Den «mest beryktede vitenskapelige forfalskning»

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA

Piltdownmennesket, som ble oppdaget i 1912, var «århundrets mest beryktede vitenskapelige forfalskning,» sier London-avisen The Times. Funnet ble avslørt som forfalskning i 1953 etter at vitenskapelige prøver hadde bevist at det overhodet ikke var noe manglende mellomledd i en tenkt utviklingsrekke, men at kraniet tilhørte et moderne menneske og underkjeven tilhørte en orangutang. Hvem var det som hadde fått i stand denne dyktige forfalskningen?

I en årrekke ble mistanken rettet mot Charles Dawson, en advokat og amatørgeolog som var den som gjorde funnet. Andre som man mente var innblandet, var sir Arthur Keith, en ivrig evolusjonist og tidligere leder for det kongelige britiske kollegium av kirurger, den britiske forfatteren sir Arthur Conan Doyle og den franske presten Pierre Teilhard de Chardin. Man hadde imidlertid ikke noe fellende bevis, og til slutt ble Dawson stemplet som den ansvarlige.

Nå har man fått vite navnet på den som virkelig var den skyldige. Det er Martin A. C. Hinton, en tidligere konservator ved zoologisk avdeling ved naturhistorisk museum i London, som døde i 1961. For ni år siden ble det funnet en stor reisekiste på museet som hadde tilhørt Hinton. Den inneholdt elefanttenner, fossile deler av en flodhest og andre knokler, som er blitt grundig analysert. Det viste seg at alle fragmentene var blitt preparert med jern og mangan i samme forhold som piltdownknoklene. Men det som avgjorde saken, var at det ble oppdaget krom i tennene, et stoff som også var brukt i forbindelse med prepareringen.

Da professor Brian Gardiner ved King’s College i London presenterte disse opplysningene, sa han: «Hinton var kjent for at han likte å gjøre andre et pek. . . . [Hans] motiv framgår av noen brev.» Gardiner konkluderte: «Jeg er hundre prosent sikker på at det var ham.» Det ser ut til at Hinton ville hevne seg på sjefen sin, Arthur Smith Woodward, som ikke hadde latt ham få den anerkjennelse eller de pengene han mente at han hadde krav på. Woodward ble ført bak lyset, og like til sin død fem år før bedrageriet ble avslørt, var han overbevist om at piltdownmennesket var ekte. Det eneste spørsmålet som fortsatt ikke er besvart, er: Hvorfor stod ikke Hinton fram og fortalte hva han hadde gjort, så snart Woodward offentlig hadde godkjent funnet som ekte? Det ser ut til at Hinton har følt at han ikke hadde noe annet valg enn å leve med sin løgn, ettersom piltdownmennesket så raskt ble anerkjent i hele den vitenskapelige verden.

Når slike fremtredende menn gikk god for piltdownkraniet, lot også folk i sin alminnelighet seg føre bak lyset. Museer over hele verden gav kopier og fotografier av kraniet stor publisitet, og nyheten om funnet ble raskt utbredt gjennom bøker og tidsskrifter. Skadevirkningene av Hintons narrestrek lar seg ikke måle. Hvor sanne er ikke Bibelens ord: «Som en galning som skyter brannpiler, piler og død, slik er den mann som har narret sin neste og sagt: ’Jeg gjorde det jo bare for moro skyld!’» — Ordspråkene 26: 18, 19.

[Illustrasjon på side 31]

De mørke partiene er fragmenter av et menneskes kranium

Hele det lyse partiet er laget av gips

De mørke partiene er fragmenter av en orangutangs kjeve og tenner