Nyheter som gir grunn til ettertanke

«Kristne» går på ilden

● Vill dansing på et teppe av glødende kull i landsbyens sentrum. På denne måten beskriver en AP-melding opptrinnet. Var det en beskrivelse av hedenske seremonier i et eller annet asiatisk land? Nei, det var en beskrivelse av hvordan deltagere i den gresk-katolske høytiden til minne om St. Helena og St. Konstantin gikk på glødende kull. Det sies at de som går på glødende kull, kommer i en «trancelignende tilstand» etter at de har omfavnet bilder av de to helgenene. Denne skikken fikk sin begynnelse på 1200-tallet da en brann rammet en bulgarsk landsby, innbefattet en kirke som var vigd til de to helgenene. Da noen menn angivelig hørte bildene «stønne», trosset de ilden for å redde dem, og det påstås at de kom fra det uberørt av ilden.

Gresk-katolske autoriteter stempler skikken som «hedensk» og sier at den har «karakter av avgudsdyrkelse». Men er kirken helt skyldfri når den oppmuntrer til bruk av bilder i tilbedelsen? Det er tydelig at Gud kjente menneskenes sinnelag ettersom han forbød sitt folk å lage utskårne bilder. Han sa: «Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem!» — 2. Mos. 20: 4, 5.

Førstehånds erfaring overrasker

● Folk danner seg ofte en oppfatning av andre på grunnlag av hva de har hørt eller lest, uten noen gang å ha hatt direkte kontakt med dem. En metodistprest innrømmet nylig at det forholdt seg slik med hans syn på Jehovas vitner. Jeg holdt til og med en kort forelesningsrekke hvor jeg sammenlignet vitnenes lære med vår egen kirkes, metodistkirkens, lære,» skrev han i metodisttidsskriftet «The Circuit Rider». «Men ikke før i år har jeg vært inne i et av deres lokaler.» Han og hans kone overvar et møte i en Rikets sal for å undersøke selv.

«Vi var ikke forberedt på det som vi oppfattet som en ekte omsorg fra disse menneskenes side. Men ikke på noe tidspunkt følte vi at det ble lagt press på oss. . . . vi følte oss mer velkommen i deres menighet enn i noen annen av de 20 andre menighetene vi hadde besøkt på vår runde. . . .

Til å begynne med var mitt inntrykk at et vitne var en indoktrinert robot, som siterte fra sin liste med skriftsteder. Denne menigheten ga meg et helt annet inntrykk. Disse hjertelige, smilende, avslappede menneskene hadde helt tydelig omsorg for hverandre og for fremmede. De hadde også et sterkt ønske om å forstå Guds Ord.

Jeg fikk også en tredje overraskelse. Jeg hadde alltid hatt det inntrykk at Jehovas vitner var så opptatt av årstall og profetier om de siste ting at de ofret liten oppmerksomhet på andre bibelske temaer og på Herrens ånd. Den drøftelse de hadde under vårt første besøk, viste at min antagelse ikke var basert på de faktiske forhold. Det ble virkelig lagt større vekt på det å ha Jesu sinn enn det ofte blir hos oss. . . . Det vi erfarte, antyder at det ikke bare er Jehovas vitners pent innpakkede læresetninger som appellerer til folk.» — September 1978, side 9.

Evolusjonister ført bak lyset

● Nye opplysninger har kommet fram i forbindelse med bedrageriet omkring den såkalte Piltdownmannen, som har vært avslørt i lang tid. Juristen Arthur Dawson ble ene og alene anklaget for å ha fått i stand bedrageriet, som i flere årtier førte mange vitenskapsmenn på villspor. Nye opplysninger tyder imidlertid på at en høyst uvitenskapelig strid mellom to vitenskapsmenn også fant sted.

En professor som hadde et nært samarbeid med professor William Sollas ved Oxford universitet, røpet nylig at Sollas næret hat til Sir Arthur Smith Woodward, konservator ved geologisk avdeling ved British Museum. Woodward hadde uten videre avvist en oppfinnelse Sollas hadde gjort, og Sollas bestemte seg åpenbart for å gjøre gjengjeld ved å benytte «en felle satt opp av én fremtredende geolog for å drive ap med en annen», som New York «Times» beskriver det.

Det hevdes at Sollas laget falsumet, som Dawson senere «fant». Woodward ble bedratt, og han støttet funnet med all den autoritet han var i besittelse av i museet. Tusener av evolusjonister tok Piltdownmannen for god fisk fra 1912 og helt fram til midten av 1950-årene, da falsumet til slutt ble avslørt. Når vitenskapsmennene så kritikkløst kan godta slike «beviser» til støtte for deres yndlingsteorier, bør vi da kritikkløst godta deres uttalelser som er i strid med Bibelen?