Spørsmål fra leserne
● I 1 Korintierne 7: 14 sies det at selv om bare en av foreldrene er troende, regnes barna for å være «hellige». Hvilken rolle spiller dåpen når det gjelder slike barns ’hellighet’ i Guds øyne? Og hvordan stiller saken seg for evnesvake eller tilbakestående barn?
Apostelen drøfter her problemer i religiøst sett splittede familier. Han oppmuntrer den troende til ikke å forlate sin vantro ektefelle og framholder følgende vektige argument for å bevare ekteskapet: «For den vantro mann er helliget ved sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved broren; ellers var jo eders barn urene, men nå er de hellige.» Dette viser at Gud betrakter slike barn ut fra prinsippet om familiefortjenstfullhet. Med familiefortjenstfullhet menes den hellighet som Gud tilskriver eller tilregner et mindreårig barn som er lydig, i den utstrekning det ikke kan gjøres ansvarlig. Familiefortjenstfullhet tilregnes på grunn av de gode gjerninger som «foreldre i Herren» har gjort, og den hellighet de har i Guds øyne. (Ef. 6: 1) Denne familiefortjenstfullhet blir tilregnet selv om bare den ene av foreldrene er troende, noe den ovenfor siterte uttalelse av Paulus viser.
Hva så med dåpen? Et barn som trofast blir undervist i Guds Ord, vil uten tvil vokse i kunnskap og forståelse inntil det av Guds ånd blir tilskyndt til personlig å innvie seg til Jehova og ber om at det må bli døpt. (1 Pet. 3: 21) Før det kan bli døpt, må det forstå nødvendigheten av å angre, omvende seg og komme i et godt forhold til Gud. (Ap. gj. 3: 19; 8: 34—36) Etter dåpen kommer det ikke lenger inn under prinsippet om familiefortjenstfullhet, men betraktes som ’hellig’ på grunn av det skritt det har tatt, og det er forpliktet overfor Gud til å leve et innvigd liv. — 1 Pet. 1: 14—16; Kol. 1: 21—23.
Bør foreldre til tilbakestående barn mene at dåp i alle tilfelle er en forutsetning for at deres barn kan være verdige til å oppnå Guds beskyttelse når Guds dom blir fullbyrdet, for eksempel i den forutsagte «store trengsel»? Graden av tilbakeståenhet er avgjort en viktig faktor, ettersom noen evnesvake til og med i voksen alder fortsatt befinner seg på samme stadium som barn i fire-femårsalderen. Et barn kan være i stand til å forstå visse grunnleggende læresetninger i Guds Ord og å gjenta dem når det blir bedt om det. Det er kanskje lydig mot foreldrene og unnlater å gjøre visse ting som det har fått beskjed om er urette og i strid med Guds vilje. Men er barnet i stand til å treffe personlige avgjørelser? Er det i stand til i sitt eget hjerte og sinn å avgjøre hvilken kurs det vil følge i livet? Kan det forstå hva det vil si å stå i et personlig forhold til Gud, uavhengig av sine foreldre? Kan det stå framfor et dømmende utvalg og bli gjort ansvarlig for noe galt det kan ha gjort? Hvis ikke det er tilfelle, er det tydelig at et slikt barn ikke er i den stilling at det kan bli døpt, men fortsetter å nyte godt av familiefortjenstfullhet i Guds øyne, idet Gud regner det som ’hellig’ i den forstand.
Saken bør således ikke bedømmes følelsesmessig, men på grunnlag av Bibelens lære. Hvis barnet bare i noen grad er tilbakestående og har mulighet for å bli en disippel av Guds Sønn og tjene Gud av sitt eget ’hjerte og sin egen sjel, hu og makt’, bør det bli hjulpet til å gjøre så store framskritt at det kan innvie seg og bli døpt. (Mark. 12: 30) Det bør da være i stand til å «bære sin egen byrde» i form av åndelig ansvar. (Gal. 6: 5) Foreldre kan søke råd hos de eldste hvis de er i tvil.
Hvor trosstyrkende og trøstende er det ikke å vite at både små barn og tilbakestående større barn kan bli betraktet som «hellige» takket være prinsippet om familiefortjenstfullhet!