«Jeg vil slutte å røyke!»
I DET første århundre av vår tidsregning skrev Jesu halvbror Jakob under inspirasjon et brev til dem som var spredt omkring i landene, og som ønsket å tjene Jehova. Han ga dem blant annet dette råd: «Vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.» — Jak. 1: 22.
Akkurat som i det første århundre blir mennesker i vår tid som lærer Guds vilje å kjenne, «ordets gjørere, og ikke bare dets hørere». En opplevelse som ble fortalt på et av Jehovas vitners stevner for en tid siden, viser dette.
Et kvinnelig Jehovas vitne i Mississippi i De forente stater fikk et brev fra en venninne som ba om at en kvinne som bodde der, måtte bli besøkt. Vitnet avla et besøk og opprettet et bibelstudium med denne kvinnen og hennes familie. Vitnet fortalte: «Etter det første studiet hvor vi drøftet emnet ’Den sanne Gud og avguder’, kastet hun et stort religiøst bilde som var anbrakt på et fremtredende sted i rommet. I løpet av en viss tid klarte jeg å få dem til å forstå betydningen av å overvære møtene i Rikets sal. Men uken etter flyttet de dessverre 30 kilometer ut på landet, og de ville ikke at jeg skulle komme den lange veien og hente dem. Til slutt fikk de bil, og søndagen etter overvar de møtet i Rikets sal.
«Hva ble resultatet? Hele familien ble forandret! De ble fullstendig overbevist om at dette er sannheten, og de var forbauset over den vennlighet som alle la for dagen. Det gjorde et så dypt inntrykk på den 40 år gamle datteren at hun begynte å få dårlig samvittighet på grunn av sine dårlige vaner. Etter det første møtet hun overvar, sa hun: ’Jeg vil slutte å røyke!’ Senere sa hun: ’Når Jehova har gitt meg så meget, hvordan kunne jeg da dra hjem og gjøre noe som mishager ham? Jeg var redd for å utsette det. Vi vet aldri hva som skjer i morgen, og hvis jeg utsatte det, kunne det være at jeg aldri fikk anledning til å slutte å røyke og vise min kjærlighet til Jehova.’»
Vitnet tilføyde: «Det bemerkelsesverdige er at denne kvinnen er vanfør. Sigarettene har alltid vært som en krykke for henne, men det hun lærte på et møte i Rikets sal, tilskyndte henne til å legge av denne dårlige vanen. På det andre møtet hun overvar, holdt hun hånden fram og sa: ’Er den ikke pen? Den er ikke lenger brun og flekket av tobakk.’ Hun er nå regelmessig til stede på møtene.»