Et godt styre — vil det noen gang bli innført?

Har du noen gang hørt noen si om forholdene i sitt land: «Hvis jeg og mine folk hadde makten, kunne vi forbedre forholdene»? Har du kjent noen som styrtet en regjering og ble hersker i sitt land? I denne artikkelen forteller en mann om hvordan han gjorde nettopp dette. Men som du vil se, lærte han at det ikke er så lett å innføre et godt styre.

DET var den 25. oktober 1960. Det var like før El Salvador i Mellom-Amerika fikk en ny regjering. Opprøret begynte kl. 22.00.

En militærstyrke omringet privatboligen til president José María Lemus og fortalte ham at vi hadde overtatt makten. Han rakte hånden ut etter telefonen, men den var død — våre folk hadde overtatt kontrollen over det nasjonale kommunikasjonssenter.

Noen få kilometer borte, i mitt kontor i fortet El Zapote, som ligger rett overfor casa presidencial (presidentens embetsbolig), ga jeg straks de offiserer som sto under min kommando, beskjed om hva vi hadde gjort. Fra sambandskontoret ringte jeg deretter straks til de øverstkommanderende for alle militæravdelingene i landet. Jeg fortalte hvem som allerede hadde stilt seg på vår side, og spurte: «Er De enig?» Bare én betydningsfull oberst gjorde motstand. Jeg minnet ham om at vi var i stand til å fjerne ham. Han hadde derfor ikke noe annet valg enn å godta det vi gjorde.

På det tidspunktet var jeg nestkommanderende ved El Zapote-fortet. Den øverstkommanderende, som heller ikke var stemt for at vi overtok styret, kom til fortet ved midnatt. Men en av mine menn, som sto vakt ved inngangen, rådet ham til å gå hjem. Han var forstandig nok til å gjøre det, og han kom ikke tilbake.

Klokken seks om morgenen var alle de øverstkommanderende og medlemmene av vår nye regjering samlet i mitt hovedkvarter på fortet. Vårt statskupp hadde lykkes uten blodsutgytelser. Det ble avfyrt kanoner for å feire begivenheten, og over radioen fikk folk vite at en ny seksmannsregjering — som vi kalte «La Junta» — hadde overtatt styret. Det var en spennende tid!

HVORFOR VI STYRTET REGJERINGEN

El Salvador er det minste og tynnest befolkede land i Mellom-Amerika. En avis på den tiden kalte det også den «mest industrialiserte og mest framgangsrike av republikkene i Mellom-Amerika». Vi mente at det var nødvendig med en radikal forandring, med et bedre styre, og andre var enige. Kort tid etter at vi hadde overtatt styret, sa New York Times (5. november 1960):

«Selv de som frykter for det som kan komme til å skje etter at president Lemus er styrtet, er enige i at hans styre var blitt stadig mer autoritært og brutalt og hadde pådratt seg både de moderates og de liberales hat.»

I overensstemmelse med slike uttalelser sendte vi ut en kunngjøring som sa at Lemus hadde «styrt utenfor rammen av loven, trådd grunnloven og borgernes rettigheter under fot, begått ulovlige handlinger og skapt en atmosfære av alminnelig utilfredshet».

Under hans styre var studenter som hadde demonstrert, blitt skutt ned på gatene. Andre var blitt torturert. Avisene sa at kvinner var blitt voldtatt i fengslene. Våpen fra mitt regiment var blitt brukt som falske beviser da en mann ble arrestert og anklaget for å være i besittelse av for mange våpen. Lemus hadde erklært beleiringstilstand i landet, en mildere form for militær unntakstilstand.

Jeg mente at en militær aksjon kunne løse disse problemene og skape bedre forhold. Du vil kanskje bedre kunne forstå hvorfor jeg mente dette, hvis jeg forteller litt om min bakgrunn.

EN MILITÆR BAKGRUNN

Jeg ble født i 1925 og var det tredje av sju barn i en familie som drev gårdsbruk i Paraíso de Osorio i El Salvador. Da jeg var 15, begynte jeg på en fire og et halvt års utdannelse på militærakademiet Escuela Militar, hvor jeg tok eksamen i juli 1945. Jeg lærte den strenge disiplin — å adlyde og gi ordre — som er vanlig i det militære i Mellom-Amerika.

Da jeg var 19 år, ble jeg offiser, 21 år gammel ble jeg premierløytnant og deretter kaptein da jeg var 25 år. Jeg reiste til Mexico og studerte i tre år ved generalstabsskolen Escuela Superior de Guerra i dette landet. Der lærte jeg hvordan en organiserer og leder militæropplæringen.

Da jeg kom tilbake til El Salvador, ble det sagt: «Vi trenger en infanteriskole.» Det ble derfor gitt tillatelse til å opprette en slik skole, og i 1954 hjalp jeg til med å grunnlegge Escuela de Armas, El Salvadors infanteriskole. Senere, i 1958, opprettet jeg Escuela de Artillería, El Salvadors artilleriskole.

Jeg var også observatør ved De forente staters 504. feltartilleribataljon i kanalsonen i Panamá. Som adjutant til El Salvadors forsvarsminister reiste jeg til Argentina, Brasil, Chile og Panamá.

Som du forstår, hadde jeg gjort en vellykket militær karriere og utrettet en hel del. På det tidspunkt var det derfor bare naturlig for meg å ha den oppfatning at en militær forandring kunne gi vårt land et bedre styre.

VÅR NYE REGJERING

Noen venner — politiske ledere som ønsket å styrte Lemus’ regjering — hadde satt seg i forbindelse med meg. Jeg var ikke selv politiker, men muligheten for å oppnå politisk makt tiltalte meg. Jeg hadde høye idealer og mente at jeg var ærlig nok til å kunne hjelpe til med å forandre en situasjon som trengte til en forandring. Da jeg samtykte i å bli med i den nye regjeringen, var det på betingelse av at jeg fikk fullstendig kontroll over planleggingen og utøvelsen av den militære del av aksjonen.

Vår regjering ville komme til å bestå av seks personer: tre sivile, to oberster og meg selv. Jeg var major, en rang som var lavere enn rangen som oberst, men den stillingen jeg hadde ved El Zapote-fortet, var av strategisk betydning. I åtte måneder arbeidet vi med detaljene. Om kvelden den 25. oktober 1960 gikk vi så til aksjon.

Vi hadde gjort offentlig kjent at vi hadde til hensikt å anerkjenne alle politiske partier, å følge et demokratisk program, å holde oss i den vestlige blokk av nasjoner og bare beholde makten inntil det neste presidentvalg. Vi mente virkelig at vi kunne bidra til å forandre forholdene i El Salvador til det bedre.

Det gikk imidlertid ikke helt som vi hadde planlagt. Kort tid etter at vi hadde kommet til makten, fikk jeg besøk av erkebiskopen. Han sa at han ønsket å snakke privat med juntaen, og at drøftelsen skulle holdes hemmelig.

Det erkebiskopen i virkeligheten sa, var: ’Dere utgjør en ny regjering, og jeg er i stand til å støtte denne regjeringen fra prekestolen. Til gjengjeld må dere støtte oss.’

Vi visste hva det var han snakket om. På grunnlag av de opptegnelser som var tilgjengelige for oss, hadde vi kjennskap til at katolske, religiøse institusjoner hadde mottatt økonomisk støtte av den tidligere regjeringen. Erkebiskopen var tydeligvis interessert i at den nye regjeringen fortsatte å støtte kirken på denne måten.

Jeg var katolikk, men jeg forsto at en slik favorisering ikke var rett; den var forfatningsstridig. De andre medlemmene av juntaen var enig i dette. Vi nektet derfor alle seks å støtte kirken økonomisk. Erkebiskopen ble tydelig oppbrakt og antydet at vi ville komme til å angre dette.

Kort tid deretter ble det iverksatt en kampanje fra kirkens prekestoler. Prestene hevdet at vår regjering støttet Castro og kommunistene. Vi fikk disse talene tatt opp på bånd, så vi visste hvilke anklager det var som ble rettet mot oss. Men på grunn av kirkens innflytelse mente vi at det kanskje ville gjøre mer skade enn gagn å sette en stopper for denne kampanjen.

HVA MED ANKLAGENE?

Vi merket snart at denne kampanjen var ugunstig for vår regjering. Det ble reist tvil med hensyn til vår politiske orientering. De forente stater var bekymret og nølte med å anerkjenne oss. Men hva var kjensgjerningene?

Med tiden ble det åpenbart at kirkens anklager mot oss var grunnløse, og De forente stater anerkjente oss til slutt. New York Times for 1. desember 1960 sa:

«Tendensen til å se kommunisme og en ny appellering til ’Fidelismo’ i ethvert framstøt for politisk og sosial forandring i Mellom-Amerika er en farlig tendens. . . .

De tre sivile medlemmene av juntaen er liberale og demokratiske til tross for de løse anklagene om ’Fidelismo’. . . . Alle de seks medlemmene har gitt løfte om et demokratisk program, og de fortjener alle mulige sjanser til å bevise sin gode vilje.»

Til tross for rettferdiggjørelsen var den bakvaskelseskampanje som kirken hadde satt i gang, i høy grad til skade for oss. Men det var også andre krefter som arbeidet for å undergrave vår nye regjering.

VÅRE FORHÅPNINGER BLIR GJORT TIL SKAMME

Hæren var ikke fornøyd med oss. Det hadde vært vår hensikt å trekke hæren ut av den politiske situasjon, men den ønsket ikke å miste sine spesielle privilegier. En annen gruppe som hadde planlagt et kupp mens vi forberedte vårt, tilbød hæren å la den få beholde sine privilegier og fikk derved offiserene over på sin side.

De drøftet tydeligvis saken med de øverstkommanderende ved de forskjellige militære avdelinger, akkurat som jeg hadde gjort. Den 25. januar 1961 kom en adjutant hjem til meg og fortalte at kommunikasjonene var blitt beslaglagt. Jeg bega meg straks til casa presidencial. Mine menn sa: «Vi støtter deg — vi vil dø for deg.»

Men det sier seg selv at ingen av oss egentlig ønsket å dø. Til tross for at området var omringet, gikk jeg over gaten til El Zapote-fortet, hvor en offiser lukket opp for meg. Jeg begynte å organisere forsvaret. Mine ordrer ble adlydt, og jeg følte meg sterk nok til å kunne motstå det nye kuppet.

En oberst, en av mine venner, ble sendt til meg for å fortelle meg at situasjonen var svært alvorlig. Han sa: «Hvis du overgir deg, vil det bety fred. Hvis ikke, vil det bli kamp.» På grunnlag av hans garanti om fred overga jeg meg.

Jeg ble ført til den nye gruppens hovedkvarter, og dette var slutten på juntaen. De andre medlemmene av juntaen var allerede blitt tatt til fange. Jeg hørte rop og maskingeværsalver fra gaten. Avisene sa at mange var blitt drept. Det fortelles at en ung mann hadde brukt sitt eget blod til å skrive på gaten: «Libertad se escribe con sangre», som betyr: «Frihet blir skrevet med blod.»

Tre dager senere var jeg i eksil. Jeg oppholdt meg i Mexico inntil desember, da jeg i all hemmelighet vendte tilbake til El Salvador. Da jeg først hadde kommet dit, gjorde jeg mitt nærvær kjent og begynte å arbeide for å opprette en ny regjering. Den følgende september fikk jeg beskjed om å forlate landet. Hvis jeg ikke gjorde det, ville jeg bli drept. Stilt overfor denne truselen reiste jeg til De forente stater og kom dit den 7. oktober 1962.

ET NYTT LIV

Vi bosatte oss i Los Angeles i California. I en alder av 37 år måtte jeg begynne helt forfra igjen. Skikkene var annerledes, og jeg snakket ikke språket. Jeg hadde så å si intet i materiell henseende. Det var bare min familie: min hustru, María, og våre fire barn, Ruben, Miriam, Jorge og Gustavo, som var henholdsvis 13, 11, ni og sju år gamle.

Den 2. november 1962, innen en måned etter at vi hadde kommet til Los Angeles, fikk jeg arbeid hos Bekins flyttebyrå som medhjelper for sjåføren. Jeg var fortsatt fylt av hat og hadde et sterkt ønske om å hevne meg på dem som hadde styrtet vår regjering. Men jeg var klar over og godtok det ansvar jeg hadde med hensyn til å forsørge familien. Jeg arbeidet derfor hardt og levde et fredelig liv.

Som følge av dette ble jeg nærmere knyttet til familien enn jeg noen gang hadde vært. Jeg kunne derfor se at den plutselige forandringen på en måte hadde vært til velsignelse. Så begynte det å skje noe som forandret min tenkemåte og til slutt hele min personlighet. Mitt hat og mitt ønske om hevn begynte å forta seg. Flyttebyråets avis, Bekinews, hadde våren 1972 en artikkel om meg som het «Lagerarbeideren som styrte en nasjon». Den sa:

«Han lærte både engelsk og lagerarbeid hurtig og godt. I 1969 ble han forfremmet til lagersjef i Beverly Hills/Santa Monica-distriktets anlegg på Wilshire Blvd. i Santa Monica. . . .

’Ruben,’ sier distriktssjef Tom Fowler, ’har vist en kombinasjon av effektivitet, høflighet og godt humør som har skapt et utmerket forhold til kundene. Det ser ut til at alle som kommer i kontakt med ham, liker ham, og når vi nå utnevner ham til årets lagerarbeider, er det som en anerkjennelse av hans utmerkede arbeidsinnsats.»

Bare noen få år tidligere ville ingen ha sagt noe så fordelaktig om meg. Jeg hadde vært arrogant og også umoralsk. Som militær øverstkommanderende hadde jeg hatt prestisje og makt som ga meg anledning til å få i stand mange umoralske forbindelser. Tidligere erfaringer hadde bidratt til en slik levemåte. Senere gjorde jeg helt andre erfaringer, som resulterte i en radikal forandring i min personlighet.

RELIGIONENS INNFLYTELSE

Jeg hadde vært katolikk, slik de fleste innbyggerne i El Salvador er, men det hindret meg ikke i å ha en rekke kvinner i tillegg til min lovformelige hustru. Dette er vanlig blant menn i Latin-Amerika. Prestene setter ofte selv eksemplet. Jeg kjente en prest i Cojutepeque, hvor jeg tidligere hadde bodd, som levde sammen med en kvinne. Det var offentlig kjent. Han hadde til og med sønner med henne. ’Hvorfor skulle vi være annerledes enn prestene?’ Det var slik jeg pleide å unnskylde min handlemåte.

Men det var ikke bare det at prestene hadde en umoralsk oppførsel. De fulgte også en utilbørlig handlemåte på andre områder — som da erkebiskopen forsøkte å treffe en tvilsom «avtale» med vår nye regjering. Jeg fikk også kjennskap til at erkebiskopen hadde et diplomatpass — et privilegium som han ikke hadde rett til. Vi tok derfor dette passet fra ham da vi hadde makten. Jeg må si at jeg på grunn av det jeg så, hadde liten respekt for religion.

Jeg visste i virkeligheten ikke noe om Bibelen. Jeg hadde aldri lest i en. Jeg hadde ikke engang en bibel. Den katolske kirke i El Salvador oppmuntret aldri folk til å lese i Bibelen. Jeg hadde lest katekismen og en gang tatt del i nattverden. Og min mor hadde lært meg noen av kirkens læresetninger, for eksempel om pavens ufeilbarlighet, skjærsilden, et brennende helvete, treenigheten og så videre. Men ingen av disse læresetningene ga meg noe ønske om å lære mer om Gud. Som du sikkert forstår, spilte religionen ikke noen stor rolle i vårt familieliv etter at vi hadde flyttet til De forente stater.

MIN SØNN PÅVIRKER MEG

Det var derfor nokså overraskende da Ruben, som på det tidspunkt var omkring 17 år gammel, en dag kom og spurte: «Har du noe imot at jeg begynner å studere Bibelen, far?» En av hans skolekamerater studerte med et av Jehovas vitner, og han hadde snakket med Ruben. Jeg hadde ikke noe imot dette. Ruben ble snart svært interessert i Bibelen og begynte å gå på Jehovas vitners møter. Med tiden ønsket han å bli et av Jehovas vitner.

Dette likte jeg absolutt ikke. Jeg ønsket at Ruben skulle gå på college og «bli til noe». Men han ville bruke sin tid til å dele sin tro med andre. Han sto fast ved sin beslutning, og jeg begynte å motarbeide ham sterkt. Vitnene rådet ham imidlertid til å adlyde meg som far, og det gjorde han. Men han fortsatte å bruke en stor del av tiden til å forkynne.

Rubens oppførsel begynte å gjøre inntrykk på meg, og jeg begynte å bli nysgjerrig med hensyn til hans nye religion. Det er én hendelse som jeg husker svært godt. Jeg sa til Ruben at hvis en bestemt venn av meg ringte, skulle han si at jeg ikke var hjemme. Jeg ble overrasket og også imponert da han sa at hans samvittighet ikke tillot ham å lyve. Ruben hadde venner med seg hjem, og til slutt tok jeg imot tilbudet fra en av dem om å studere Bibelen.

BIBELEN ER FORNUFTIG

Det som gjorde inntrykk på meg, var at det Bibelen lærer, er fornuftig. Jeg hadde aldri skjønt mange av kirkens læresetninger, for eksempel læren om skjærsilden, et brennende helvete og treenigheten. Men nå begynte jeg å forstå at Bibelen slett ikke lærer noe av dette. Jeg fant våre studier svært interessante, særlig når vi kom inn på slike praktiske spørsmål som hadde å gjøre med styre og administrasjon i forbindelse med jorden og forholdene på den.

Med den bakgrunn jeg hadde, var jeg klar over behovet for en ærlig regjering som hadde makt til å gjennomføre rettferdige lover. Det hadde vært vårt håp å gi folket i El Salvador en slik regjering. Men nå ble jeg klar over at det simpelthen ikke er mulig for mennesker å styre sine medmennesker uavhengig av Gud. Det er sant som Bibelen sier: «Det [står ikke] til vandringsmannen å styre sin gang.» — Jer. 10: 23.

Er det ikke et faktum at menneskene aldri har vært i stand til å innføre fred og rettferdighet, uansett hvor store anstrengelser de har gjort seg, eller hvor velmente disse anstrengelsene har vært? De har forsøkt i tusener av år; de har innført mange slags styreformer. Men én manns gode hensikter blir ofte forpurret av andre med andre idéer, og urettferdigheten fortsetter. Som Bibelen sier: «Det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.» (Pred. 8: 9) Men hvorfor er det slik?

En av de største årsakene er menneskenes ufullkommenhet. Folk blir ikke bare syke og gamle, men de er også tilbøyelige til å være stolte og selviske, noe som virkelig hindrer dem i å innføre et godt styre. Ut fra mitt studium av Bibelen ble jeg klar over hva som er årsaken til denne grunnleggende defekten hos menneskene. Det er fordi de to første menneskene gjorde opprør mot Guds styre og på den måten ødela sitt forhold til Gud. Dette resulterte i ufullkommenhet og førte til slutt til døden, ikke bare for dem selv, men også for deres ufødte avkom. (Rom. 5: 12) Men jeg begynte også å forstå en annen grunn til at menneskenes bestrebelser for å styre seg selv hadde slått feil.

Det første menneskepar ble forledet til å gjøre opprør mot Guds herredømme av en annen opprører, en av Guds åndesønner. For å avgjøre de stridsspørsmål som hadde oppstått som følge av dette opprøret, ga Gud denne motstanderen blant de himmelske skapninger frie hender i en bestemt tidsperiode. Han fikk så stor frihet til å handle at Bibelen kaller ham «denne verdens fyrste», og den sier også at «hele verden er i den ondes vold». (Joh. 12: 31; 14: 30; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, LB) I betraktning av at menneskene er underlagt denne overmenneskelige innflytelse, forsto jeg hvorfor selv velmenende mennesker ikke har kunnet innføre et godt styre. Hvilket håp finnes det da?

Det var i forbindelse med dette spørsmålet jeg syntes Bibelen virkelig hadde et fornuftig svar. Som barn hadde jeg lært «Fadervår», hvor Jesus lærte sine etterfølgere å be: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Under vårt studium kunne jeg se at Guds rike var temaet i Kristi forkynnelse, ja, i hele Bibelen! Jeg ble klar over at dette rike er en regjering med Kristus som hersker. Etter hvert ble jeg overbevist om at Guds rike er det eneste som kan innføre et godt styre på jorden. Men hvordan skal dette styre bli en realitet?

Det overveldende flertall av menneskene er ikke interessert i Guds styre. De er blitt så forblindet at de til og med gjør motstand mot det. Bibelen sier: «Himmelens Gud [vil] opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges . . . det skal knuse og gjøre ende på alle hine [menneskelige] riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» — Dan. 2: 44.

Du synes kanskje dette høres utrolig ut; det syntes jeg da jeg først hørte om det. Jeg kunne ikke tro at Gud virkelig ville gjøre ende på alle jordiske styreformer og opprette sitt eget styre. Men jo mer jeg studerte, jo mer fornuftig syntes jeg denne bibelske læren var. Det var noe spesielt som til slutt overbeviste meg om at den er sann.

ET SIKKERT HÅP

Jeg hadde studert med Veron Long i omkring et år da jeg til slutt tok imot hans innbydelse til å komme på et møte i Rikets sal. Den vennlighet jeg ble møtt med, gjorde inntrykk på meg. Det at ingen var gjenstand for diskriminering, var forbausende. Jeg følte meg tilskyndt til å komme regelmessig.

Hvorfor var disse menneskene så forent, lykkelige og fredelige? Det tok en stund, men jeg ble overbevist om at svaret er: De brakte sitt liv i overensstemmelse med Guds lover, de lover som skal styre dem som lever under Guds rike. Når dette rike ødelegger alle de nåværende menneskelige styreformer, er det derfor disse menneskene Jehova Gud vil bevare og bruke til å danne et nytt jordisk samfunn. — 1 Joh. 2: 17.

Jeg ønsket å bli en del av denne forente, kristne familie. I august 1969 symboliserte jeg derfor min innvielse til Gud ved vanndåpen og gikk inn for å tjene ham. Jeg har hatt den glede å se hele min familie og noen slektninger i El Salvador slutte seg til meg og tjene vår kjærlige Skaper, Jehova. Hvor lykkelig er jeg ikke over å ha lært at hele jorden snart vil få et godt styre under Guds rikes herredømme! — Innsendt av Ruben Rosales.

[Uthevet tekst på side 7]

«Jeg hørte rop og maskingeværsalver fra gaten»

[Uthevet tekst på side 8]

Bibelen sier: «Det [står ikke] til vandringsmannen å styre sin gang»

[Bilde av Ruben Rosales på side 3]

[Bilde på side 5]

«La Junta» — de seks mennene som utgjorde vår regjering

[Bilde på side 6]

Erkebiskopen i et privat møte med medlemmer av vår regjering