Oppfatter du poenget?
DET å gi råd og veiledning er en kunst. Det er også en kunst å ta imot råd og veiledning. En som mestrer kunsten å gi råd, er i besittelse av empati; han har evnen til å sette seg i andres sted. Han er vennlig, velger sine ord med omhu og bestreber seg på ikke unødig å såre den annen parts følelser. Men det han først og fremst må forvisse seg om, er at den som trenger hjelp, oppfatter poenget i den veiledning han får. Mye avhenger av om den som blir veiledet, har lært seg kunsten å være en god tilhører.
For virkelig å kunne høste gagn av den veiledning som blir gitt, er det nødvendig å være i den rette sinnsstemning. Folk i vår tid har en tendens til å «eksplodere» så snart noen gjør dem oppmerksom på en eller annen feil de har gjort. De hører i virkeligheten ikke etter og tenker ikke over det som blir sagt til dem. De ville gjøre vel i å gi akt på det råd en av Jesu disipler kom med da han sa: «Hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.» (Jak. 1: 19) Hvis du blir irettesatt, bør du bestrebe deg på så hurtig som mulig å komme i en slik sinnsstemning.
Det er ikke vanskelig å forstå når noen skal til å veilede en. For det første er en kanskje selv klar over at en har gjort et eller annet som gjør det berettiget med en irettesettelse. Det er dessuten ikke hver dag tilsynsmannen sier at han vil «snakke litt» med en, og ber en sette seg ned sammen med ham. En som vet å gi råd på rette måte, vil vanligvis, hvis det er på sin plass, si noen rosende ord før han kommer med sin veiledning. Hvis du opplever det, bør du ikke straks bli mistenksom og tro at de rosende ordene ikke er oppriktig ment. Du bør også være klar over at du kanskje etterpå vil få noen gode råd. Vær innstilt på å ta imot disse rådene med en ydmyk innstilling.
Nødvendig med skjønnsomhet
For å få tak i poenget må en imidlertid ikke bare ha den rette sinnsinnstilling. Det er også nødvendig med skjønnsomhet. Husk at den som kommer med veiledningen, sannsynligvis har tenkt både lenge og vel over denne samtalen og har forsøkt å velge sine ord med omhu. Han snakker kanskje ikke om veiledning i det hele tatt. Det kan være at han bare sier til deg at han skulle ha lyst til å gi deg et «forslag» eller to. Oppfatter du da poenget? Han vil uten tvil bestrebe seg på å være så taktfull som mulig, og det kan være at han snakker til deg på en indirekte måte, kanskje ved å benytte en illustrasjon. Det kan derfor være nødvendig for deg ikke bare å tenke over det vedkommende sier, men også det han lar være usagt fordi han ønsker å unngå å såre dine følelser eller bringe deg i forlegenhet. Kanskje du bedre kan sette pris på visdommen i hans ord hvis du tenker over hvordan en mindre taktfull og mindre kjærlig person ville ha sagt det til deg.
La oss ta et eksempel fra det virkelige liv. Vi finner et slikt eksempel i Bibelen, i 2 Samuel 12: 1—14. Kong David i Israel hadde begått en alvorlig synd. Han hadde begjært en annen manns hustru, hatt kjønnslig omgang med henne og deretter sørget for at hennes mann var blitt myrdet. Jehova sendte profeten Natan til David for å irettesette ham. Natan begynte med en illustrasjon: «Det var to menn i en by, en rik og en fattig.» Disse åpningsordene — og den måten som Natan utvilsomt snakket på — burde ha fått David til å tenke alvorlig over hva det var Natan hadde i tankene. Men han gjorde tydeligvis ikke det. Natan fortsatte med sin illustrasjon. En veifarende kom på besøk til den rike mannen, men i stedet for å lage i stand et måltid til ham av et av sine mange lam, tok han det eneste lille lammet som den fattige mannen hadde, det som, slik som skikken var blant de fattige israelitter, hadde vokst opp hos ham sammen med hans barn og var blitt som en datter for ham. David, som selv tidligere hadde vært hyrde, ble vred. «Da opptentes Davids vrede høylig mot den mann, og han sa til Natan: Så sant [Jehova] lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens.»
Ja, han ble vred, men han oppfattet ikke poenget. Han skjønte ikke at det var han selv som var den rike mannen, og at Uria var den fattige mannen og Batseba det lille lammet. Han skjønte ikke det Natan hadde latt være utsagt, og derfor kunne det ikke lenger være utsagt. «Du er mannen,» var Natans neste ord, og hvordan rammet de ikke David! Men han ble ikke vred. Han bekjente ydmykt sin synd og var villig til å ta straffen for det han hadde gjort.
En kristen som skal gi en annen råd, bør naturligvis ikke tale i gåter eller «gå som katten om den varme grøten». Det var ikke det Natan gjorde. Han benyttet en illustrasjon for å føle seg fram, men da det viste seg at det ikke var tilstrekkelig, ble han meget direkte. Les resten av beretningen i din egen bibel, og du vil se at han på ingen måte bagatelliserte Davids synd. Men det var ikke noe ved den måten han ga sitt råd på, som kunne virke støtende.
Selv om en må legge skjønnsomhet for dagen for virkelig å høste gagn av det råd som blir gitt, bør en være forsiktig, slik at en ikke går til den annen ytterlighet og legger mer i det som blir sagt, enn den som gir rådet, har ment. Bruk din fantasi, men la den ikke løpe av med deg. Hvis du det gjør, kan du komme til å nære uvennlige følelser overfor en som gjør et oppriktig forsøk på å hjelpe deg.
Råd som blir gitt i all oppriktighet, er et uttrykk for kjærlighet og bør også tas imot i kjærlighet. ’Kjærligheten gjemmer ikke på det onde; den tror alt,’ det vil si, den tror det som er godt, om andre mennesker. — 1 Kor. 13: 4—7; Ordspr. 27: 6.
For å unngå misforståelse bør du derfor når du blir irettesatt, la den som irettesetter deg, få vite at du virkelig har oppfattet poenget. Hvis David hadde lagt større skjønnsomhet for dagen, kunne han kanskje ha stoppet Natan da denne var ferdig med sin illustrasjon, og for eksempel sagt: ’Jeg forstår hva du mener. Du tenker på meg og Uria, ikke sant?’ Hvis han hadde gjort det, hadde Natan kanskje ikke behøvd å snakke så direkte til ham. Kanskje kunne han ha latt David selv få fortsette og spurt ham hva han mente han burde gjøre, før han kunngjorde Jehovas dom. Gjør det derfor klart at du oppfatter poenget. På den måten vil den som har gitt veiledningen, kunne vite at de forslagene han har kommet med, er blitt vel mottatt. Ellers vil han kanskje føle at han må forsøke igjen og det på en mer direkte måte, noe som vil kunne vekke unødig irritasjon hos begge parter.
Det er ingen tvil om at vi gjør feil — det gjør vi alle sammen — og vi vil derfor fra tid til annen trenge irettesettelse. Det er til vårt eget beste, for «hvor det er mange rådgivere, er det frelse». Mennesker som vet hvordan råd bør gis, og hvordan de bør tas imot, vil kunne arbeide sammen under hyggelige forhold. Samarbeidet vil være oppbyggende og preget av gjensidig tillit. En vil ha en følelse av tilfredshet og av å ha oppnådd gode resultater, og vredesutbrudd og sårede følelser vil ikke forekomme. — Ordspr. 24: 6.