Har den kristne ekteskapsform framgang i Afrika?
KRISTENHETENS kirkesamfunn har nå i flere hundre år sendt misjonærer til Afrika, og i årenes løp er mange tusen blitt døpt. I 1968 hadde kirkesamfunnene anslagsvis 42 056 000 medlemmer, noe som utgjorde en åttendedel av Afrikas samlede folkemengde. Men hvordan er forholdet når det gjelder den kristne ekteskapsform?
Undersøkelser i forskjellige land sør for Sahara viser at afrikanerne standhaftig har holdt fast ved de tradisjonelle ekteskapsformer. De fleste afrikanere som kaller seg kristne, unnlater å søke kirkene for å bli vigd, for etter deres oppfatning er kirkebryllup og andre kontraktmessige vielser en ordning som har altfor mye med Vesten å gjøre. I de senere år har dessuten industrialiseringen og forandringene i de sosiale forhold hatt sin innvirkning på de tradisjonelle ekteskapsskikker. Mange, særlig blant de unge, bryr seg ikke engang om å gifte seg i overensstemmelse med sin stammes skikker.
Ekteskap etter stammenes og etter kirkenes skikker
I en undersøkelse som ble ledet av Adrian Hastings etter oppdrag av den anglikanske kirkes erkebiskopmøte for hele Afrika, kom det for dagen at i en del av Kenya var det i løpet av fem år et årlig gjennomsnitt på ti vielser i den anglikanske kirke, mens det ble døpt 4000. I ett bispedømme i Uganda hadde det bare vært 14 kirkelige vielser, mens 92 604 var blitt døpt. Undersøkelsen viser at dette er en tendens som gjør seg gjeldende over hele Afrika.
Det er flere faktorer som bidrar til at afrikanerne velger å gifte seg i samsvar med stammeskikkene framfor i kirken. De tenker ofte som så at ’det er vanligvis nødvendig i alle fall å betale brudeprisen, så hvorfor da pådra seg ytterligere utgifter i forbindelse med en kirkelig vielse?’
I en rapport fra Afrika som sto i tidsskriftet The Christian Century, uttalte J. Henry Okulla følgende om dette forhold: «Kirkebrylluper er kjent for å være kostbare, ikke bare fordi det forlanges store pengesummer [av pikens foreldre i form av en brudepris], men også på grunn av den vestlige verdens bryllupsskikker som er blitt antatt — kostbare brudekjoler, store selskaper med servering av øl og andre alkoholholdige drikker. Mange er blitt fattigere fordi de har giftet seg. Enkelte unge mennesker blir derfor ganske enkelt enige om å begynne å leve sammen, og først senere legitimerer de sine ekteskapsløfter overfor pikens foreldre og overfor samfunnet. Men til og med når deres ekteskap er blitt fullt ut akseptert av samfunnet, nekter kirken å anerkjenne det, og de og deres barn får ikke adgang til sakramentene.»
Den østafrikanske presten J. Labreche peker på en annen faktor som spiller en stor rolle: «Afrikanerne ønsker å ha et fruktbart ekteskap, og det er ikke lett å få dem til å binde seg for livet før de har noen sikkerhet for at de kommer til å få barn. Konkubinatet blir da den naturlige prøveordning.» Etter afrikansk skikk blir et ekteskap beseglet i og med at et barn blir født. Før dette skjer, blir forholdet i mange tilfelle nærmest betraktet som et «prøveekteskap».
Ifølge G. E. Currens og R. J. Payne, prestelige talsmenn for Den evangelisk-lutherske kirke i Liberia, «er det en vanlig oppfatning at ekteskapet ikke begynner når en offentlig anerkjent forening mellom en mann og en kvinne finner sted, men når en slik forening kulminerer med et bevis for at den er vellykket».
Det kan begynne slik som hos taitaene i Kenya med at en mann gir en pikes foreldre en gave, kifu, som et tegn på at han akter å sikre seg de endelige rettigheter over kvinnens evne til å føde barn. Derved oppnår han et stilltiende samtykke fra brudens foreldre til å innlede det seksuelle forhold som vil føre til at hennes forplantningsorganer trer i funksjon. Når det foreligger bevis for at kvinnen ikke er ufruktbar, blir kanskje forholdet stadfestet som et ekteskap.
Kirkelig tilpasning til stammeskikkene
På bakgrunn av den sterke motstand mot det mange oppfatter som amerikanske eller europeiske ekteskapsskikker, har mange lokale geistlige presset sine kirkers overhoder til å forandre kirkenes regler for å gjøre det lettere for sine sognebarn og nyomvendte. De øverste kirkelige myndigheter har vært tilbakeholdne med å foreta offisielle forandringer som kunne gjøre det mulig for døpte afrikanere å gifte seg i samsvar med stammeskikkene og likevel stå i et godt forhold til kirken. Men på den annen side vil kirkene nødig miste medlemmer.
Dette har ført til at mange kirkesamfunn på det lokale plan har vært tolerante når deres medlemmer har giftet seg i overensstemmelse med stammeskikkene i stedet for i kirken. Det øves liten eller ingen kirketukt. Noen kirkesamfunn har gått så langt at de har opprettet en «velsignelsestjeneste» for dem som har inngått såkalt «prøveekteskap», selv om dette ikke har noen juridisk betydning.
Mange kirkesamfunn går med på å døpe nyomvendte som allerede er gift etter stammens skikker. Ytterligere problemer oppstår i de tilfelle da afrikanerne lever i polygami, når de har mer enn én kone. Ifølge Hastings’ undersøkelse var den anglikanske Lambethkonferansen av 1888 «innstilt på at de [polygamistene] i enkelte tilfelle skulle få adgang til å bli døpt, og andre protestantiske kirkesamfunn gjorde fra tid til annen det samme». Likevel har de fleste kirkesamfunn offisielt fortsatt å være imot polygami, selv om de gjerne har vært nokså lemfeldige i sitt syn på polygamisters medhustruer.
I begynnelsen av 1972 ga Vatikanet etter for påtrykk og fastsatte nye regler for opptagelse av voksne, og de innebærer at slike som praktiserer polygami, kan opptas som «sympatisører». Disse konvertittene får delta i mange av kirkens aktiviteter, men de må offisielt oppgi polygamiet før de blir døpt.
I motsetning til det som offisielt gjelder i noen kirker, har Den evangelisk-lutherske kirke i Liberia i over 20 år døpt polygamister under forutsetning av at de ikke skulle ta seg ytterligere hustruer. Currens og Payne forsvarer denne framgangsmåten i det blad de utgir i fellesskap. Det heter der: «Denne framgangsmåten er et levende vitnesbyrd om den nådige Gud som møter menneskene der de er, og tar imot dem slik de er, og deretter ved sin Ånd forvandler deres liv. Det er nåden i virksomhet for afrikanerne i vår generasjon.»
«Det store, grå område»
Prestene Currens og Payne mener at «det egentlige problem kirken står overfor, er ikke flerkoneriet, men hvordan en skal ta seg av det store, grå område med uløste vanskeligheter i forholdet mellom menn og kvinner som ikke er gift, eller som er såkalt monogame».
Det heter videre i deres rapport: «Det er i sannhet høyst tvilsomt om 90 prosent av Den lutherske kirkes medlemmer i Liberia er ’monogame’ hvis monogami skal oppfattes som en ekteskapelig forening der mannen og hustruen er trofaste mot hverandre. Det som finner sted blant størstedelen av medlemmene, er forskjellige former for utenomekteskapelige forbindelser — fra tilfeldig ekteskapsbrudd eller det at en mann midlertidig tar seg en elskerinne mens konen ammer et barn, og til hemmelig, men fast etablert konkubinat. Slike forhold godkjennes av stammekulturen og praktiseres nesten overalt i den del av samfunnet som er påvirket av Vesten.»
Hva har dette ført til? Den samme lutherske rapport sier videre: «Kirker praksis har i realiteten gitt fruktbar grobunn for en oppblomstring av bedrag og hykleri. . . . Er det ikke noe som er alvorlig galt, når kristne tyr til bedrag for å bli stående i kirken?»
Hva er galt?
Det er ikke tvil om at noe er alvorlig galt En høster nå det en har sådd. En hyklersk kirke frambringer hyklerske medlemmer. I stedet for å lære omvendte afrikanere å ha dyp respekt for Gud og hans prinsipper som må følges uten persons anseelse over hele verden, har en inngått kompromiss og tilpasset seg. Målet har tydeligvis vært å omvende folk og holde på dem for enhver pris. Det er sjelden et kirkemedlem blir utstøtt på grunn av ekteskapsbrudd eller «prøveekteskap». Polygami tolereres og unnskyldes.
Kristenheten har ikke gitt ekteskapet noen stabiliserende kraft etter hvert som de sosiale forandringer har gjort seg gjeldende over hele verdensdelen og brakt stadig flere i drift moralsk sett. D. W. T. Shropshire hadde følgende å si om de dårlige resultatene i sin rapport om ekteskapet i Sør-Afrika: «Våre landsbyer er fulle av menn og kvinner som hverken er gift etter kristne ritualer eller etter de innfødtes sedvane, og de blir ikke irettesatt fra noen av de to hold.»
Der hvor den kristne ekteskapsform har framgang
Kristenheten har ganske visst kommet til kort når det gjelder å hjelpe afrikanerne til å anta kristne normer i ekteskapet. Men betyr dette at den kristne ekteskapsform ikke med fordel kan praktiseres i Afrika? Nei, for det er stor forskjell mellom det som læres eller tillates i kristenhetens kirkesamfunn, og det som Bibelen lærer og får sanne kristne til å gjøre.
Dette framgår tydelig av det som praktiseres av Jehovas kristne vitner, som nå teller over en kvart million i Afrika. De har lært Guds normer, slik de kommer til uttrykk i Bibelen, og gleder seg innen sine familier over de goder og velsignelser det har ført til. Afrikanere viser at de fullt ut er i stand til å leve i samsvar med Guds høye ekteskapsnormer uten å behøve spesielle innrømmelser.
«Prøveekteskap» blir forkastet som det det er: utukt. Når en gir akt på Bibelens råd om å gifte seg ’bare i Herren’, oppnår en å få en medtroende som ektefelle. (1 Kor. 7: 39) Sanne kristne foreldre fastsetter ikke en urimelig brudepris, hvis de i det hele tatt forlanger noen. Muligheten er til stede for at ekteskapet kan bli barnløst, men hvis dette skjer med et ektepar som gjerne vil ha barn, finner de trøst i vissheten om at Gud kan rette på en slik tilstand i sin fullkomne, nye tingenes ordning. I mellomtiden kan de fullt ut glede seg over å frambringe’ åndelige barn’ ved å hjelpe andre inn på frelsens vei.
Sanne kristne i Afrika har ingen motvilje mot å gå til sin Rikets sal for å bli vigd der og få god veiledning av en eldste angående forpliktelser og privilegier i ekteskapet. Det blir ikke krevd noe honorar for denne tjenesten. Deretter sørger de for at deres ekteskap blir tilbørlig registrert.
Kjærlighet og respekt hjelper det kristne par til å fortsette å være hengitt til Gud og til hverandre, slik at de ikke lar noen andre få bryte inn i ekteskapet og skape sjalusi eller tilflekke ektesengen. (1 Kor. 7: 1—5) Ekteskapet blir opphøyd og får sann verdighet når mannen blir oppmuntret til å bære sitt ansvar som overhode og ’elske sin hustru som seg selv’. Kristus blir betraktet som et eksempel i den måten han elsker menigheten på. Hustruen får på sin side lære å vise «dyp respekt for sin mann» (NW). Sammen går ektefellene inn for å oppdra sine barn i et kristent hjems kjærlige atmosfære. — Ef. 5: 21—33; 6: 1—4.
En mann som nå er et Jehovas vitne, var tidligere døpt som katolikk til tross for at han fremdeles levde i polygami og praktiserte fetisjdyrkelse. Som et av Jehovas vitner er han ikke lenger polygamist. To av hans tidligere koner er også Jehovas vitner nå. En av dem har senere giftet seg igjen og tjener som heltidsforkynner. Den tidligere polygamisten som nå har et hjem fritt for sjalusi, sier selv: «Jeg har en ren samvittighet fordi jeg følger Jesu formaning om å ha bare én hustru. Jeg vet at jeg nå lever i samsvar med Herrens ordning for ansvarlige kristne.»
Nødvendige forandringer blir gjort
Det er hvert år tusenvis av oppriktige, gudfryktige afrikanere som foretar forandringer i sin personlige livsførsel for å følge Bibelens normer og oppfylle de nødvendige krav for å bli døpt av Jehovas vitner med den kristne dåp. De som lever i «prøveekteskap» eller er gift i samsvar med stammeskikker, får hjelp til å ordne med at ekteskapet blir registrert, og det blir klargjort for alle berørte parter at paret fullt ut påtar seg de forpliktelser som følger med ekteskapet.
De som allerede lever i polygami når de lærer Guds sannhet å kjenne, får naturligvis en følelsesmessig kamp å stri med i sitt hjerte og sinn. Økonomiske faktorer spiller også inn, for medhustruene og deres barn har gjort nytte for seg i arbeidet med å plante og høste. Men når et menneske virkelig elsker Gud, driver dette ham til å skille seg fra alle unntatt den ene som er hans egentlige hustru, nemlig den første. Dette er han villig til å gjøre selv om han kanskje har fått større hengivenhet for en yngre medhustru, eller selv om den første hustruen kanskje ikke er så interessert i å studere Bibelen som en av medhustruene er. — Ordspr. 5: 18.
Det blir ordnet med at alle medhustruene blir sendt bort, enten tilbake til sine foreldres hjem, hvis dette er tilfredsstillende, eller til egne hjem hvor de kan bo for seg selv. Disse tingene blir ordnet på en hederlig måte. Det blir også sørget på tilbørlig vis for barna. Og jordbruket blir heller ikke forsømt, for vitnene hjelper hverandre etter behov og drar fra gård til gård inntil de er ferdig med det tunge utplantings- og innhøstingsarbeid.
I sitt studium av Bibelen legger oppriktige afrikanere merke til at polygami ble praktisert på patriarkenes tid, og at det ikke var forbudt etter Moseloven. Men de sanne tilbedere prøver ikke å gå tilbake til denne førkristne tid for å finne eksempler som kan tjene til unnskyldning for polygami eller skilsmisse på ubibelsk grunnlag, nei, de ser nøyere etter for å finne ut hva som er Guds vilje med de kristne i vår tid.
Jesus sa at den førkristne ordning med å tillate skilsmisse på forskjellige grunnlag, ble truffet ’for folkets harde hjertes skyld’. Hvis noen mener at det bør være mulig å få skilsmisse på et hvilket som helst grunnlag eller å ha mer enn en kone og være polygamist, da sier han i realiteten til Gud: ’Jeg vil gjerne ha en slik tillatelse for mitt harde hjertes skyld.’ Jesus støttet Guds norm som gjaldt i Eden, nemlig monogamiet, som gikk ut på at bare «to skal være ett kjød». Dette vil bli normen i hans nye tingenes ordning, og derfor er det på sin plass at det er slik nå i den kristne menighet. — Matt. 19: 3—8.
Den kristne ekteskapsform har framgang i Afrika. Til tross for at kristenheten har kommet sørgelig til kort når det gjelder å lære den afrikanske befolkning å leve et kristent liv og motstå det moralske forfall som undergraver ekteskapet, kan Jehovas kristne vitner bevise at den kristne ekteskapsform har framgang. De lærer sine afrikanske medborgere hvordan også de kan leve lykkelig i et kristent ekteskap. De gir akt på Bibelens formaning: «Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og ektesengen ren; for Gud skal dømme de usedelige og ekteskapsbryterne.» — Heb. 13: 4, UO.