Hva er det som foregår i kirkesamfunnene?
STRIDIGHETENE mellom katolikker og protestanter i Irland i den senere tid er bare en av de ting som har ført til at kirkesamfunnene har fått søkelyset rettet mot seg. Den amerikanske ungdoms tilsynelatende voldsomme interesse for religion — mange er blitt oppslukt av den såkalte Jesus-revolusjonen — har fått bred omtale i avisene.
Den måten de amerikanske kirkesamfunnene og deres ledere reagerer på i disse spørsmålene, blir ofte kommentert i nyhetsmeldinger.
PREKENENE
Titlene på prekenene kan undertiden gi et godt bilde av den sørgelige tilstand verden befinner seg i. I Boston-avisen «Globe» ble for eksempel for en tid siden prekener med følgende titler avertert: ‹Utfri meg av min brors hånd» og «En liberal religion for en forvirret tidsalder».
Det ser ofte ut til at titlene på prekenene med vilje er blitt laget så vage at en må lure på hva prekenene egentlig handler om. I området omkring Washington, D.C., ble prekener med slike titler som «Den uforståelige koden som stadig går igjen» og «Avkledd» avertert. Hva ville du vente å få høre i slike prekener?
Andre titler antyder at Gud kommer til kort, eller at han handler uriktig. En presbyteriansk kirke i Washington, D.C., averterte en preken med tittelen «Gud er stor, men ikke desto mindre». Og en menighet som besto av medlemmer av United Church of Christ i Cleveland i Ohio, hadde utenfor sitt møtested en plakat, hvor det sto: «Herre, vi trekker din måte å styre universet på sterkt i tvil.»
GUDSTJENESTENE
Til tross for at det snakkes om at folk mangler interesse for religiøse spørsmål, melder enkelte kirkesamfunn at frammøteprosenten hos dem er stor. Men er dette nødvendigvis et tegn på åndelig styrke? Her er noen av de nye innslagene i gudstjenestene:
George W. Cornell, en «Associated Press»-skribent, fortalte i en religiøs spalte: «I Clen-Moore forente presbyterianske kirke i New Castle i Pennsylvania sminker presten, pastor Jack Heinsohn, seg av og til som en klovn og utfører akrobatiske øvelser på en trampoline for å få de yngre medlemmene av menigheten til å forstå enkelte punkter.» — Easton-avisen «The Express» for 10. juli 1971.
Like eiendommelige er de ting som foregår i enkelte baptistkirker. Folk blir invitert til å komme og se 25 centimeter betong bli brutt i stykker «med hodet og hendene». Foruten at baptistevangelisten Mike Crain gjør bruk av karate, utfører han kunststykker med samurai-sverd. Avisen «The News», som kommer ut i Frederick i Maryland, melder: «Pastor Crain demonstrerte sin dyktighet søndag kveld i baptistkirken da han plasserte en vannmelon på magen til David Gilbert, et medlem av menigheten, og med bind for øynene delte melonen i to deler.»
Journalisten Daryl Lemble bemerker at i San Francisco «er det aldri et kjedelig øyeblikk i Glide metodistkirke om søndagene». Han sier at kirken har gjort bruk av forskjellige uortodokse hjelpemidler, men at den «ikke fikk virkelig ståplass-status før om sommeren i 1969. Det var da det lønnede koret og den lønnede organisten ble avskjediget og erstattet av Meridian West [en jazzgruppe]. Omtrent samtidig ble koret ryddet ved at alteret og prekestolen ble fjernet. Det måtte gjøres plass til bandet og den gruppen som samler seg rundt det». — Atlanta-avisen «Journal» for 26. mai 1971.
Det er ikke bare protestantiske grupper som beskjeftiger seg med den slags virksomhet. En overskrift i Miami-avisen «Herald» for 6. august 1971 sa: «BØNNER TIL POP-MUSIKK VINNER INNPASS I DEN JØDISKE RELIGION.»
Og i Chicago-avisen «Tribune» for 1. august 1971 kunne en lese: «Så store folkemengder som dem som var til stede i St. Thomas-kirken i Hyde Park, var for ikke lenge siden en sjeldenhet. I dag er det en vanlig begivenhet fordi en er blitt klar over at hvis kirken skal overleve, må den tilpasse seg de unge.» Den konservative katolske avisen «The Defender’s Trumpet» klager over at messen «er blitt forvandlet til et sirkus — en forestilling i tre manesjer».
Selv om den slags metoder kanskje trekker flere folk til kirkene, kan en spørre seg selv om dette virkelig er et tegn på ekte åndelighet.
PRESTER I DET MILITÆRE
Noe som spesielt er merkbart innen kirkesamfunnene, er den splittelse og uenighet som gjør seg gjeldende i verden i spørsmålet om krig. På den annen side tjener tusenvis av katolske og protestantiske prester i de væpnede styrker som feltprester, og de blir støttet av sine respektive menigheter. I De forente stater er det for tiden 1704 feltprester som gjør tjeneste i hæren, 1129 i flyvåpnet og 994 i marinen og marineinfanteriet. Alt i alt finnes det omkring 30000 tjenstgjørende og ikke tjenstgjørende amerikanske feltprester. Omkring 3000 har inntil nå gjort tjeneste i Vietnam.
En feltprest har en offisers rang. Og for å understreke at feltprestene har en ikke liten andel i de anstrengelser deres medoffiserer gjør seg i krig, sa New York «Times» for 22. juni 1971:
«En kongress som ble holdt av feltprestforeningen i Washington i forrige måned, hadde til sine tider karakter av et stevne til støtte for De forente staters krigføring i Vietnam og mot antikrigdemonstranter og hippier.»
På den annen side er enkelte prester bitre motstandere av De forente staters militære aksjoner og gjør hva de kan for å motarbeide dem. Tre prester ble for eksempel for ikke lenge siden grepet da de forsøkte å stjele eller ødelegge FBI-dakamenter og statlige fortegnelser over vernepliktige i Camden i New Jersey. Tidsskriftet «Time» for 6. september 1971 inneholdt følgende melding: «Blant de anholdte var to romersk-katolske prester . . . [og] en luthersk prest.»
INNBLANDING I POLITIKK
Det forhold at kirkesamfunnene i stadig større utstrekning gir sin støtte til politiske og sosiale reformbevegelser, blir gang på gang kommentert i pressen.
Los Angeles-avisen «Herald-Examiner» for 24. juli 1971 sa: «Pastor Neil Mclaughlin, en prest i Baltimore som sto anklaget for sammen med noen andre å ha planlagt å kidnappe presidentens rådgiver Henry A. Kissinger for å støtte aksjonen for fred i Vietnam, sa: ’Prester og nonner må bli mer engasjert.’
«Pastor Carl Lezak, en prest i Chicago som tar aktivt del i byens politiske liv, sier: ’Dere vil komme til å få se flere prester delta i politikken.’»
I betraktning av de alvorlige problemer som gjør seg gjeldende innen kirkesamfunnene, og prestenes motstridende oppfatninger kan en imidlertid spørre seg selv hvordan noen kan vente at større politisk deltagelse fra prestenes side skal fremme regjeringenes arbeid.
EN NY ROLLE FOR KVINNENE
I samsvar med Bibelens påbud om at en kvinne ikke skal tillates «å være lærer eller å være mannens herre», har kvinnene tidligere ikke hatt tilsynsembeter i kirkesamfunnene. (1 Tim. 2: 12) Men på stadig flere religiøse områder foregår det nå en forandring hva dette angår. En religiøs skribent, Richard Dalrymple, sier:
«Alterguttene i en romersk-katolsk kirke blir nå skiftet ut med piker . . . lutheranerne har en kvinnelig prest . . . og neste år ventes en kvinnelig rabbiner å bli utnevnt.
«I forrige måned ble fredsaktivisten Mrs. Marcus Rohlis i Seattle utnevnt til president for den amerikanske baptistkongress. Da Mrs. Lois Stair ble valgt til å inneha stillingen som presbyteriansk ordstyrer, den høyeste stillingen innen den forente presbyterianske kirke, var hun den første kvinne som var blitt valgt til denne stillingen.» — Los Angeles-avisen «Herald-Examiner» for 12. juni 1971.
Det er ingen tvil om at det er uvanlige ting som foregår innen de amerikanske kirkesamfunnene. Det spørsmål som virkelig teller i denne forbindelse, er naturligvis: Hvordan ser Gud på kirkesamfunnenes standpunkter og framgangsmåter? Er de i samsvar med hans normer, slik at han kan godkjenne dem? Har du lest Bibelen tilstrekkelig til at du vet hvordan han ser på disse tingene? Det ville være anstrengelsene vel verdt å undersøke det.