Bli ikke ’vred på Jehova’

Når noe galt skjer på grunn av en persons mangel på visdom, eller fordi en annen har begått en feil, kan han ha lett for å skylde på Gud.

FOLK har lett for å skylde på noe eller noen når det skjer noe galt. Ofte er det Gud som får skylden. Hvis det er matmangel i et bestemt område, kan folk gi Gud skylden for at de sulter. Eller hvis arbeidsledighet skaper problemer, vil noen spørre: ’Hvorfor forårsaker Gud slike lidelser?’ Men har Gud virkelig skylden?

Det er egentlig ikke Gud som fører slike lidelser over menneskene. Han gjør ikke forskjell på folk, «for han lar sin sol gå opp over onde og gode». (Matt. 5: 45) De vanskeligheter vi mennesker blir utsatt for i dag, er et resultat av at vi alle er ufullkomne og lever i en ufullkommen ordning, som er bygd opp av mennesker og for det meste blir styrt etter selviske prinsipper. Dessuten kan en person komme opp i vanskeligheter utelukkende på grunn av sin egen uforstandige handlemåte.

I de fleste tilfelle er folk uvillige til å innse at de tar feil, eller å erkjenne at denne ufullkomne ordning som et hele er fordervet, og at den har skylden for den bedrøvelige tilstand verden befinner seg i. (2. Kor. 4: 4; Ef. 2: 2, 3) Det er akkurat som Bibelen sier: «Menneskets egen dårskap ødelegger hans vei, men i sitt hjerte vredes han på [Jehova].» (Ordsp. 19: 3, EN) Eller som en annen oversettelse gjengir dette skriftstedet: «Et menneskes dumhet fører ham feil, men hjertet hans vender sin harm mot Jahve.» — MMM.

Dette er en farlig handlemåte å følge. Vår første forfader, Adam, er et advarende eksempel. I begynnelsen kunne han glede seg over stor velstand og fred, en fullkommen kropp og et paradislignende hjem i vakre omgivelser. (1. Mos. 2: 7—9) Han satte pris på det Gud gav ham, men han verdsatte ikke sin store Forsørger og gav ham ikke æren for det han fikk. Da det gikk galt, var han snar til å klandre Gud. For å rettferdiggjøre sin ulydige handlemåte overfor Gud sa han: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» Han forsøkte i virkeligheten å unnskylde sin mangel på lojalitet overfor Gud og sin stilling som hode i sin familie ved å beskylde Gud for å ha gitt ham en dårlig hustru. — 1. Mos. 3: 12.

Adams selviske tanker og handlemåte ødela hans «vei». Han mistet sin hengivenhet for Jehova. Han begynte å følge en uavhengig handlemåte. Han ble derved Guds fiende, og det førte til at både hans egen og hans families «vei» ble ødelagt. (Ordsp. 19: 3, EN) Ja, når synd og ufullkommenhet hersker og alle følger en uavhengig handlemåte, kan ingen vite hva som vil skje, for «tid og uforutsett hendelse møter dem alle». — Fork. 9: 11, NW.

De som mener at Gud har skylden for de uønskede forhold som rår, kan derfor spørre seg selv: Har jeg gitt Gud æren for de gode ting jeg har? Har jeg gitt Ham æren for den velstand jeg nyter i gode tider, eller har jeg selv tatt æren for det? Takker jeg ham for at jeg har fått liv som en av hans skapninger? Og har jeg fortjent å ha hans gunst og få hans hjelp ved å gi akt på hans prinsipper, slik de kommer til uttrykk i Bibelen?

DE SOM HEVDER AT DE TJENER GUD

Jødenes religiøse ledere i det første århundre er et eksempel på hva som skjer når de som hevder at de tjener Gud, unnlater å gi akt på sannhetens ord og stoler på sin egen forstand. (Matt. 15: 8, 9) Deres «vei» ble ødelagt, og de ble ’vrede på Jehova’. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 34, 38, 39.) Jesus Kristus avslørte deres gale handlemåte, og derfor drepte de ham. Senere viste de stor vrede mot Jesu disipler fordi disiplene forkynte sannheten fra Guds Ord for dem. — Apg. 7: 54—60.

Enkeltindivider i den kristne menighet kan også framelske en uriktig holdning, idet de legger skylden på Gud for de problemer de støter på. Når noe galt skjer på grunn av en persons egen mangel på visdom eller på grunn av en annens ufullkommenhet eller feilgrep, hender det at de klandrer Gud for det. En person kan for eksempel ta anstøt av noe som en bror i menigheten sier eller gjør. Vedkommende som har tatt anstøt, kan kanskje si: ’Så lenge han er i menigheten, vil jeg ikke gå på møtene.’ Eller han kan si: ’Hvis Gud tillater at slike ting skjer, vil ikke jeg være tilknyttet menigheten.’ Videre kan han klage: ’Hvis dette er et eksempel på hva sannheten gjør for et menneske, vil ikke jeg ha noe med den å gjøre.’

Er dette en sunn, nøktern tenkemåte? Hvor selvmotsigende er det ikke å si at sannheten kan gjøre noen til et dårlig menneske? Hvis noen har fornærmet oss personlig, hvorfor skulle vi da la det gå ut over menigheten og derved også over Gud selv? Hvorfor skulle en som hevder at han er en kristen, la et annet menneske eller visse omstendigheter ødelegge sitt gode forhold til Gud?

En som kommer med slike forhastede uttalelser, viser derfor i virkeligheten at han er ’vred på Jehova’. Er dette fornuftig? Selv om et annet menneske eller det at noe har skjedd i menigheten, har mishaget ham eller gjort ham fornærmet, ødelegger han sin «vei», for han bruker ikke sine «oppfatningsevner» på rette måte. (Hebr. 5: 14, NW) Ellers ville han ikke anta en ufornuftig, illojal holdning til Jehova, den sanne kristne menighets Eier. — Sal. 119: 165.

Det som er faren for en kristen, er at en slik holdning kan bli rotfestet, slik at den berører HJERTET. En kristen vil kanskje ikke gi Jehova skylden for noe på en direkte måte. Men i sitt hjerte kan han bli utålmodig med Gud og mene at han har rett til å være sint. Hans eget hjerte forleder ham til å bli ’vred på Jehova’.

Alle mennesker blir av og til utsatt for irriterende omstendigheter. En person kan føle seg veldig nedtrykt og skuffet, kanskje også sint. Men han må være våken for de advarende tegn og behandle problemet på et bibelsk grunnlag. (Ef. 4: 26) Han må straks gjøre seg anstrengelser for å løse problemet, om nødvendig ved hjelp av menighetens eldste. Hvis det ikke går slik som han har tenkt, må han ikke la sine følelser drive ham til å handle dåraktig. Han må passe på at hans vandring på sannhetens vei ikke blir ødelagt. I så fall vil hans forhold til Gud bli ødelagt, hans åndelige syn vil bli uklart og hans hjerte vil ’vredes på Jehova’.

I betraktning av denne faren kommer Bibelen med følgende advarsel: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» (Ordsp. 4: 23) Hvis vi er nøkterne og ikke ødelegger vår «vei» ved uforstandige handlinger eller en dåraktig tenkemåte, vil vi kunne bevare likevekten. (1. Pet. 1: 13) Istedenfor å klandre Jehova vil vi da kalle på ham som en kjærlig Gud som har omsorg for oss. Han vil vise oss forståelse og lede oss på en rett og sikker vei. — Ordsp. 3: 5, 6.