Lær å leve med det som ikke kan forandres

EN AV fortidens greske filosofer skal ha sagt: ’Unge mann, gift deg, gift deg. Hvis du får en god hustru, blir du lykkelig, og det er godt. Og hvis du ikke får en god hustru, blir du filosof, og det er også godt.’ Tanken bak det siste er at en bør tilpasse seg det som ikke kan forandres, at en bør ta det med filosofisk ro og tilegne seg et likevektig syn på livet.

Det prinsippet å lære å leve med det som ikke kan forandres, gjelder mange sider av livet. Til og med ens høyde kan være årsak til sorg og bekymring. En kvinne som er over 180 centimeter høy, gremmer seg kanskje over sin høyde, og en mann som bare er 150 centimeter eller mindre, er kanskje irritert over at han er så liten. Men Jesus Kristus, Guds Sønn, sa: «Hvem iblant eder kan legge en alen til sin vekst, endog han bekymrer seg derfor?» (Matt. 6: 27, norsk oversettelse, trykt 1888) Et menneske kan også være født med en pukkel på ryggen, en talefeil eller et dårlig syn, eller det kan ha blitt vanfør på grunn av polio.

Hva kan slike mennesker gjøre? «Det som ikke kan helbredes, må en lære å leve med,» sier en lege. En som har lært å leve med det å være svært liten av vekst, er Carlos Romulo, en filippinsk statsmann. Han sier at han ikke har latt seg hemme av at han er så liten, og at han etter hvert har funnet ut at det faktisk er en fordel, ettersom folk ofte er tilbøyelige til å være velvillig innstilt overfor en som er svært liten.

Alle som har et slikt «handikap» som de er lei seg for, kan lære seg å sette pris på de goder de har. Er det ikke så at livet i seg selv og en forholdsvis bra helse er et stort gode? En kan glede seg over skaperverket eller naturens skjønnhet, over å lytte til vakker musikk, over et godt forhold til familie og venner og over den tilfredsstillelse det gir å gjøre noe for seg selv og for andre.

Det samme gjelder ens innstilling til verdensforholdene, som mennesker ikke kan forandre til det bedre. Behøver vi å bli foruroliget på grunn av den tiltagende korrupsjon blant mennesker i høye stillinger og den tiltagende vold og kriminalitet i storbyene? Bibelen gir det gode råd: «Bli ikke harm på dem som gjør ondt.» Hvorfor ikke? Nei, for når Guds tid er inne, vil de onde bli fjernet. (Sal. 37: 1—13) Inntil da kan en lære å leve med disse forholdene ved å være ytterst forsiktig; ikke ferdes ute alene sent om kvelden og sette livet høyere enn de penger en måtte ha på seg.

Hvis en tar sin egen situasjon med filosofisk ro og forsøker å få det beste ut av den, vil dette hjelpe en til å lære å leve med det som ikke kan forandres. Godta den kjensgjerning at enhver form for lykke er relativ, og at tilsynelatende fordeler alltid vil være forbundet med visse ulemper under de nåværende ufullkomne og syndige forhold. Vær oppmerksom på de goder du har, uansett hvilke forhold eller omstendigheter du lever under.

Det samme gjelder vårt forhold til andre. Mange ektepar lar seg separere eller skille når de oppdager at de ikke passer så godt sammen, men det ville være mye bedre om de lærte å tilpasse seg hverandre. Vi har for eksempel den romantiske, sportsglade italieneren som giftet seg med en nokså nøktern engelsk pike. I mange år fant de det vanskelig å leve sammen, men for barnas skyld skilte de seg ikke. Etter hvert lærte de imidlertid å tilpasse seg hverandre, og det ga dem større tilfredshet og glede i ekteskapet.

Vi kan også ta med et annet eksempel fra virkeligheten. En vakker, ung kvinne giftet seg med en mann som hadde alt hva hun kunne ønske seg når det gjaldt personlighet og materiell velstand. Men sitt ønske om barn fikk hun ikke oppfylt. Har hun lært å leve med det som ikke kan forandres? Ja, det har hun, og nå kan hun til og med spøke med sin skuffelse. Hun er dessuten opptatt hele dagen med å dele det «gode budskap» med andre — liksom hennes mann er — og kan glede seg over mange velsignelser og over å ha den tilfredshet å undervise hele familier; og særlig mødre og barn, om Jehova Gud og de velsignelser hans rike vil bringe. Hun oppfostrer på en måte åndelige barn, idet hun gjør dem til Kristi disipler.

Hvis vi vender oss til Bibelen, finner vi mange andre eksempler på mennesker som lærte å leve med det som ikke kunne forandres. En av dem som kan nevnes i denne forbindelse, er profeten Moses. Gjennom ham viste Gud sin store makt og førte sitt folk ut av Egypt, men likevel fortsatte israelittene å sette Moses’ tålmodighet på prøve år ut og år inn i de 40 årene de vandret i ørkenen. (5. Mos. 8: 2—5) Hvor skuffet må han ikke ha vært over deres mangel på verdsettelse, deres mangel på tro, deres klaging, deres opprørskhet og deres griskhet og selviskhet! Den kjærlighet som han viste dem, og som kommer til uttrykk i 5. Mosebok, viser hvor godt han lærte å leve med sitt folks uforanderlige svakheter og feil — uforanderlige i den forstand at han ikke kunne gjøre noe ved dem. — Apg. 7: 30—39.

Jehova Guds tjenere i vår tid finner også ofte at forholdene er en prøvelse for dem. Når de forkynner det gode budskap om Guds rike, må de finne seg i å bli møtt med likegyldighet og manglende interesse, blinde fordommer og bitter motstand. Men gir de opp på grunn av slike tilsynelatende uforanderlige forhold? Nei, det gjør de ikke. De arbeider i stedet på å finne utveier for å kunne fortsette. De går inn for å styrke sin egen tro, og de minner hele tiden seg selv om hvorfor de tjener Jehova Gud nå i endens tid.

Det er nok så at mange har vært nødt til å finne seg i forskjellige forhold som de ikke har kunnet endre, eller som de ikke har kunnet komme ut av på hederlig vis. Men uansett hvilke forhold det gjelder, er det forstandig å lære å leve med dem, å lære å tilpasse seg. Noe som hjelper en til å gjøre dette, er bønn og det håp som Guds Ord holder fram, nemlig at det skal komme «en ny himmel og en ny jord», hvor det ikke vil være noen ondskap eller skuffelse, men evig liv og lykke. — Fil. 4: 6, 7; 2. Pet. 3: 13; Åp. 21: 4.