’Et skuespill for verden, både for engler og for mennesker’

Fortalt av Maxwell G. Friend

«KOM, hør, alle I som frykter Gud; jeg vil fortelle hva han har gjort mot min sjel.» (Sl. 66: 16) Det er det jeg nå vil gjøre.

Min stamfar var Abraham. I likhet med ham har jeg alltid hatt et brennende ønske om å ha Jehova som min evige Venna og å holde meg nær til ham.

Jeg ble født i Østerrike i 1890 som ett av ni barn av fromme, jødiske foreldre. Jeg ble oppdratt i den ortodokse jødiske tro og lærte å lese hebraisk før jeg begynte på skolen. Jeg ble i ung alder dratt til Gud av mine gudfryktige foreldre. Av mine strenge religionslærere derimot lærte jeg bare tomme ritualer og formalistiske og mekanisk framsagte bønner på hebraisk.

I 1897 flyttet min familie til Zürich i Sveits. Der fikk jeg i mitt første skoleår for første gang høre beretningen om Jesu fødsel. Jeg ble meget begeistret. Jeg hadde knapt nok lært å lese tysk da en velbrukt, religiøs bok som var skrevet og illustrert for barn, fant veien til vårt hjem. Den var trykt med store bokstaver og inneholdt mange fengslende beretninger fra de hebraiske og de greske skrifter. Jeg stavet meg med iver og interesse igjennom den om og om igjen. Både de kjente beretningene fra de hebraiske skrifter og de nye beretningene om Messias og hans disipler ble levende for meg. Jeg ble fullstendig oppslukt av dem. Jeg trodde på dem av hele mitt lille hjerte. Senere ble jeg sterkt interessert i bøker som handlet om populærvitenskapelige emner, hovedsakelig biologi og kosmologi. Dette utvidet min horisont, og i en alder av 14 år vendte jeg den formalistiske religion ryggen.

Jeg blir voksen

Den såkalte høyere utdannelse jeg fikk i mine unge år, og den kjennskap jeg etter hvert fikk til det frastøtende formvesenet, de tomme trosbekjennelsene og det avskyelige hykleriet i de religionssamfunn jeg så omkring meg, gjorde at jeg mistet den tro jeg hadde som barn. Jeg ble en ulykkelig skeptiker, agnostiker og evolusjonist. Dette varte imidlertid ikke lenge. Helt fra jeg var ganske liten, hadde jeg næret en dyp kjærlighet til Guds vidunderlige skaperverk. Det var denne beundringen for Guds skaperverk som førte meg tilbake til Gud. Etter at jeg i over tre år hadde fått opplæring som skuespiller ved det kjente stadsteatret i Zürich, satt jeg en dag i 1912 og mediterte nede ved den vakre innsjøen like ved teatret. Her ble mine øyne igjen åpnet for den kjensgjerning at alle de vidunderlige ting i skaperverket må ha blitt frambrakt av en uendelig stor og vis Skaper.

Kort tid etter ga moren til en av mine nære venner, som hadde lagt merke til min tro på Gud, meg en moderne oversettelse av de kristne greske skrifter. Mens jeg med voksende interesse leste disse skriftene, ble min barndoms tro på Kristus gjenopplivet. Dette var altså i 1912. Nå hadde jeg fått en mer moden forståelse av at Jesus fra Nasaret var min frelser, og at han var den lovte Messias og Kongen i Guds rike.

Min innvielse

Etter å ha beregnet alle tenkelige og utenkelige omkostninger bestemte jeg meg for at jeg fra da av skulle følge trofast i fotsporene til min store Mester, som hadde kjøpt meg med sitt dyrebare, jordiske liv. Jeg bestemte meg for å innvie mitt liv til Gud og tjenesten for hans rike, koste hva det koste ville.

Det var så mange ting i Bibelen som jeg gjerne ville forstå. Jeg hadde det på samme måte som den etiopiske hoffmannen, som sa til Filip: «Hvorledes skulle jeg vel kunne det [skjønne det jeg leser] uten at noen veileder meg?» (Ap. gj. 8: 31) Hvor skulle jeg henvende meg? Jeg hadde ikke noen tro på dem som bare kalte seg kristne, langt mindre på deres religiøse ledere. Mesteren hadde sagt: «Av deres frukter skal I kjenne dem.» Ja, de var dårlige trær som bar «onde frukter». (Matt. 7: 15—20) Deres skammelige, blodige historie og deres hjerteløse nedslaktning av jøder opp gjennom tidene vitnet imot dem og fordømte dem.

Hvor skulle jeg så henvende meg? Hvem kunne jeg be om å hjelpe meg til å få større forståelse? Ut fra Bibelen forsto jeg allerede at det midt iblant det åndelige ugress i verden også måtte finnes åndelig hvete, sanne kristne. (Matt. 13: 24—30) Men hvordan skulle jeg finne dem? Jeg ropte til Gud om hjelp, og han bønnhørte meg.

I 1912 fantes det 10—12 oppriktige kristne i Zürich som forkynte om Guds rike, men det visste ikke jeg om. De ble den gang kalt «bibelstudentene». Den gruppen som de var tilsluttet, er i dag kjent som Jehovas vitner. En gang da jeg besøkte noen venner, fikk jeg i deres musikkværelse øye på en traktat med tittelen «De tre verdener». Hushjelpen hadde nettopp tatt den inn fra postkassen. Den var utgitt på tysk av Internasjonal forening av oppriktige bibelstudenter. Den fanget min interesse, og jeg spurte om jeg kunne få ta den med meg hjem. Da jeg sent samme kveld hadde lest den omhyggelig igjennom, visste jeg at den inneholdt sannheten. Jeg visste at den var utgitt av Jesu Kristi sanne etterfølgere. Jeg bestemte meg for å lese den om igjen dagen etter og så skrive til de tyske utgiverne og be om å få mer litteratur. Men da jeg kom hjem om ettermiddagen neste dag, lå ikke lenger den dyrebare traktaten på skrivebordet mitt. Hushjelpen hadde trodd at den hørte med til gårsdagens avis, og brent den. Jeg følte det som om jeg hadde mistet en verdifull skatt. Hvor meget jeg enn anstrengte meg, kunne jeg ikke huske navnet eller adressen til traktatens utgivere. Enda en gang vendte jeg meg til min venn i himmelen, og enda en gang besvarte han min bønn.

Charles T. Russell kommer til Zürich

Kort tid etter kunne en overalt i Zürich se plakater som annonserte et offentlig foredrag som skulle holdes av en amerikansk bibelgransker, Charles T. Russell, som befant seg på en verdensreise. Han skulle tale over emnet «Hinsides graven». På plakaten var det et stort bilde av en lenket bibel, hvorfra Kristi ånd utgikk og løftet en anklagende finger mot en lang og høytidelig prosesjon av alle slags prester. Den anklaget dem med følgende ord: «Ve eder, . . . I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder!» (Luk. 11: 52) «Hvor sant er ikke det!» tenkte jeg. Jeg kunne nesten ikke vente til om kvelden, da det offentlige foredraget skulle holdes i Tonhalle, den fineste konsertsalen i Zürich.

Da jeg kom til Tonhalle, sto det en stor menneskemasse utenfor og ventet på å komme inn. Til min store skuffelse oppdaget jeg at salen allerede var full, og at dørene var blitt lukket. Det ble så opplyst at foredraget ville bli holdt om igjen en uke senere, av Russells tolk. Den ventende menneskemassen ble så oppløst.

Neste gang kom jeg til konsertsalen før alle de andre. Jeg ventet til dørene ble åpnet, og så gikk jeg inn i vestibylen, hvor jeg straks kjøpte et eksemplar av boken Guds Verdensplan. Dette var den første av Russells bøker. Jeg fordypet meg straks i den og fant at den var meget fengslende. Jeg lukket den ikke før ordstyreren introduserte taleren. Jeg var overbevist om at jeg endelig hadde funnet det jeg hadde søkt etter av hele mitt hjerte.

Jeg slukte hvert eneste ord. Den timen foredraget varte, gikk altfor fort. Da jeg kom hjem, fortsatte jeg i flere timer å lese i den boken jeg hadde kjøpt. Jeg skammer meg ikke over å tilstå at det jeg leste i denne boken, gjorde så dypt inntrykk på meg at øynene mine noen ganger ble fulle av gledestårer. Jeg kunne simpelthen ikke legge boken fra meg før den neste dagen hadde begynt å gry, for den hjalp meg virkelig til å forstå Bibelen. Men til slutt måtte jeg sørge for å få meg litt søvn for å kunne klare dagens arbeid.

Denne formiddagen skulle vi ha prøve på Shakespeares berømte tragedie «Hamlet». Denne gangen var det simpelthen ikke mulig for meg å legge min sjel i spillet. Jeg spurte meg selv hvordan jeg i strid med Guds Ord offentlig kunne gi uttrykk for at jeg trodde at min myrdede far og konge levde videre som en hvileløs ånd? Hvordan kunne jeg sverge blodig hevn? Hvordan kunne jeg snakke med den døde konges «udødelige sjel»? Hvordan kunne jeg snakke om skjærsilden og helvete som om disse virkelig eksisterte? Hvordan kunne jeg gjenta ordene: «Hvilke drømmer vil komme i dødens dype søvn?» Hvordan kunne jeg snakke om «frykten for noe etter døden» og «det ukjente land, fra hvis grenser ingen reisende vender tilbake», når jeg visste at slike uttalelser var ubibelske? Jeg forsto plutselig at jeg ville få lignende samvittighetskvaler i nesten hvert eneste skuespill jeg ville komme til å være med i. Jeg visste at jeg aldri igjen kunne uttale en ugudelig løgn, selv ikke på scenen. Jeg følte meg som et barn som henrykt hadde løpt etter en vakker, glitrende såpeboble, som brast så snart fingrene berørte den.

Min første kontakt med en menighet

Jeg fant til slutt ut hvor og når bibelstudentene hadde sine møter. De kom sammen på et hotellværelse i Zürich. De 10—12 personene som var samlet der, tok imot meg med en ekte og avvæpnende hjertelighet. Under deres interessante bibelstudiemøte ble jeg for første gang i mitt liv kjent med hvordan mine forfedres tabernakel i ørkenen var bygd, og hvilken profetisk betydning det hadde. Jeg så portene til et nytt, virkelig liv åpne seg for meg, og jeg følte meg uimotståelig tiltrukket av denne kjærlige gruppen av Guds folk. Jeg følte meg straks hjemme blant dem. Den samme varme følelsen kjenner jeg fremdeles når jeg kommer til Jehovas vitners møter, uansett hvor i verden jeg befinner meg.

Når det gjaldt det gode budskap om Guds rike, følte jeg i likhet med Jeremias at det ble «i mitt hjerte som en brennende ild». (Jer. 20: 9) Jeg kunne ikke holde det for meg selv. Jeg simpelthen måtte fortelle det videre. Min kjære far var ganske godt kjent i de hebraiske skrifter og lyttet til mitt budskap med et åpent sinn, men uten å si noe særlig. Min mor var også en gudfryktig sjel og syntes godt om det jeg fortalte henne. Med hensyn til Jesus måtte de begge innrømme at kanskje han var Messias. Da min kjære mor flere år senere lå på sitt dødsleie, leste hun med interesse Bibelen og vår bok Guds harpe. Jeg ser nå fram til at den lovte oppstandelse skal finne sted, da mine foreldre kan få full forståelse og bli belønnet med evig liv.

Ingen av mine fire brødre og fire søstre hadde sluttet seg til noe bestemt religionssamfunn. Frisinnete som de var, tolererte de min nye tro og kom sjelden med innvendinger mot den. Ingen av mine nære venner var religiøse, men de gjorde sitt beste for å få meg bort fra det de kalte «idealistiske fantasiforestillinger». Til min store sorg mistet jeg disse vennene, men Gud har siden gitt meg «hundrefold igjen», slik det blir lovt i Markus 10: 29, 30.

Fra menigheten i Zürich fikk jeg litteratur til gratis utdeling. I begynnelsen hadde jeg en stor traktat på jiddisch som jeg puttet i postkassene til utallige jødiske hjem. Siden fikk jeg traktater på tysk til ikke-jøder. På denne måten og ved å snakke med andre var jeg med på å utbre det gode budskap om Guds rike og å forkynne den kraftige advarsel om at «endens tid» for den nåværende, onde tingenes ordning skulle begynne i 1914. — Dan. 12: 4.

Heltidstjeneste

Da jeg nå fikk øynene opp for det Bibelen kaller en kostelig «skatt som var gjemt i en aker», nemlig Jehovas rike, ble jeg også klar over at jeg måtte oppgi mine materialistiske ønsker og mine verdslige ambisjoner om å bli skuespiller for å kunne ’kjøpe akeren’. (Matt. 13: 44) Jeg ville mye heller ha en liten birolle i det apostelen Paulus kaller ’et skuespill for verden, både for engler og for mennesker’. (1 Kor. 4: 9) Dette ville bringe ære og berømmelse til Jehova og ikke til meg. Da jeg fortalte instruktøren, som var ateist, om hvilke planer jeg hadde, og hvorfor, ble han synlig sjokkert. Han forsøkte forgjeves å få meg fra det. Like til sin død flere år senere fortsatte han å håpe at, som han uttrykte det, «tiden og realitetene» ville vekke meg av mine «idealistiske drømmer».

Tidlig om våren året etter, i 1913, ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innvigd meg til Jehova for å tjene ham i all evighet. Dåpen fant sted i nærheten av teatret, i den vakre Zürichsjøens kjølige vann. Deretter skrev jeg til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Tyskland og tilbød meg å utføre en hvilken som helst tjeneste jeg var i stand til, og jeg ble innbudt til å komme til avdelingskontoret, som ble kalt Betel, og arbeide der. Dette gikk hardt inn på mine foreldre. De var ikke desto mindre så uselviske at de ønsket at jeg skulle gjøre det som ville gjøre meg lykkelig.

Det var en varm og hyggelig atmosfære på det tyske Betel-hjemmet i Barmen. Jeg utførte forskjellig forefallende arbeid. På denne tiden var Betel-familien ennå ganske liten. Den besto av 15 voksne og avdelingstjenerens to søte småpiker. Den yngste av dem, Phoebe Koetitz, lever fremdeles og har i mange år tjent som pioner, heltidsforkynner av det gode budskap, i De forente stater. En annen av dem som var på Betel den gangen, og som fremdeles lever, er Heinrich Dwenger. Han tjener nå ved det sveitsiske avdelingskontor i Bern. Ettersom det første året av mitt nye liv var meget lærerikt og fylt med travel virksomhet, gikk det ualminnelig fort.

Da J. F. Rutherford, som senere ble Selskapet Vakttårnets president, besøkte oss, spurte han meg om jeg kunne ha lyst til å bli sendt til Østerrike-Ungarn for å utbre det gode budskap om det messianske rike blant de mange jødene som bodde der. (De fleste av disse jødene foruten tre av mine kjødelige brødre og en svigerinne som bodde i Frankrike, ble senere myrdet av nazistene.) Jeg tok med glede imot innbydelsen, og i begynnelsen av 1914 reiste jeg til Praha. Jeg delte ut traktater på jiddisch fra hus til hus i de store jødekvarterene i denne gamle byen. Deretter dro jeg til Wien, hvor jeg utførte det samme arbeidet. På dette tidspunkt arbeidet jeg hele tiden alene. Det var bare fire personer i hele Wien som hadde abonnement på Vakttårnet, og jeg besøkte dem regelmessig for å øke deres interesse for Guds Ord. Jeg startet et ukentlig hjemmebibelstudium med to av dem. Så sendte Selskapet meg en medarbeider. Det var virkelig bedre å være to enn én om dette arbeidet. (Pred. 4: 9—12) Sammen kunne vi utrette mye mer enn jeg hadde kunnet gjøre alene.

Det var få jøder som viste interesse for det gode budskap, for jødene forvekslet oss med kristenhetens misjonærer. Som følge av at de såkalte kristne i mange hundre år hadde drevet dem fra land til land og nådeløst drept dem med ild og sverd, hadde de ingen kjærlighet til kristenheten. Selv den gangen fant det sted umenneskelige jødeforfølgelser i Tsar-Russland, og det var prester som sto bak. Da vi hadde gjennomarbeidet jødekvarterene i Wien, reiste vi til Pozsony (Bratislava) i Slovakia. Mens vi holdt på med å dele ut traktater på gaten i jødekvarteret, samlet det seg en pøbelflokk av rasende, fanatiske jøder omkring oss. De tok oss for å være noen av kristenhetens misjonærer og drev oss ut av byen, men med Guds hjelp kom vi levende fra det. Godt og vel 20 år senere ble imidlertid disse stakkars, forblindede menneskene drept, idet praktisk talt hele den jødiske befolkningen i Pozsony ble utslettet av de demonbesatte nazistene. Etter å ha arbeidet i Pozsony gjennomarbeidet vi jødekvarteret i Budapest.

Vi nærmet oss høsten 1914 med stigende forventning, for vi så fram til at «hedningenes tid», som er omtalt i Bibelens profetier, skulle utløpe det året. Når vi nå ser tilbake på denne tiden, kan vi forstå at dette året virkelig var et vendepunkt i menneskenes historie. Vi dro tilbake til Wien, og mens vi var der, brøt den første verdenskrig ut. Det gjorde oss meget ondt å se de lidelser som krigen påførte menneskene. Ikke desto mindre var vi ubeskrivelig glade over at de bibelske profetier om enden på «hedningenes tid» nå var blitt oppfylt.

Deretter fulgte de sørgelige tre og et halvt år da levningen av Kristi legemes salvede lemmer på jorden befant seg i en meget ydmyket tilstand. Det var en tid da de som tilhørte denne levningen, i symbolsk forstand var kledd i sekk. (Åpb. 11: 2, 3, 7—11) Da Jehova i 1919 begynte å frigjøre sitt folk fra det babyloniske fangenskap som de befant seg i, «kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter». Sammen med dem fikk jeg fornyet styrke til å ta opp den teokratiske virksomhet igjen som en heltidstjener i «Guds barns herlighets frihet». (Rom. 8: 21) Jeg hadde i mellomtiden vendt tilbake til Sveits, hvor jeg ble stilt på vanskelige og harde prøver fordi jeg nektet å bryte min ulastelighet og inngå kompromiss.

Det var i menigheten i Zürich jeg traff Irma, som ble min hjelpsomme og trofaste livsledsagerske. Vi tjente først sammen på Selskapets kontor for Mellom-Europa i Zürich og senere på det sveitsiske Betel-hjem i Bern. Dette var meget travle og fruktbringende år, hvis virksomhet og resultater overskygget de vanskeligheter som ble forårsaket av troløse menn som innehadde ansvarsfulle stillinger i Selskapet. Som en prøve på min ydmykhet lot Jehova dem ’fare fram over mitt hode’, ja, han lot meg gå ’i ild og i vann’, men etterpå førte han meg ut til vederkvegelse. — Sl. 66: 12.

Tjeneste ved hovedkontoret

Om våren i 1926 innbød bror Rutherford oss til å flytte til Selskapets hovedkontor i Brooklyn. Der fortsatte jeg mitt arbeid som oversetter. Min gode hustru hjalp til med husarbeidet, og hennes typisk sveitsiske sans for orden, renslighet og hygge kom til god nytte. Innimellom oversettelsen av bøkene fikk jeg det privilegium å besøke tysktalende menigheter over store deler av De forente stater som pilegrim, det vil si som en reisende representant og foredragsholder for Selskapet. Jeg besøkte også Canada. Fra tid til annen fikk jeg dessuten anledning til å holde foredrag i radioen på tysk og jiddisch om det gode budskap om det messianske rike.

Jehova ga meg nå et uventet tjenesteprivilegium. Oppgaven gikk ut på å lede iscenesettelsen av gripende bibelske dramaer og realistiske gjengivelser av rettssaker hvor Jehovas vitner hadde fått en skammelig behandling av amerikanske dommere og anklagere som var forutinntatt og påvirket av de geistlige. Dramaene hengte dem ut til offentlig spott og spe og renset Jehovas tjenere. De som medvirket som skuespillere og musikere i disse hørespillene, ble kjent som «The King’s Theater». Disse hørespillene ble i flere år sendt ut over Selskapets egen radiostasjon, WBBR, og over andre stasjoner i New York, New Jersey og Pennsylvania.

Gilead

I 1943 opprettet Selskapet bibelskolen Gilead med det formål å utdanne forkynnere til å tjene som misjonærer og ivareta andre spesielle tjenesteoppgaver i fremmede land. Denne skolen har hatt en betydelig andel i den store økningen i antall forkynnere siden 1943. Jehova viste meg den ufortjente godhet å la meg få bli med i lærerstaben. Jeg skulle undervise i bibelforskning og talekunst. Dette gjorde jeg helhjertet og med himmelens støtte og hjelp i over 17 år, og i den tiden underviste jeg 34 misjonærklasser og ti klasser ved Kurs i Rikets tjeneste.

Da jeg hadde fylt 70 år, ble det nødvendig å lette min arbeidsbyrde. Selskapets president, N. H. Knorr, fritok meg for min oppgave ved skolen og lot Irma og meg flytte tilbake til Betel-hjemmet i Brooklyn. Der ga han oss lettere arbeid å utføre. Vi syntes selvfølgelig det var leit å forlate Kingdom Farm, hvor Gilead lå. Vi var blitt så glad i stedet og dets innbyggere. Vi har imidlertid funnet at Betel mer enn noen gang tidligere er et sted som «simpelthen hører en annen verden til», som noen har sagt. En må bo og arbeide her for fullt ut å kunne forstå hvor knirkefritt alt går, og hvordan alle her samarbeider i en kristen ånd. Det er ingen som maser på noen. En legger nesten ikke merke til dem som fører tilsyn med de forskjellige greiner av arbeidet, og likevel summer stedet av travelhet og liv, og produksjonen er forbausende stor.

Når jeg tenker over de mange og forskjellige tjenesteoppgaver jeg har hatt siden 1913, har jeg med takknemlighet før eller siden måttet erkjenne at hver eneste forandring har vært til det bedre. Vi har aldri hatt det så godt som vi nå har det her på Betel. Det eneste som kunne være enda bedre, måtte være å komme til himmelen.

Jeg er nå i mitt 78. år og blir forståelig nok fort trett, men jeg kan ikke tenke meg å trekke meg tilbake. Mitt sinn er fremdeles friskt og våkent, og jeg gleder meg fremdeles over alt som er sant, godt, elskelig og vakkert. Som det er skrevet: «Den rettferdige spirer som palmen; . . . Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd . . . for å kunngjøre at [Jehova] er rettvis.» (Sl. 92: 13—16) Jeg kan ikke ta hånd om så store oppgaver lenger, men jeg kan fremdeles skjøtte små oppgaver på en helhjertet måte. Jeg er fullt ut klar over at jeg bare har vært en ’unyttig tjener’, og at alt det jeg har gjort i Mesterens tjeneste, ikke er noe annet enn det jeg har vært skyldig å gjøre. — Luk. 17: 10.

Når jeg ser tilbake på min tjeneste i Rikets gjerning i årenes løp, ser jeg at det har vært både gode og dårlige tider, og at jeg har opplevd både gleder og sorger, men at alt sammen har tjent til å prøve og lutre meg. Veien opp til toppen av Guds berg har til sine tider vært bratt og farlig. Jeg har snublet nå og da og slått meg, men ved vår nådige Guds hjelp har jeg alltid reist meg igjen, og med fornyet mot og større forsiktighet har jeg fortsatt å klatre oppover. Jeg kan med sikkerhet si at ingen av de løfter Gud i sin nåde har gitt meg, er blitt til intet. De er alle sammen blitt oppfylt. (Jos. 23: 14) Jeg anser det for å være et uendelig stort privilegium å ha fått lov til å spille en liten birolle i det store, universelle drama til opphøyelse av Jehovas navn. Jeg er klar over at jeg før jeg begynte å se Guds sannhets lys, famlet omkring i mørke i dødens dal. Jeg levde ikke; jeg bare eksisterte. Fra det øyeblikk jeg innvigde mitt liv til vår store, himmelske Far, har jeg ved min Frelser og Konges fortjeneste levd et rikt og gledebringende liv, et liv som det har vært verd å leve. Mitt høyeste ønske og mitt største håp er ikke å være stor i himlenes rike, men å få se Gud og for bestandig være i hans og min Frelsers nærhet. Derfor har jeg oppgitt alt det jeg hadde, som i grunnen var så uendelig lite, for å oppnå livets krone og framfor alt for å få Jehova som min evige Venn.

[Fotnote]