Altfor mange guder, helt til jeg fant den sanne Gud

JEG er født i Croydon i England i 1921. Jeg var den eldste av jentene i en søskenflokk på tre jenter og to gutter. Da jeg var tre år gammel, fikk noen av oss barna difteri. Jeg kom på sykehuset. Min bror Johnnie døde, og fordi han ikke var døpt, tillot ikke den anglikanske kirke at det ble holdt noen begravelsesseremoni. Far ble oppbrakt og spurte en prest om han ville be en bønn da Johnnies kiste ble senket i graven. Presten sa nei.

Mor sa at dette fikk far til å vende all religion ryggen for godt. Hun var så redd for at det skulle skje meg eller søstrene mine noe, at hun tok oss med til kirken og fikk oss døpt, uten at far visste om det. Far ble et aktivt medlem av kommunistpartiet og oppmuntret oss til å lese stoff som hadde med dialektisk materialisme å gjøre, deriblant bøker av Huxley, Lenin og Marx. Vi snakket aldri om Gud hjemme, bortsett fra at far sa at det ikke fantes noen Gud.

I 1931, da jeg var omkring ti år, hendte det at jeg gikk lenger ned i gaten for å besøke farmor og farfar. Farfar ble ofte kritisert av andre, men han hadde et skøyeraktig glimt i de pene blå øynene og var alltid glad. Som regel gav han meg noen godterier og noe å lese på når jeg skulle hjem igjen. Jeg spiste godteriene og kastet lesestoffet. Jeg forstod ikke da hvorfor andre snakket negativt om ham.

Da jeg var i tenårene, meldte jeg meg inn i de unges kommunistforbund og ble med tiden forbundets sekretær. Jeg holdt taler i rådhuset og tilbød avisen Challenge til folk på gaten som ville høre. En fascistisk gruppe som ble kalt Svartskjorter, var aktiv på den tiden og motarbeidet kommunismen med voldelige midler. Jeg kan huske at når jeg stod på fortauet og tilbød folk Challenge, hendte det at noen fra Svartskjortene kom bort og snakket til meg og kalte meg Solskinn, et klengenavn de hadde gitt meg. De eldre medlemmene av kommunistpartiet som jeg var en del sammen med, fikk greie på at fascistene la planer om å banke meg opp med slåsshansker, så de begynte å sende en annen sammen med meg.

En gang fant vi ut at fascistene skulle marsjere gjennom Londons East End (hvor det stort sett bodde jøder den gangen). Vi fikk beskjed om å ta et oppgjør med dem og ta med oss poser med klinkekuler som vi skulle kaste under hovene på politifolkenes hester når de kom for å løse opp mengden. Mange ble arrestert den dagen, men heldigvis var ikke jeg en av dem, for jeg hadde bestemt meg for ikke å gå.

Samvittigheten begynner å si ifra

En annen gang fikk jeg beskjed om å si noe på et offentlig møte som jeg visste ikke var sant. Jeg nektet. Da var det en som sa: «Spiller det noen rolle, så lenge vi får fram poenget?» Det var på den tiden i mitt liv at samvittigheten begynte å nage, og jeg begynte å lure på en rekke ting.

Da jeg var i begynnelsen av tenårene, sa mor at jeg burde gå til gudstjeneste, bare for å se hvordan det var. Jeg kan huske at jeg ble bedt om å gå fram til alteret og bekjenne mine synder. Da la jeg merke til broderiet på alterduken — det var tre ringer som var lenket sammen. Jeg spurte hva det stod for, og fikk vite at det stod for den «hellige treenighet — Gud Far, Gud Sønn og Gud Den hellige ånd». «Så rart,» tenkte jeg. «De tror på tre guder, men far sier at det ikke finnes én engang!» Da jeg stilte flere spørsmål, ble det forklart at et egg har tre deler, men at det i virkeligheten bare er ett egg. Jeg var ikke fornøyd med det heller. Så fikk jeg vite at jeg spurte for mye. Jeg gikk hjem og sa til mor at jeg ikke ville gå i kirken mer, og det gjorde jeg ikke heller.

Da den annen verdenskrig brøt ut, var jeg ikke aktiv i de unges kommunistforbund lenger. Jeg giftet meg med en kanadier som var i militæret, og vi fikk en sønn. Vårt første hjem i London ble bombet. En V-1-rakett falt ned foran huset vårt da sønnen min og jeg var hjemme. Vi mistet alt vi eide. Vi ble begravd i de sammenstyrtede massene, men vi var så heldige at vi slapp fra det med livet i behold. Mannen min var da i Normandie.

Jeg kan huske at jeg omtrent på den tiden snakket med to unge kvinner og spurte dem: «Hvis det finnes en Gud, hvorfor tillater han da alle disse lidelsene?» De sa noe om at det var Satan som var denne verdens gud. «Enda en gud som jeg ikke vet noe om!» tenkte jeg. Så kom det en ung mann. Jeg bombarderte ham med spørsmål, og han sa at han lette etter sauer, ikke geiter. Jeg kjente jo ikke til Jesu illustrasjon, så jeg spurte om han var forkynner, eller om han var bonde. Det gikk et par år til, og den annen verdenskrig endte. Mannen min kom hjem, etter at han hadde sett at 95 prosent av dem som tilhørte Saskatoon lette infanteri, der han tjenestegjorde, var blitt drept i krigen. Vi flyttet til et annet sted i Croydon.

Jehovas vitner på besøk

En søndag kom det to Jehovas vitner og ringte på hos oss. Mannen min åpnet og stod lenge og pratet med dem. Han var blitt bitter på all religion på grunn av det hykleriet han hadde sett under krigen. Det gjorde inntrykk på ham at Jehovas vitner hadde vært nøytrale. Han fortalte meg at han hadde bedt dem komme igjen for å snakke om Bibelen. Jeg ble bekymret og spurte far hva jeg skulle gjøre. Han sa at jeg ikke skulle ha noe med dette å gjøre, og at hvis mannen min fortsatte med denne sprø religionen, var det best jeg forlangte skilsmisse.

Jeg bestemte meg for å sitte og høre på en gang de snakket sammen, for å se hva det dreide seg om. Vi satt rundt bordet alle sammen, og forkynneren sa: «Snart kan dere legge armene rundt en løve, akkurat som dere kan med en hund.» «De er sprø,» tenkte jeg. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe annet som ble sagt den kvelden. Etterpå sa jeg til mannen min at jeg ikke ville de skulle komme igjen. Det ble mange tårer, og vi snakket om skilsmisse.

Ikke så lenge etterpå kom det en annen fra Jehovas vitner. Senere fikk vi vite at han var kretstilsynsmann, og at han besøkte menighetene i området og hadde hørt om oss. Jeg husker ham godt. Han hadde blå øyne og et vennlig og tålmodig vesen. Han minnet meg om min farfar. Jeg trakk fram en liste med 32 spørsmål som jeg hadde skrevet opp. «Vi skal ta dem for oss i tur og orden,» sa han, og vi satte i gang. Han hjalp meg til å skjønne at jeg trengte å lese og studere Bibelen for fullt ut å forstå det som står i den. Han foreslo at noen skulle komme hjem til oss regelmessig for å studere Bibelen med oss. Jeg sa det var i orden.

Etter hvert som jeg begynte å forstå mer om vår Skaper, Jehova Gud, ble jeg rørt til tårer. Jeg kan huske at jeg gikk inn på soverommet og bønnfalt Jehova om å tilgi meg og hjelpe meg til å forstå Bibelen og hans hensikter. Mannen min, sønnen vår og jeg ble døpt i 1951. Far ble svært oppbrakt da han fikk høre om det, og sa at han heller ville se meg død enn som et av Jehovas vitner.

Vi tjener der behovet er større

Mannen min ville tilbake til Canada, og i 1952 flyttet vi til Vancouver i Britisk Columbia. Far nektet å ta farvel med oss, og jeg så ham aldri igjen og hørte aldri mer fra ham. Da vi hadde bodd i Vancouver i noen år, gikk det ut en oppfordring om å flytte til et sted der det var større behov, særlig til slike områder som Quebec, hvor statsminister Duplessis hadde omtrent samme holdning til Jehovas vitner som Hitler hadde hatt.

I 1958 pakket vi alt vårt jordiske gods inn i bilen og kjørte til det internasjonale stevnet i New York. Derfra kjørte vi til Montreal i Quebec, hvor vi ble bedt om å gå i en fransk menighet i Ville de Jacques-Cartier. Vi hadde mange interessante opplevelser mens vi tjente Jehova i Quebec. En gang ble bilen vår veltet over ende, det ble kastet stein på oss, og en kvinne tok vannslangen og gav oss en kraftig dusj. Dette skjedde på et sted som heter Magog.

En annen gang gikk hun som jeg samarbeidet med, og jeg forbi en kirke akkurat idet folk begynte å strømme ut. Noen av dem kjente oss igjen og ropte: «Témoins de Jéhovah!» («Jehovas vitner!») De begynte å løpe etter oss, med presten i spissen, men vi klarte å løpe fra dem. Vi ble arrestert mange ganger. Men jeg hadde den glede å hjelpe ganske mange til å lære om Jehova. Mange av dem er fremdeles aktive tjenere for ham.

I begynnelsen av 1960-årene flyttet vi til Los Angeles, fordi mannen min ble forflyttet dit i forbindelse med arbeidet. Vi tjente i en menighet der i over 30 år. Det var en stor glede for oss å treffe mennesker fra alle verdens kanter som hadde flyttet til Los Angeles, og snakke med dem om sannheten. Jeg var så heldig å få studere med mennesker fra Libanon, Egypt, Kina, Japan, Frankrike og Italia, for bare å nevne noen land. Jeg husker at jeg traff en ung kvinne som ikke kunne engelsk, men heldigvis kunne mannen hennes det. Mannen min og jeg studerte med dem sammen. Etter hvert studerte jeg med den unge kvinnen alene. Jeg brukte boken «Gud er sanndru» på engelsk, og hun slo opp skriftstedene i sin kinesiske bibel og besvarte spørsmålene på kinesisk. Så sa jeg svaret på engelsk, og hun gjentok det på engelsk. Etter hvert kunne hun snakke engelsk flytende, med britisk aksent. Jeg er glad for å si at både hun og mannen hennes nå er innviede tjenere for Jehova.

For ikke så lenge siden flyttet vi til Tucson i Arizona. Vi gleder oss over å se at alle i familien vår trofast tjener Jehova, deriblant oldebarna våre, som får lære om vår store Skaper, Jehova.

Det var forresten utrolig hyggelig å få høre av brødrene i Croydon at farfar var et av Jehovas vitner. — Fortalt av Cassie Bright.