er ikke ubarmhjertig og ukjærlig å avsløre løgn og bedrag, selv om noen kanskje mener det.

Husk det eksempel Jesus Kristus satte. Han var det kjærligste og vennligste menneske som noensinne har vært her på jorden. Han var omsorgsfull og medfølende, selv overfor syndige skjøger og tollere. Han tilga dem på en kjærlig måte deres overtredelser og hjalp dem til å begynne å gå på veien til livet. I stedet for å bekjentgjøre deres synder skjulte han dem. Likevel avslørte han de hårdnakkede og stolte religiøse ledere med et språk som er noe av det kraftigste som er gjengitt i Bibelen. Dette var virkelig en kjærlig handling, for med sine falske læresetninger og skikker førte disse religionsutøverne sine tilhengere på den vei som fører til ødeleggelse. Folket måtte lære sannheten å kjenne for å oppnå Guds godkjennelse. — Matt. 23: 15.

Det er derfor helt på sin plass å avsløre løgn og bedrag. En person eller organisasjon som har mot til å gjøre det, og som derved etterligner Jesus Kristus, fortjener å bli vist oppmerksomhet og respekt.