Gled dere i den sanne tilbedelses Gud

«Salig er det folk hvis Gud [Jehova] er, det folk han har utvalgt til sin arv. For i ham fryder vårt hjerte seg, fordi vi setter vår lit til hans hellige navn.» — Sl. 33: 12, 21.

1. Hvilken likhet er det mellom forholdene i verden i vår tid og forholdene for 2700 år siden?

LA OSS gå om lag 2700 år tilbake i historien. ’Kan virkelig noe av det som skjedde for nesten 3000 år siden, være av interesse for moderne mennesker i det 20. århundre?’ vil noen kanskje spørre. Ja, i høy grad! Den kritiske situasjonen som verden i dag befinner seg i, utgjør en slående parallell til den situasjonen verden befant seg i da den assyriske verdensmakt sto på høyden av sin makt og truet alle andre nasjoner. Nasjonalismen pisket opp følelsene blant folk. Også i vår kjernefysiske tidsalder pisker radikale, diktatoriske makter opp stemningen blant menneskene og skaper splid og uenighet blant dem på grunn av nasjonalisme. Hvem kan møte den utfordring som nasjonalismen innebærer, uten å miste livet? Dette spørsmålet var meget aktuelt i Assyrias stormaktstid, og det er også i høy grad aktuelt i vår tid.

2, 3. a) På hvilken måte var Esekias’ styre så bemerkelsesverdig? b) Hvem og hva blir opphøyd i de salmene som Esekias samlet, og hvilken profetisk betydning har det?

² Det var i det åttende århundre før Kristus at det assyriske verdensrike nådde høyden av sin makt. Det var også på den tiden, nærmere bestemt i år 745, at Esekias ble innsatt «på [Jehovas] trone som konge» i Jerusalem, hvor David og Salomo hadde vært konger før ham. «Han gjorde hva rett var i [Jehovas] øyne, aldeles som hans far David hadde gjort.» (2 Kong. 18: 3; 1 Krøn. 29: 23; 2 Krøn. 29: 2) Han støttet helhjertet opp om den sanne tilbedelse. Han samlet mange av salmene i bokform til bruk i tilbedelsen i templet, deriblant de salmene som var komponert av David. Det er mulig at det var Esekias som skrev Salme 33, som er sitert ovenfor, og også andre salmer som lovpriser Jehova på grunn av hans seier over assyrerne.

³ Disse salmene priser på en vakker måte Jehova som den store befrier. De framholder den sanne tilbedelse som den eneste vei til frelse og varig lykke. Den evige konge, Jehova, er en uforlignelig Gud, og hvor velsignet er ikke den by som er et senter for tilbedelsen av ham! «Stor er [Jehova] og høylovet i vår Guds stad, på hans hellige berg. Fagert hever det seg, en glede for all jorden er Sions berg, det ytterste Norden, den store konges stad. Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern.» Da Jehova på mirakuløst vis utfridde sitt elskede folk på Esekias’ tid, tilveiebrakte han et profetisk forbilde på hvordan han til pris for sitt navn vil frelse de sanne tilbedere fra deres nasjonalistiske undertrykkere i vår tid. — Sl. 48: 2—6, 11.

Nasjonalismen — en trusel

4, 5. a) Hvilken trusel sto nasjonene overfor på Esekias’ tid? b) Hvem er vår tids motstykke til den aggressive verdensmakten Assyria?

⁴ Assyria var den annen i den rekken av verdensmakter som Bibelen omtaler, og det var en grusom og aggressiv verdensmakt. Jehovas profet Nahum kalte Assyrias hovedstad, Ninive, for «blodstaden» og sammenlignet den med en skjøge som «solgte folkeslag . . . ved sine trolldomskunster». (3: 1, 4) På Esekias’ tid var det bare Tirhaka, den egyptisk-etiopiske kongen i sør, som kunne true Assyrias overherredømme. Mellom Assyria og Egypt lå Syria, Israel (Samaria), Filistea, Moab, Ammon og flere andre land, men ingen av dem var sterke nok til å kjempe mot Assyria, ikke engang med sine hedenske guders hjelp. En eller annen av Assyrias tyranniske herskere gjorde dem før eller senere til vasallstater eller beseiret dem i krig og deporterte innbyggerne til områder som lå innenfor Assyrias grenser.

⁵ Finner vi så noe motstykke til den aggressive verdensmakten Assyria i vår tid? Ja, det gjør vi! Det er i den rekken av politiske makter som har utgjort «Nordens konge», hvor den tyske keiser, Hitler og nå de kommunistiske diktatorer har hersket, at nasjonalismen særlig har kommet til uttrykk i vår tid.a Nasjonalismen sprer seg dessuten som ild i tørt gress i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, i de nyfødte nasjonene i Afrika og i hele Asia. Flyktningeproblemet har aldri vært så stort som nå. Nasjonalismen setter menneskenes sinn i kok og hisser dem opp til å handle på en tankeløs, aggressiv måte. Jordens 3,3 milliarder innbyggere er blitt inndelt i grupper alt etter hvilket land de tilfeldigvis er blitt født i. De blir gjort til slaver av staten.

6. Hvordan er nasjonalismen ifølge en autoritet blitt som en mur?

⁶ De som studerer verdensforholdene, blir etter hvert klar over hvilken trusel nasjonalismen innebærer. Én av disse er den britiske historikeren Arnold Toynbee. I en artikkel som han skrev med enerett for Tokyo-avisen Yomiuri Shimbun, og som ble trykt i nummeret for 1. januar 1965 under overskriften «Nasjonalismen truer menneskeslektens eksistens i atomalderen», sa han blant annet:

«Det er neppe noen overdrivelse å si at nasjonalismen i dag utgjør 90 prosent av den religionen som 90 prosent av menneskeheten bekjenner seg til. Nasjonalismen er det viktigste trekk ved tre nåværende ideologier. Kommunistene og kapitalistene har det til felles at de først og fremst er nasjonalister. . . . Det er imidlertid ikke bare kommunistene og kapitalistene som er så nasjonalistiske. Den samme tendensen gjør seg gjeldende både i øst og vest, både blant mennesker i utviklingslandene og i de ’utviklede’ land, blant buddhister, shintoister, hinduer, muhammedanere, kristne, jøder og parsere. Det er en skjebnens ironi at vi er forent i den forstand at vi støtter en ideologi som splitter oss. Dette er også, foruten å være en skjebnens ironi, direkte farlig, for menneskenes fortsatte eksistens nå i atomalderen er avhengig av at de etter hvert kan bli noe i likhet med en eneste, verdensomspennende familie. Vi bestreber oss nå på å bevege oss i den retning, men nasjonalismen står som en mur mellom oss og vårt mål — det mål vi er nødt til å nå for å kunne overleve.»

Hvordan skal menneskene kunne komme over denne muren?

7, 8. a) Hvem er det som i første rekke står bak nasjonalismen? b) Hvilken skjebne kommer han til å få, og hvorfor?

⁷ Først og fremst må vi identifisere ham som står bak nasjonalismen. I Assyria var det kong Sankerib som ga næring til nasjonalismen. Hans navn betyr «Sin (måneguden) har forøkt sine brødre». Han er et bilde på Satan Djevelen, som har fått andre engler til sammen med seg å gjøre opprør mot Jehova Gud, slik at han er blitt «Be’elsebul, de onde ånders fyrste». (Matt. 12: 24) Disse onde åndene eller demonene har han innsatt som fyrster over forskjellige nasjonalistiske grupper blant menneskene. Én av dem blir i Bibelen omtalt som «Perserrikets fyrste» og en annen som «Grekenlands fyrste». (Dan. 10: 13, 19) Satan er meget stolt over dette demoniske styre over jorden og sier: «Er ikke mine høvdinger [mine fyrster, NW] konger alle sammen?» (Es. 10: 8) Det forholder seg virkelig slik at «hele verden er i den ondes vold». — 1 Joh. 5: 19, LB.

⁸ I sin krønike soler Sankerib seg i det han kaller «mitt herredømmes fryktinngytende glans». Jehova uttalte imidlertid følgende dom over denne skrythalsen: «Men når [Jehova] har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øynes tross.» (Es. 10: 12) Vi kan således være forvisset om at Guds store fiende i motbildet, Satan, vil bli ødelagt, og at nasjonalismens ånd, som han har framelsket over hele jorden, vil bli fjernet. Men hvordan skal dette skje?

Utgjør verdens religioner et bolverk?

9. Hvor vender noen seg for å prøve å finne en løsning på det problem som nasjonalismen utgjør, og hvilket spørsmål kan en stille i denne forbindelse?

⁹ Vil verdens religioner kunne bidra til å løse de problemer som nasjonalismen har skapt? Kan menneskene finne beskyttelse ved hjelp av en religiøs vekkelse? I en slik vanskelig tid som den menneskene nå lever i, er det mange som begynner å gå i en bestemt kirke eller vender tilbake til den religion deres forfedre hadde. De venter at det religiøse verdensrike på en eller annen måte skal kunne bestå og redde menneskene. Men kan det det? Er ikke også nasjonalismen en religion?

10—12. a) Hvilke advarende eksempler fra gammel tid bør vi ta lærdom av i dag? b) I hvilken snare falt Israel, og hva førte det til?

¹⁰ Den skjebne som rammet de religiøse nasjoner som kjempet mot det gamle Assyria, burde advare menneskene i vår tid mot å stole på mange av de tradisjonsbundne religioner. Se for eksempel på det som skjedde med tistammeriket Israel. Denne nasjonen hadde kjent Jehova, Bibelens Gud. Selv etter at folket hadde vendt seg bort fra den sanne tilbedelse og begynt å dyrke avguder, fortsatte Jehova å vise dem sin gunst ved å sende sine profeter til dem. De var imidlertid opprørske og selvsikre og foretrakk «elfenbeinsbenker» og andre materielle bekvemmeligheter framfor tilbedelsen av Jehova. (Amos 3: 15; 6: 1—6) Etter at de hadde falt fra den sanne tilbedelse, valgte de en blandingsreligion, en kombinasjon av de vanærende religiøse skikker som ble praktisert av folkeslagene omkring dem, og den gudsbespottelige kalvedyrkelsen, mens deres konger forega å påkalle Jehova. Bibelen beskriver utfallet av dette:

¹¹ «De forlot alle [Jehovas], sin Guds bud og gjorde seg støpte bilder, to kalver, og de gjorde et Astarte-bilde og tilba hele himmelens hær og dyrket Ba’al, og de lot sine sønner og døtre gå gjennom ilden og ga seg av med spådomskunster og varseltydning og solgte seg selv til å gjøre hva ondt var i [Jehovas] øyne, så de vakte hans harme. Da ble [Jehova] såre vred på Israel og støtte dem bort fra sitt åsyn; det ble ingen tilbake uten Juda stamme alene.» — 2 Kong. 17: 16—18.

¹² Den religion Israels innbyggere hadde valgt, kunne altså ikke frelse dem. Men hvordan forholdt det seg med Juda rike og dets religion?

13. Hvordan utsatte Akas seg for å bli ødelagt?

¹³ Selv på den tid da Assyria omstyrtet tistammeriket Israel, utsatte Juda rike under kong Akas, Esekias’ far, seg for å bli ødelagt. Hvordan det? Jo, trass i at landet befant seg i en meget kritisk situasjon, erklærte Akas at han ikke var interessert i det råd Jehova ga gjennom sin profet Esaias. (7: 10—12) Han inngikk i stedet kompromiss ved å føre forhandlinger med Assyria, og det verste av det hele var at han innførte avskyelige, umoralske religiøse skikker i Juda og bar seg «troløst at mot [Jehova]». — 2 Krøn. 28: 19.

14, 15. a) Hvilken advarsel angående et frafall ble gitt på et senere tidspunkt? b) Hvilken parallell til Akas’ handlemåte finner vi i den katolske kirkes historie?

¹⁴ Fant det så senere sted noe som utgjorde en parallell til dette frafallet fra den sanne tilbedelse? Ja, det gjorde det! De kristne greske skrifter gjengir en advarsel som apostelen Paulus kom med omkring år 56 e. Kr. til tilsynsmennene i den unge, kristne menighet, som da var i en ren tilstand. Han fortalte dem at det ville komme «glupende ulver» inn blant dem og føre «forvendt tale for å lokke disiplene etter seg». (Ap. gj. 20: 29, 30) Og slik gikk det. Frafallet begynte i det annet århundre, da religiøse ledere som bekjente seg til kristendommen, begynte å falle fra den sanne lære og tilbedelse, og det ble fullstendig i år 325 e. Kr., da Konstantin gjorde katolisismen til statsreligion i Romerriket og godtok den hedenske treenighetslæren som «den kristne religions sentrale læresetning».b Har ikke dette mye til felles med det Akas gjorde da han flyttet Jehovas alter i templet i Jerusalem — sentret for den sanne tilbedelse — og erstattet det med et hedensk alter? — 2 Kong. 16: 10—18.

¹⁵ Akkurat som Akas foretok visse forandringer i templet og innførte Ba’alsdyrkelsen i landet, gjorde de frafalne «ulver» sitt ytterste for å forderve den kristne menighet. De gjorde seg selv til en presteklasse som skulle herske over lekfolket. Etter tilskyndelse fra en av kardinalene gjorde den katolske kirke bruk av en stor del av «hjelpemidlene og tilbehøret til demontilbedelsen», som den hevder er blitt «helliget ved å bli tatt inn i kirken».c I tidens løp antok den frafalne kristendom den greske filosofen Platons lære om en iboende udødelig sjel og føyde så til læren om et brennende helvete og en skjærsild.d Kirken var imidlertid ikke tilfreds med myten om pine etter døden, og i det 13. århundre begynte den katolske inkvisisjonen å ta i bruk fryktelige former for tortur i dette liv overfor «kjettere». Tusenvis av uskyldige mennesker mistet livet i korstogene.

16. På hvilken måte har protestantismen kommet til kort?

¹⁶ I det 16. århundre oppsto så protestantismen som følge av reformasjonen. Selv om protestantene i begynnelsen protesterte mot noen av de urette ting som ble praktisert av katolikkene, tok de ikke fullstendig avstand fra «tilbehøret til demontilbedelsen». De ble snart innblandet i kristenhetens kriger og politikk. De mange forskjellige sekter innenfor protestantismen har ikke kunnet løse verdens problemer.

17. a) Hva ble forbilledlig vist ved at Akas døde? b) Hvilket valg har kristenhetens religionssamfunn truffet, hva er blitt resultatet, og hvorfor?

¹⁷ I år 745 f. Kr. døde kong Akas, og dette avmerket enden på en spesiell epoke. Året 1914 e. Kr. avmerket likeledes enden på «hedningenes tid», da Gud hadde latt nasjonalismen og dens guder herske uforstyrret over jorden. I og med den første verdenskrig kom «begynnelsen til veene». (Luk. 12: 24; Matt. 24: 8) Kristenhetens religioner viste i denne krigen at de satte nasjonalismen høyere enn kristen enhet. Prestene oppfordret katolikker til å drepe katolikker og protestanter til å drepe protestanter, og kristenhetens frafalne sekter viste seg å være like døde i åndelig henseende som kong Akas var i fysisk henseende. De viste at de ikke lenger var kristne, akkurat som Israel ikke lenger var Guds folk da det ble omstyrtet av assyrerne og dets innbyggere ble deportert til Assyria. Og hva var grunnen til dette? Jo, grunnen var at «de ikke hadde hørt på [Jehovas], sin Guds røst . . . de hverken hørte eller gjorde etter det». — 2 Kong. 18: 12; Dan. 11: 29.

Den sanne tilbedelse gjenopprettes

18, 19. a) Hvem er det som til enhver tid hevder den sanne tilbedelse? b) På hvilken måte var Esekias et godt bilde på ham?

¹⁸ Det er imidlertid en som til enhver tid hevder den sanne tilbedelse, og som ikke svikter når situasjonen blir kritisk. Det er kristendommens grunnlegger, Jehovas salvede konge, Kristus Jesus. Salmisten skriver profetisk om ham: «Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.» — Sl. 45: 8.

¹⁹ En av Jesu «medbrødre» i pakten om Riket, som Jehova inngikk med David, var den gode kong Esekias, Akas’ sønn. Hans navn betyr «Jehova har styrket». Det ser ut til at Esekias var Akas’ medregent en tid før Jehova gjorde ham til konge i Juda. Han viste uten tvil allerede da at han var for den sanne tilbedelse. I vår tid begynte Kristus likeledes å utføre et forberedende arbeid blant oppriktige kristne på jorden før han fikk sitt rike. Det var i denne forbindelse at bladet The Watchtower (Vakttårnet) begynte å bli utgitt i 1879, et blad som tydelig støttet den kristne lære om gjenløsningen og andre bibelske sannheter.

20. a) Hvilke profetier ble oppfylt i 1914 og i tiden deretter? b) Hvordan blir de ’utvalgte’ frelst?

²⁰ I det epokegjørende året 1914 innsatte så Jehova Kristus på tronen i himmelen, og følgende profeti ble da oppfylt: «Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! hersk midt iblant dine fiender!» (Sl. 110: 2) Jehovas konge kastet deretter Jehovas store fiende, Satan, ut av himmelen og ned til jordens nærhet. Dette har ført til at mange ’veer’ har kommet over jorden, noe vi alle tydelig kan se og føle. (Åpb. 12: 7—9, 12) Gud forkortet imidlertid den trengsel som kom over hans fiender, for at de ’utvalgte’ skulle kunne bli frelst. (Matt. 24: 21, 22) Hvordan skulle de bli frelst? Jo, ved at de ble samlet for å utøve den sanne tilbedelse i Jehovas åndelige tempel. Det er interessant å se hvordan de modige skritt Esekias tok for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Juda, utgjør et forbilde på de skritt Kristus tok for å gjenopprette den sanne tilbedelse blant Jehovas lovprisere på jorden i vår tid.

21. Hva var det at Esekias straks gikk i gang med å åpne og sette i stand tempeldørene, et forbilde på?

²¹ Helt i begynnelsen av sin regjeringstid tok Esekias hånd om noe som lå ham på hjertet. Han åpnet «dørene til [Jehovas] hus og satte dem i stand». (2 Krøn. 29: 3) Den sanne tilbedelse skulle gjenopprettes! Da Satan og hans demoner var blitt kastet ut fra himmelen, fortsatte Jehova og hans Sønn og Konge å oppfylle Malakias’ profeti: «Og brått skal han komme til sitt tempel, Herren [Jehova] som I søker, paktens engel [Kristus] som I stunder etter; se, han kommer, sier [Jehova], hærskarenes Gud. . . . Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn . . . og de skal bære fram for [Jehova] offergaver i rettferdighet, og Judas og Jerusalems offergaver skal behage [Jehova], som i gamle dager, som i fordums år.» (Mal. 3: 1—4) Denne smeltingen og rensingen av dem som påberopte seg å være kristne, begynte «brått», i 1918, mens den første verdenskrig fremdeles raste. Den var til gagn for dem som skilte seg ut fra kristenhetens frafalne religionssamfunn og sto fram for å tjene Jehova i rettferdighet.

22. Hvordan ble «urenheten» avslørt fra 1919 av?

²² Dette var ikke noen tid til å dekke over alle de avskyelige ting som den frafalne kristenhet hadde begått i «hedningenes tid» og i tiden deretter. Kongen Kristus ga derfor den samme befaling som kong Esekias ga: «Få urenheten ut av helligdommen!» (2 Krøn. 29: 5) Det måtte gjøres kjent at kristenheten, som har stått bak så mange kriger og blodsutgytelser, var blitt dømt og forkastet av Jehova. Det at Jehovas kristne vitner i 1919 ble frigjort fra babylonisk fangenskap, viste at kristenhetens religioner hadde falt sammen med resten av det verdensrike som består av demonisk religion. Gud har overgitt dette religiøse verdensrike «til ødeleggelse og til spott», og hans rettferdige dom over det kommer snart til å bli fullbyrdet. — 2 Krøn. 29: 8.

23. På hvilken måte har den større Esekias gjort «en pakt med [Jehova]» til gagn for de sanne kristne?

²³ Hvor annerledes er ikke forholdene blant de trofaste, åndelige levitter, den salvede levning av sanne kristne! Den større Esekias, Kristus Jesus, har gjort «en pakt med [Jehova], Israels Gud,» til gagn for dem. Han har fornyet den «nye pakt» for dem, en pakt som gjør det mulig for dem å få tilgivelse for sine synder, og fått dem til igjen å støtte aktivt opp om den sanne tilbedelse. (Luk. 22: 20; Jer. 31: 31—34) De er fylt med den samme ånd og den samme iver som prestene og levittene ble fylt med da Esekias ga dem følgende formaning: «Så la det nå ikke skorte eder på iver, mine sønner! For eder har [Jehova] utvalgt til å stå for hans åsyn og tjene ham, til å være hans tjenere.» — 2 Krøn. 29: 10, 11.

24. Hvilken åpnet dør er blitt satt foran levningen?

²⁴ Akkurat som Esekias åpnet og satte i stand dørene til Jehovas tempel, har Kristus ’satt foran levningen en åpnet dør’ til tjeneste, og «ingen kan lukke den til». (Åpb. 3: 8) En rekke kristne stevner, spesielt de som ble holdt i Cedar Point i Ohio i 1919 og 1922, styrket levningen til å gå på i forkynnelsen og således følge oppfordringen: «Forkynn, forkynn, forkynn Kongen og hans rike.»

25. På hvilken måte er Jehovas motbilledlige hus blitt renset?

²⁵ De som ønsket å prise den sanne Gud, måtte imidlertid ta fullstendig avstand fra hedenske læresetninger og skikker. I årene fra 1919 av og framover fortsatte Guds folk for eksempel å kle seg på en spesiell måte for å vise sin gudsfrykt, og de fortsatte å tro at målene til Kheopspyramiden hadde en spesiell, bibelsk betydning. De fortsatte også å feire forskjellige hedenske høytider, for eksempel julen, og å benytte slike hedenske symboler som korset. Det var også andre urene skikker som de fortsatte å praktisere. Dette kunne imidlertid ikke fortsette. «Kar» som kunne brukes i tilbedelsen av Jehova, måtte tas i bruk. De som tilhørte den salvede levning, var lykkelige over å kunne rense sin tempeltilbedelse etter hvert som Guds vilje ble åpenbart for dem, slik at de kunne si det samme til sin konge som prestene og levittene sa til Esekias: «Vi har renset hele [Jehovas] hus og brennoffer-alteret med alt som til det hører . . . Og alle de kar som kong Akas i sin troløshet hadde vanhelliget mens han var konge, dem har vi satt i stand og helliget, og nå står de foran [Jehovas] alter.» (2 Krøn. 29: 18, 19) Den rene tilbedelse ble således gjenopprettet blant de sanne kristne i samsvar med det mønster som Jesus fastsatte i det første århundre.

26. Hva er det at Esekias sto tidlig opp og samlet høvdingene for å tilbe, et bilde på?

²⁶ «Tidlig den neste morgen samlet kong Esekias byens høvdinger og gikk opp til [Jehovas] hus.» (2 Krøn. 29: 20) Like etter den første verdenskrig samlet Kongen Jesus Kristus i samsvar med dette forbildet dem som var igjen på jorden av Jehovas kongehus, dem som skal ’være prester og regjere med ham i tusen år’ over jorden. (Åpb. 20: 6) Prestene bar deretter fram offer på vegne av hele folket, «for kongen hadde befalt at brennofferet og syndofferet skulle være for hele Israel». (2 Krøn 29: 24) I motbildet måtte likeledes alle de som var igjen av de åndelige judeere, de 144 000, frambringes og helliges som det sanne folk for Jehovas navn. En annen av salmene fikk nå sin oppfyllelse: «Samle til meg mine fromme, som har inngått pakt med meg om offer!» (Sl. 50: 5) Alle de som ble samlet i samsvar med Jehovas ordning med en ny pakt, som er basert på Jesu fullkomne offer, «lovet ham med fryd». — 2 Krøn. 29: 30.

27, 28. a) Når var innsamlingen fullført, og hva kan Guds folk nå glede seg over? b) Hvilket spørsmål er ennå ikke blitt besvart?

²⁷ Innsamlingen ble ikke fullført i 1919 eller i 1922. Det trengtes flere arbeidere som på en effektiv måte kunne frambære offer til pris for Jehova. Ordene i 2 Krønikebok 29: 34 har således fått sin oppfyllelse: «Men det var ikke prester nok . . . derfor fikk de hjelp av sine brødre levittene til arbeidet var ferdig, og til de andre prester hadde helliget seg; for levittene hadde vist en redeligere vilje til å hellige seg enn prestene.» I samsvar med forbildet ble de som var igjen av den salvede levning av Kristi etterfølgere, samlet inn, særlig fram til perioden 1931—1935, og mange av disse viste seg å være enda ivrigere etter å oppfylle Jehovas krav og tjene ham enn mange av dem som var blitt innsamlet tidligere.

²⁸ Akkurat som «Esekias og hele folket gledet seg» over at den sanne tilbedelse var blitt gjenopprettet «med én gang», har den salvede levning under Kristus i vår tid gledet seg over det Jehova har gjort for sitt folk. (2 Krøn. 29: 36) Men hvordan kan alt dette gi oss en løsning på det problem som nasjonalismen utgjør? Det skal vi nå komme nærmere inn på.

[Fotnoter]

[Bilde på side 325]

Den nasjonalistiske Sankerib — et bilde på den sanne tilbedelses største fiende

[Bilde på side 327]

«Få urenheten ut!»