En storforbryter blir benådet av presidenten

I 1945 ble jeg sett på som en gudfryktig katolikk. Jeg husker at jeg en gang, i forbindelse med at jeg hadde avgitt et løfte, krøp på knærne hele veien fra kirkedøren til alteret. Samtidig var jeg en stordrikker og medlem av en forbrytergjeng. Jeg hadde lett for å skaffe meg venner, for jeg strødde om meg med penger. Jeg levde av å kjøpe og selge tyvegods. Jeg kunne på én uke skaffe meg så mye som 10 000 pesos på den måten. Det var ikke noe rart at jeg kunne være gavmild! Man så opp til meg i Balicbalic i Manila, hvor jeg bodde.

Jeg ble med beundring betraktet som en «tøff type». Men det fantes i nabolaget en annen «tøff type» som betraktet meg som sin rival. En dag ble det et sammenstøt mellom gjengene våre. Jeg avfyrte et dødelig skudd mot min rival; vennene hans flyktet, og jeg var enerådende. Dette var i 1947.

Nå måtte jeg imidlertid holde meg skjult for politiet, og jeg flyktet til Cavite, sør for Manila. Det ble satt en pris på 1000 pesos på mitt hode, og dette var nok til å få en nær venn av meg til å forråde meg. I mai 1949 ble jeg grepet, og den 1. mai 1951 ble jeg dømt til livsvarig fengsel.

LIVET I MUNTINLUPA

Dagen etter ble jeg lenket på hendene ført til Muntinlupa statsfengsel i Rizal. Da jeg kom dit, ble mine egne klær tatt fra meg, og jeg fikk utlevert fangeklær. Mitt nummer var 11481-P. Så snart jeg var innenfor fengslet, følte jeg meg pervers. Jeg visste at jeg var levende, men jeg følte det som om jeg befant meg i en avgrunn. De andre fangene var som dyr. Især følte jeg avsky for hvordan de tvang unge nykommere til å være med på homoseksuelle handlinger. Innerst inne syntes jeg synd på offerne deres, og jeg lovte meg selv at jeg aldri mer ville utnytte eller undertrykke mine medmennesker. Jeg fattet derfor mot og ba til Gud om at jeg måtte bli i stand til å utholde den fryktelige situasjonen jeg nå befant meg i.

Fengselsdirektøren i Muntinlupa tillot religionsfrihet, og det var mange forskjellige grupper som hadde gudstjenester der. Jeg trodde at alle religioner skrev seg fra Gud, så i om lag seks måneder vanket jeg fra det ene møtet til det andre. Men etter å ha iakttatt religionsutøvernes oppførsel og vaner kom jeg til den konklusjon at det ikke var noen sannhet i deres religion. En ting jeg ikke likte, var at noen av disse gruppene pleide å ta med seg pene jenter til møtene sine for å trekke til seg flere tilhørere. Dette fikk fangene til å gjøre seg skyldig i urene ting etterpå.

Til slutt overvar jeg de møtene som ble holdt av Jehovas vitner. Deres måte å undervise på gjorde et dypt inntrykk på meg. Den var basert på Bibelen og meget lærerik. Jeg var særlig interessert i Guds navn. Til sist innvigde jeg meg til Jehova og ble døpt i 1953. Jeg begynte å forkynne for andre innsatte og for ansatte i Muntinlupa. Noen hørte på det som ble sagt, og med tiden var det mange i dette fengslet som ble vitner.

Vi hadde noen problemer angående flagghilsen fordi vi av samvittighetsgrunner ikke kunne hilse flagget. Én gang måtte vi sitte i enecelle. Så var det en morgen at fangene, som utgjorde et antall på flere tusen, ble kalt sammen for å stille opp på den åpne fengselsplassen. Flagget ble heist, og alle gjorde honnør for det, unntatt vitnene, som på det tidspunkt var om lag 20.

I samme øyeblikk ble det et kraftig regnskyll, og fangene styrtet av gårde for å søke ly. Det var bare vi, vitnene, som ble stående i regnet, ettersom vi ikke hadde fått beskjed om å tre av. Vi ble senere innkalt til direktøren, som spurte oss om hvorfor vi ikke hadde løpt som de andre, men hadde stått stille og var blitt våte. Vi forklarte at det standpunkt vi inntok til flagget, ikke betydde at vi viste mangel på respekt for det. Det var bare det at vi betraktet det å gjøre honnør for flagget som en religiøs seremoni. Fra da av ble det vist langt større forståelse for vår holdning til dette spørsmålet.

I 1957 ble Muntinlupa fengsel nesten daglig rystet i sine grunnvoller på grunn av opptøyer mellom rivaliserende gjenger som bar slike navn som «OXO» og «Sigue-sigue». For at fengselsmyndighetene skulle få hjelp til å opprettholde ro og orden, valgte de ut dem som hadde vist en eksemplarisk oppførsel, og ga dem spesielle oppdrag. Jeg ble satt til å være en bastonero, som er en fange som er betrodd den oppgave å ha oppsyn med andre fanger. Som belønning for at jeg samvittighetsfullt hadde tatt hånd om mine plikter, ble det bestemt at jeg skulle overføres til Iwahig straffekoloni på Palawan.

LIVET I IWAHIG

I Iwahig fikk jeg en annen ansvarsfull oppgave — jeg ble satt til å være leder for utdelingen av mat til om lag 800 innsatte. Jeg tok imot forsyningen av mat og førte tilsyn både med tilberedingen av maten og med bespisningen av fangene. Fengselsledelsen syntes at min oppførsel var god, for fangene var fornøyd med min ledelse, mens noen som tidligere hadde hatt min oppgave, var blitt myrdet.

En dag spurte oppsynsmannen i Iwahig meg om hvorfor fangene lot til å være så fornøyd med meg. Jeg sa til ham at jeg var et av Jehovas vitner og fulgte Bibelens prinsipper i mitt arbeid. Fra da av stolte han mer på meg, og jeg fikk større frihet til å forkynne blant de innsatte. Som et resultat av dette ledet jeg senere et gruppestudium med gjennomsnittlig 13 personer til stede. Jeg kontaktet ganske snart vitnene i den nærliggende Puerto Princesa menighet, og et av Jehovas vitner hjalp oss til å holde regelmessige møter innenfor Iwahig.

Mens jeg var i Iwahig, fikk jeg vite at det skulle holdes et internasjonalt stevne på Rizal Memorial Stadium i Manila i august 1963. Det var 1. juli 1963. Jeg hadde vært et døpt vitne i ti år, men hadde aldri hatt anledning til å overvære et av vitnenes stevner. Jeg følte meg trist og urolig til sinns. Jeg fikk ikke sove den natten fordi jeg tenkte på stevnet, og jeg begynte derfor å be til Gud om at det måtte gis meg en mulighet til å være til stede.

LØSLATT

En kveld skrev jeg til Filippinenes daværende president, Diosdado Macapagal. Jeg ba ham inntrengende om å benåde meg, slik at jeg kunne overvære stevnet. Den 30. juli mottok jeg hans svar, som inneholdt de vidunderlige ordene: «Jeg imøtekommer din anmodning.» Jeg gråt av glede. Den 10. august ble jeg løslatt. Den 15. august var jeg sammen med min familie. Den 17. august var vi alle sammen med tusenvis av våre kristne brødre til stede ved det internasjonale stevnet. Ord kan ikke beskrive den gleden jeg følte den gangen. Gud hadde vært meget god mot meg.

Etter stevnet kunne jeg fortsette min tjeneste for Jehova Gud som en fri mann. Trass i mitt rulleblad fikk jeg meg et arbeid, slik at jeg kunne sørge for min familie slik en kristen mann bør gjøre. Mine nåværende arbeidsgivere vet at jeg har vært i fengsel, men de vet også at jeg nå er en kristen. De stoler derfor på meg i det arbeid jeg utfører.

I menigheten har jeg klart å gjøre slike framskritt at jeg er blitt en eldste. Mitt mål i livet er å fortsette å tjene Jehova av hele mitt hjerte sammen med min hustru og mine barn. Og det er vårt håp å oppnå hans godkjennelse og bli velsignet av ham med liv i det jordiske paradis, som nå ligger like foran oss. — Innsendt.