Kan fanger rehabiliteres på en vellykket måte?

«JEG betrakter meg selv som fullstendig fri. Jeg er fri for det mørke som tidligere holdt meg som fange.»

«Jeg er lykkelig hver dag i mitt liv.»

Disse uttalelsene kom to innsatte i Iwahig straffekoloni i Filippinene med. Begge var dømt for mord og har tilbrakt mange år i fengsel. Men de har funnet noe som har gitt dem større glede enn noe de hadde i de årene de hadde friheten.

IWAHIG FENGSEL

Iwahig fengsel og straffekoloni — som er den fullstendige betegnelsen — er forskjellig fra mange andre fengsler. Fengslet ligger på øya Palawan, den lange øya i den filippinske øygruppen som strekker seg mot sørvest inn i Kinahavet. Fengselsområdet er på i alt 38 612 hektar og har plass til om lag 5000 innsatte. De innsatte blir ikke omtalt som fanger, men som colonos (slike som oppholder seg i en koloni).

På det meste av fengselsområdet finnes det ingen høye murer eller gitter. Det er ingen bevæpnede voktere, og mange innsatte beveger seg forholdsvis fritt omkring. Noen bærer ikke fangedrakter. De fleste bor i sovesaler og arbeider med koloniens viktigste produkter: ris, mais, kopra, tømmer, spanskrør og noen få sorter bambustrær.

De som oppholder seg i kolonien, får et lite kontantbeløp hver måned, og dette kan de forøke ved blant annet å lage og selge håndarbeider. Noen få, som har vist seg å være pålitelige og kan forsørge sine familier, har lov til å ta familiene inn i kolonien for at de kan bo der. Disse familiene bor i leiligheter i to etasjer, de får gratis de nødvendige ting de trenger, og de kan dyrke jorden eller holde husdyr for å hjelpe til med å bestride utgiftene.

Disiplin blir håndhevet, men de som oppholder seg i kolonien, får større frihet etter hvert som de viser seg å være pålitelige. Noen hjelper endog til med å drive kolonien. Det blir dessuten sørget for opplæring i forskjellige fag, og analfabeter får undervisning i lesning, skrivning og regning. Det gis anledning til å ta del i fritidsaktiviteter, for eksempel svømming, forskjellige idrettskonkurranser, musikkprogrammer og landturer, foruten at det er tillatt å holde noen religiøse møter om søndagene.

Iwahig har i årenes løp vært et fruktbart område for Jehovas vitner hva deres arbeid med å gjøre disipler angår. Men hvordan fikk denne virksomhet fra Jehovas vitners side sin begynnelse?

FORKYNNELSE INNENFOR IWAHIG

Det er mange som i årenes løp har vært knyttet til denne virksomheten, og Domingo Obispo var en av de første.a Han sonte en langvarig straff i Muntinlupa fengsel i nærheten av Manila og begynte å overvære møter som ble holdt i dette fengslet av en av Jehovas vitners eldste på stedet. Etter hvert godtok han det han lærte ut fra Bibelen, og ble et vitne. Da han senere ble overført til Iwahig, delte han det han hadde lært, med andre.

Et annet tilfelle kan nevnes. En mann som hadde vært et av Jehovas vitner, ble utstøtt fra sin menighet på grunn av dårlig oppførsel. Han begikk en meget alvorlig forbrytelse og ble satt i fengsel. I fengslet begynte han å vise anger, akkurat som kong Manasse i fortiden gjorde. (2 Krøn. 33: 10—13) Da denne mannen til sist ble overført til Iwahig, kontaktet han de eldste i Puerto Princesa menighet i nærheten, og de kunne se at hans anger var ekte. Han ble derfor igjen godtatt som et av Jehovas vitner, og han begynte å forkynne i kolonien.

En kan også nevne det som skjedde med en mann som rømte fra Iwahig. Han dro til en by på Palawan og begynte å leve et tilbaketrukket liv. Et av Jehovas vitner forkynte for den unnslopne straffangen, og denne trodde på det han hørte. Så begynte hans samvittighet å plage ham, og han henvendte seg til en eldste i menigheten for å spørre ham til råds. Hva skulle han gjøre?

Den kristne eldste ga ham råd som var basert på apostelen Paulus’ ord i Romerne, kapittel 13, vers 1. Det ble vist ham at en sann kristen er forpliktet til å gi keiseren det som keiserens er. Sammen med noen kristne venner dro han derfor tilbake til kolonien og overga seg. Han er nå en pålitelig fange og er blitt satt til å være lærer for andre innsatte. Han benytter dette oppdraget som en anledning til å utbre den sanne kristendoms budskap.

De fleste av dem som nå er i ferd med å bli Jehovas vitner i Iwahig, er slike som det er blitt forkynt for innenfor selve kolonien. En av mennene fikk traktaten Er dette liv alt vi kan vente oss? Det overrasket ham å finne at Jehovas vitner var aktive i fengslet, og han gikk med på at det ble holdt et bibelstudium med ham hvor hjelpemidlet Den sannhet som fører til evig liv ble brukt. Mannen reagerte positivt på det han lærte, og forandret litt etter litt sitt liv inntil han oppfylte kravene for å bli døpt som en kristen.

Det er forbudt å utføre direkte forkynnelse fra hus til hus (eller fra sovesal til sovesal) i kolonien. To ganger i uken blir det imidlertid holdt en opptelling, og ved disse anledningene blir alle samlet for å kontrollere at ikke noen savnes. Det er denne tiden som blir brukt av vitnene til å forkynne for sine medinnsatte. Det blir ledet bibelstudier med dem under trærne eller på tribunen ved den åpne plassen.

Om søndagene får dessuten kristne eldste fra Puerto Princesa menighet lov til å lede et bibelstudium i fengslet ved å benytte bladet Vakttårnet som hjelpemiddel. Interesserte personer blir oppfordret til å overvære dette studiet. Disse møtene ble tidligere holdt i fengslets bibliotek, men ledelsen, som verdsetter det arbeid som blir utført av Jehovas vitner, har nå sørget for at det på koloniens bekostning er blitt bygd en stor Rikets sal.

I den senere tid har noen colonos fått fengselsledelsens tillatelse til å overvære Jehovas vitners kretsstevner, som er blitt holdt utenfor fengslet. De eldste fra den nærliggende menigheten påtar seg ansvaret for disse personene, og det er bare en ubevæpnet vokter som følger med de innsatte. De går i sivile klær og har ikke håndjern på seg. På hvert av de siste tre kretsstevnene er noen av disse mennene blitt døpt. I mai 1977 ble to av de 12 som var til stede, døpt. Det er alltid en glede for de andre vitnene på stevnene å komme sammen med sine kristne brødre fra Iwahig.

EN VELLYKKET REHABILITERING

Resultatet av Jehovas vitners virksomhet har vært at noen forherdede forbrytere er blitt fullstendig rehabilitert. Selv om det ofte er slik at de som forlater fengslet, senere vender tilbake til sin forbrytervirksomhet, er det mange av disse som har forandret seg fullstendig. For å si det med apostelen Paulus så har de latt seg «avtvette». — 1 Kor. 6: 11.

Som et eksempel på at det dreier seg om en varig rehabilitering, kan en nevne den mannen som etter å ha sont en 15 år lang straff for mord ble løslatt og ble pioner, som Jehovas vitner kaller en heltidsforkynner. Andre som er blitt løslatt, har gjort slike framskritt at de er blitt respekterte eldste i den kristne menighet som de er knyttet til.

Iwahig straffekoloni har ikke i første rekke «straff», men «rehabilitering» som sitt mål. De som tilhører ledelsen, er derfor glad for de forandringer som de ser hos de innsatte som er blitt Jehovas vitner. En fengselsinspektør utbrøt henrykt: «Jeg skulle ønske at alle de innsatte her var Jehovas vitner!»

Fungerende ansvarshavende for sikkerheten i kolonien sa: «Jeg ønsker at denne religionen får mange tilhengere her, for så snart noen er blitt Jehovas vitner, har jeg kunnet se mange gode ting med hensyn til deres vaner og karaktertrekk.

Ta for eksempel Sanchez, et av medlemmene deres. Han var den verste bråkmakeren her — en drukkenbolt og storrøyker og lå under for mange andre laster. Han var en prøvelse for meg. Hvordan han fikk mot til å forandre seg, er noe jeg ikke vet. Alt jeg vet, er at han ble et av Jehovas vitner, og dermed var det gjort!»

HVORFOR FORANDRER DE SEG?

Hva er det som får drapsmenn, voldtektsforbrytere, ildspåsettere og snikmordere til å bli gode kristne? Ifølge det mennene selv sier, er det den kraft som Guds Ord har til å forbedre dem, og det gode samkvem de har med gudfryktige mennesker. En av dem sa at han følte seg tiltrukket av Bibelens løfte om evig liv og det at Gud skulle tørke bort hver tåre av lidende menneskers øyne og fjerne sykdom og død. (Joh. 5: 24; Åpb. 21: 4) Ettersom han visste hva det ville si å leve på livets skyggeside, tiltalte disse løftene ham.

En annen sa at det hersker en ekte, kristen broderkjærlighet blant de innsatte som er blitt Jehovas vitner, og dette var noe som appellerte til ham. Han sier nå at han ønsker å bestrebe seg på å bli «en god tjener for Jehova Gud».

Andre sa at da de kom sammen med Jehovas vitner, var det første gangen i deres liv at de var blitt behandlet som aktverdige mennesker. At det virkelig rår en slik kjærlighet, framgår av det som skjedde med en innsatt da han skulle løslates. Han sa at ’øynene hans ble fylt med tårer’ fordi han måtte skilles fra sine kjære, kristne brødre.

Til og med blant dem som sitter i fengsel, blir det således på en oppsiktsvekkende måte tilkjennegitt at Bibelen har makt til å helbrede og forandre mennesker. Menn som er blitt sperret inne på grunn av at de tidligere har handlet galt, vil, når de kommer inn i det lys som utstråler fra Guds Ord, få erfare den virkelige frihet som Jesus lovte da han sa: «I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 32) De er takknemlig for at deres Gud, Jehova, har vist dem sin kjærlige godhet ved å la dem oppnå virkelig frihet og varig rehabilitering mens de fremdeles befinner seg i fengsel. Du vil like å lese den etterfølgende artikkelen, hvor en av disse mennene forteller om seg selv.

[Fotnote]