Himmel og jord forkynner: ʼGud lever!ʼ

Hvor overbevisende er deres budskap? Tilbakeviser himmelen og jorden virkelig påstanden om at Gud er død?

FREMTREDENDE prester og teologer i vår tid hevder at Gud er død. Noen tror at han bokstavelig talt har dødd, at han ikke eksisterer lenger. «Bibelens Gud var en gang levende,» uttalte Thomas J. J. Altizer, som er professor i religion ved en metodistskole i De forente stater, «men så døde han.»

Andre teologer mener tydeligvis at Gud holder seg borte, at han ikke ser, at han har trukket seg tilbake og ikke lenger bryr seg om menneskene og jorden. William Hamilton, som er tilknyttet Colgate Rochester Theological School, uttalte: «Vi snakker ikke om fraværet av gudsopplevelsen, men om opplevelsen av Guds fravær.»

Selv om ’Gud er død’-filosofien blir betraktet som revolusjonerende og har ført til mye diskusjon og strid, er den på ingen måte ny. For over 2500 år siden, like før Juda rike falt for det babyloniske verdensrike, var det mange som mente praktisk talt det samme som de som nå sier at Gud er død. Legg merke til hvordan Bibelen knytter den ’Gud er død’-filosofi disse menneskene var tilhengere av, til deres umoralske og onde handlinger: «Israels og Judas folks misgjerning er over all måte stor; landet er fullt av blodskyld, og staden er full av urettferdige dommer; for de sier: [Jehova] har forlatt landet, [Jehova] ser det ikke.» — Esek. 9: 9.

Flere hundre år senere, mens Romerriket fremdeles sto på høyden av sin makt, var en lignende oppfatning eller innstilling populær blant de umoralske og onde menneskene i byen Roma. Den kristne apostelen Paulus følte seg derfor tilskyndt til å fordømme disse menneskenes avskyelige seksuelle umoral og urettferdige handlinger. Samtidig fordømte han deres ’Gud er død’-filosofi ved å si: «For [Guds] usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.» — Rom. 1: 20—32.

Hva himmelen forkynner

Er det som står i Bibelen, sant? Forkynner ’Guds gjerninger’, for eksempel himmelen med dens milliarder av stjerner, som skinner og blinker som juveler, at Gud lever? For lang tid siden sa en av Bibelens salmister at den gjør det. «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning. Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap.» — Sl. 19: 2, 3.

Noen skeptikere vil imidlertid kanskje hevde at David ikke var noen vitenskapsmann og derfor ikke var kompetent til å avgjøre hva himmelen forkynner. En av de største vitenskapsmenn som noensinne har levd, Sir Isaac Newton, var imidlertid enig med salmisten, for han sa: «Dette skjønne system av soler, planeter og kometer kan bare ha framstått som en følge av et intelligent og mektig vesens forsett og makt.»

Mange av vår tids vitenskapsmenn, som har mye større kjennskap til himmelen enn mennesker i tidligere tider, blir likeledes forbauset over den orden og presisjon som preger stjernenes bevegelser. Cecil Boyce Hamann, en fremragende vitenskapsmann og forsker ved instituttet for kjernefysisk forskning i Oak Ridge, har sagt:

«Når vi løfter våre øyne mot himmelen, må vi gi uttrykk for vår forundring over den orden som preger stjernenes bevegelser. Natt etter natt, måned etter måned, år etter år, århundre etter århundre har verdenene i det ytre rom fulgt sine faste baner. De vender så regelmessig tilbake i sine baner at en kan forutsi formørkelser flere hundre år i forveien. . . . Hvis de ikke var underlagt lover, ville menneskene da stole på at de kunne vise dem vei over de sju hav eller gjennom det uoppmerkede verdensrom?»

En annen vitenskapsmann, Marlin Books Kreider, som er medlem av den amerikanske forening av profesjonelle biologer, resonnerte fornuftig med hensyn til hva himmelen vitner om, da han sa:

«En kan finne beviser for Guds eksistens som er like kraftige som de beviser som ofte blir godtatt innen mange områder for rasjonell, vitenskapelig tenkning . . . Vår første samling beviser finner vi i kosmologien, i det faktum at universet blir styrt av presise naturkrefter og bærer preg av en orden som tyder på at det må finnes en arrangør eller organisator. Denne presisjon er så stor at planetenes baner, og også de kunstige satellitters baner, kan forutsies. . . . En slik orden er ifølge alminnelig menneskelig erfaring et resultat av at det er en som har ordnet det hele. Hvis ikke en planleggende og styrende kraft er i virksomhet, blir det kaos, ikke orden.»

Enkelte fremtredende talsmenn for ’Gud er død’-teorien vil imidlertid hevde at dette bare beviser at «Bibelens Gud . . . en gang [var] levende», ettersom han skapte himmelen, «men,» sier de, «så døde han». De vil hevde at himmelen bare vitner om at Gud en gang har levd. Er deres konklusjon basert på et fornuftig resonnement?

Himmelen forkynner at Gud fremdeles lever

Tenk et øyeblikk over hva disse menneskenes påstand innebærer. De sier at den som skapte milliarder av galakser med utallige stjerner og organiserte dem slik at de ’beveger seg i sine baner med en så enestående presisjon at menneskene stiller sine ur etter dem, er død. Er det fornuftig å tro at noen som er så mektig, kan dø? Hva mener du?

Du vil uten tvil være enig med den profeten i fortiden som under inspirasjon uttalte: «Er ikke du fra fordums tid, o Jehova? O min Gud, min Hellige, du dør ikke.» (Hab. 1: 12, NW; se også MMM; AT, Mo og Ro.) Nei, Gud kan ikke dø. Han er udødelig, «den evige konge». (1 Tim. 1: 17) Salmisten Moses skrev: «Før fjellene ble til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.» (Sl. 90: 2) Det er simpelthen ufornuftig, og det er også ubibelsk, å tro at den Gud som skapte det storslagne universet, har dødd en gang i de senere år!

Den lovmessighet og orden som fortsatt preger universet, beviser at Gud fremdeles er til, at han lever nå. Det må være slik, for der hvor det er lover som blir fulgt, må det være en hersker eller regjering som er i virksomhet. Ta for eksempel trafikkreglene, som kontrollerer og dirigerer kjøretøyenes bevegelser i gatene. Hva beviser det at disse reglene eller byene finnes? Jo, det beviser at det finnes en myndighet som har utarbeidet dem, og som påser at de blir fulgt.

Men er det da noe som viser at den som laget de lover som kontrollerer himmellegemenes bevegelser, fremdeles påser at disse, byene blir fulgt? Ja, det er det! Hver eneste gang vitenskapsmenn skyter en rakett ut i verdensrommet, regner de med at disse lovene fortsatt vil ha sin gyldighet og virke i samsvar med Skaperens vilje. Når en rakett kommer ut av kurs, skyldes det alltid en menneskelig feil, aldri at de lover som gjelder i universet, ikke virker som de skal. Ja, himmelen forkynner virkelig at Gud lever!

Hva tingene på jorden forkynner

Hva så med de ting som er på jorden? Forkynner også de at Gud lever? Vitner de om at han bryr seg om menneskene og er interessert i deres velferd?

Ja, i sannhet! Apostelen Paulus sa: «Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er, . . . lot seg [ikke] uten vitnesbyrd, idet han gjorde godt, ga eder regn og fruktbare tider fra himmelen, og mettet eders hjerter med føde og glede.» (Ap. gj. 14: 15—17) Og Jesus Kristus sa at Gud «lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige». — Matt. 5: 45.

Det at Gud sørger for at vi får solskinn, regn og nærende føde, ja, det at han gir oss «liv og ånde og alle ting», viser at han lever. (Ap. gj. 17: 25) Han gir hver dag menneskene de ting de trenger for å opprettholde livet og glede seg over det. Han har ikke overlatt jorden eller menneskene til seg selv. Det er mange ting som vitner om at han er en levende Gud.

Tenk over på hvilken forunderlig måte han opprettholder livet på jorden. All vår føde er et resultat av en forunderlig prosess som han har satt i gang, og som menneskene kaller fotosyntese. Den er tilsynelatende så enkel, men de lærdeste vitenskapsmenn er forbauset over den. Grønne planter forener lysets energi med vann og karbondioksyd og produserer på denne forunderlige måte føde. Denne prosessen kontrolleres av lover som menneskene ikke forstår eller kjenner. I Science News Letter for 6. april 1967 ble de forskjellige ledd i denne prosessen beskrevet på følgende måte:

«Karbondioksydet i luften trenger inn i et blad eller en annen grønn del av planten gjennom ørsmå åpninger. Så snart det har gjort det, blir det oppløst i det vannet som ligger mellom plantens cellevegger. Oppløsningen trenger nå uten vanskelighet gjennom celleveggene og inn til de små legemene i cellene, som inneholder klorofyll, som er det stoffet som gir plantene deres grønne farge.

«Det er her ’guddommene’ utfører sitt mirakel. Sollyset skaffer til veie energi til å gjennomføre den store kjemiske forandringen, og klorofyllet virker som ’sentralbordet’, som kontrollerer reaksjonen. Ved hjelp av sollyset og klorofyllet forbinder karbondioksydet og vannet seg med hverandre til en enkel sukkerart, som er grunnlaget for all næring. De tallrike fettstoffer, proteiner og karbohydrater som blir brukt av planter og dyr, blir alle senere dannet av dette sukkeret.»

Hvor forbausende er ikke dette! Hvor enkel, og likevel forunderlig og effektiv, er ikke den metode Gud benytter for å skaffe til veie føde! Under denne forbausende prosessen blir det dessuten dannet oksygen, som slippes ut i luften. Mennesker og dyr tar opp oksygen — de trenger det for å ’leve og røre seg og være til’ — og avgir karbondioksyd, et stoff som plantene må ha for å kunne produsere føde. Dette er i sannhet et enestående kretsløp hvor dyr og planter samarbeider. — Ap. gj. 17: 28.

Gud har satt i gang mange andre forunderlige prosesser som opprettholder livet i naturen og derved er til nytte for menneskene. En av dem er nitrogenets kretsløp.

Nitrogen er et av de stoffer planter og dyr trenger for å leve. Det er en gass som utgjør om lag 78 prosent av den luften vi puster inn, men vi kan ikke oppta det direkte fra luften, slik som i tilfellet med oksygenet. Ved hjelp av nitrogenets kretsløp tilføres imidlertid jorden nitrogen — det skjer under tordenvær og ved hjelp av visse bakterier — i form av nitrater som kan tas opp i plantene. Vi får det nitrogen vi trenger, ved å spise planter eller ved å spise dyr som har spist planter. Når planter og dyr dør og råtner, blir nitrogenet frigjort, og dermed er kretsløpet sluttet.

Gud lever!

Hva vitner det at det er en slik forbausende orden og harmoni i naturen, om? Merlin Grant Smith, en kjent matematiker og universitetsprofessor, henviste til skaperverkets vidundere, som forvirrer skeptikerne, og sa:

«Hele naturen virker i samsvar med fastsatte lover. Det blir stadig oppdaget nye lover. . . . Skal vi godta teorien om at de har sin opprinnelse i materien? Mengden av dem, deres indre harmoni, ja, selve deres natur, gjør dette helt umulig. Disse byene skriver seg ikke fra det univers de virker i. De har en høyere opprinnelse. Min sunne fornuft sier meg at det bare kan gis én rimelig forklaring, og det er at disse byene stammer fra en Lovgiver, som jeg kaller Gud.»

Mange av dem som tror at Gud er død, er kanskje enig i at Gud har laget disse lovene, men hevder at han nå ikke eksisterer eller er fullstendig uinteressert i menneskene. Men hvordan skulle det kunne være tilfelle? Hvis Gud er død, hvilken kraft er det da som opprettholder universets innviklede lover og de uforklarlige prosesser som fører til at det blir produsert føde for dyr og mennesker? Så lenge disse lover og prosesser fortsatt er et faktum, må det nødvendigvis være noen som opprettholder dem.

Det er riktignok populært å hevde at Gud er død, men alle kjensgjerninger støtter det Bibelen sier, nemlig at Gud lever, at han er «den evige konge», at han ikke dør, at han er «fra evighet til evighet». — 1 Tim. 1: 17; Hab. 1: 12, NW; Sl. 90: 2.

Hvorfor er de så skeptiske?

Hva er så grunnen til at noen kommer med den tåpelige påstand at Gud er død? En rekke faktorer kommer uten tvil inn i bildet. En av de viktigste er at slike mennesker ikke ønsker å følge Guds lover. De ønsker å ha frihet til å følge en selvisk og uavhengig handlemåte. De ønsker ikke å være hemmet av de bånd Guds lover legger på menneskene. I likhet med onde, umoralske mennesker i fortiden sier de: ’Gud har forlatt landet, han ser det ikke’, ja, han er død. (Esek. 9: 9) Men ved å innta en slik holdning viser de at de er dårer. «Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke noen Gud.» — Sl. 14: 1.

En annen ting er at skeptikerne i sin stolthet vanligvis ønsker at Gud skal handle på den måten som passer dem. Og når han ikke gjør det, begynner de overmodig å kritisere ham og finne feil ved ham og til og med trekke hans eksistens i tvil. De er ikke villige til å lære om hvordan og når Gud vil fjerne menneskenes lidelser, nemlig på sin egen måte og til sin egen, fastsatte tid. Ved sin mangel på tro og bibelkunnskap viser de at de er lik de religiøse ledere som Jesus Kristus sa følgende til: «I [kjenner ikke] skriftene og heller ikke Guds kraft.» — Matt. 22: 29.

Uansett hvor mange mennesker som forkaster de beviser for at Gud er til, som finnes i Bibelen, og de tydelige beviser for hans makt og majestet som hans materielle skaperverk tilveiebringer, forblir det et faktum at HAN LEVER. Ja, både himmel og jord forkynner: ’Gud lever!’