Esra framhever rettferdighet og barmhjertighet

BARE Skaperen, som er i besittelse av all visdom og makt, og som vet alt om sitt skaperverk, kan legge egenskapene rettferdighet og barmhjertighet for dagen på en slik likevektig måte at hans hensikt blir gjennomført til fullkommenhet. Disse egenskapene har en slik innvirkning på dem som tjener ham, at det tilskynder dem til å gjøre nøyaktig det han på forhånd har bestemt, til gagn for alle som blir berørt av det.

Esras bok framhever dette fine samspillet når det gjelder Jehovas gjerninger, som alltid blir utført i harmoni med hans hellige personlighet. Han avviker aldri fra sine gode hensikter og egenskaper. Apostelen Paulus, som forsto hvordan Gud handlet, sa: «Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud.» — Rom. 8: 28, NW.

Esra var en etterkommer av Aron, Elasar og Pinhas og var derfor prest, selv om han ikke var øversteprest (yppersteprest), en stilling som vanligvis ble bekledd av den eldste sønnen i hver generasjon. (Esra 7: 1—6) den siste av Esras forfedre som bekledde det høye embete som øversteprest, var Seraja (som antagelig var hans oldefar), som Nebukadnesar lot drepe etter at han hadde inntatt Jerusalem. Esra vendte tilbake til Jerusalem i år 468 f. Kr., det vil si 69 år etter at omkring 49 000 jøder, treller innbefattet, hadde vendt tilbake fra Babylon under ledelse av Serubabel (som også ble kalt Sjesbassar) av Juda stamme. (Neh. 7: 66, 67) Esras bok beretter imidlertid om forskjellige ting i forbindelse med denne første tilbakevending under Serubabel før den kommer inn på hvordan forholdene var da Esra senere kom til Jerusalem.

TEMPLET GJENOPPBYGGES MED TANKE PÅ MESSIAS’ KOMME

Selv om Gud hadde tillatt at hans folk var blitt ført i fangenskap i Babylon på grunn av dets synd og opprør, og at templet ble ødelagt og byen Jerusalem lagt øde, var det hans hensikt at templet og byen skulle gjenoppbygges. Hvorfor? Fordi han ønsket å bevare den sanne tilbedelse på jorden, og, noe som var enda viktigere, fordi Messias ennå ikke hadde kommet. For at Guds hensikt angående Messias’ komme skulle bli gjennomført, måtte Jerusalem være en befolket by, og Jehovas tempel måtte ligge i byen (selv om det på tidspunktet for Messias’ komme var blitt erstattet av en tredje bygning, som var oppført av Herodes). Det var dessuten viktig at landet ble styrt i samsvar med Guds lov, når Messias kom. Messias’ komme til den gjenoppbygde byen Sion (Jerusalem) var forutsagt av profetene. — Dan. 9: 25, EN.

Gud visste på forhånd at noen få av dem som var i fangenskap i Babylon, fortsatt ville elske ham og ønske å gjøre hva de kunne for å gjenopprette den rene tilbedelse. Han kunne bruke dem i forbindelse med sin hensikt. Selv om folkets store synd før fangenskapet hadde krevd at rettferdighetens Gud måtte fjerne dem fra landet, ville han vise barmhjertighet mot disse få som hadde en rett innstilling. At Gud visste dette på forhånd, ble åpenbart omkring 200 år tidligere, da profeten Jesaja talte om en framtidig konge, en befrier, som het Kyros. — Jes. 44: 28; 45: 1.

Perseren Kyros fikk uten tvil høre om Jehova. Profeten Daniel hadde en høy og respektert stilling i begynnelsen av Kyros’ styre. (Dan. 6: 29) Daniel viste uten tvil Kyros at hans navn var profetisk omtalt i Jesajas profeti. En bibelkommentator sier:

«De hellige skrifter viser hva det var som gjorde et så gunstig inntrykk på Kyros, ved å fortelle om den rolle Daniel spilte da det babyloniske monarki ble omstyrtet, Dan. 5: 28, 30. Det var ikke så underlig om han som oppfylte denne forutsigelsen, skulle ha følt seg tiltrukket av den profeten som uttalte den, og villig ga tilbake de kar som Belsassar den natten besmittet.»a

GUD VISER BARMHJERTIGHET OG GIR HJELP

Ettersom Kyros trodde at det eksisterte andre guder, ville han ikke ha noen vanskelighet med å betrakte Jehova som en Gud, til og med som den sanne Gud, den store Gud, og den som hadde gitt ham «alle kongerikene på jorden», som han sa. — Esra 1: 2.

Guds store barmhjertighet, hans makt og hans pålitelige hensikter kommer til uttrykk i hans velsignelse av et svært lite antall trofaste jøder. De fleste av jødene i Babylon deltok i det babyloniske forretningsliv, og de hadde liten eller ingen interesse av å gjenopprette den sanne tilbedelse. Gud viste ikke desto mindre barmhjertighet overfor de få som var trofaste. I den hensikt å fremme den rene tilbedelse forlot de Babylon og kom til Jerusalem etter at de under Guds beskyttelse hadde tilbakelagt en farefull reise gjennom en øde ørken. (Jes. 35: 2—10) Omgitt av fiendtlige naboer bygde de et alter for Jehova og begynte å legge grunnmuren til templet. Samaritanene forega å være vennlige og tilbød seg å hjelpe dem med arbeidet. Men ettersom de utøvde en besmittet form for gudsdyrkelse, avslo Serubabel deres tilbud. — Esra 4: 1—4; 2. Kong. 17: 29.

Gud godkjente det standpunkt de gjenreiste israelittene tok, for å samarbeide med samaritanene ville være å ’trekke i ulikt spann sammen med vantro’ i den sanne tilbedelse og forsøke å få i stand en forening mellom Guds tempel og avgudene. (2. Kor. 6: 14—16) Den gode ånd den gjenreiste levning hadde lagt for dagen, begynte imidlertid å avta da disse såkalte venner begynte å lage vanskeligheter ved å påvirke de persiske myndighetene. Jødene ble så motløse at arbeidet på templet ble nedlagt. — Esra 4: 8—24.

I mellomtiden ble jødene så opptatt med sine egne hjem og sine egne affærer at Guds hus lå øde. Men Guds hensikt skulle ikke forpurres. (Hag. 1: 8, 9) Gud sendte profetene Haggai og Sakarja (Sakarias) til dem for å minne dem om det som var hensikten med at de hadde vendt tilbake til Jerusalem. De reagerte positivt, og byggingen av templet ble gjenopptatt, til tross for at de møtte motstand. (Esra 5: 1, 2) Jehova velsignet dem for deres fryktløshet og lydighet. De appellerte til perserkongen Dareios (Darius), og stattholderne i de omliggende provinsene fikk ordre om å slutte å legge hindringer i veien for jødene. De fikk dessuten beskjed om å ta av de skatteinntektene som kongen hadde i provinsen, og yte dem nødvendig hjelp. Med denne tillatelsen fra Dareios ble arbeidet fullført, og templet ble innvigd med stor glede. — Esra 6: 6—12, 16—22.

GUD VISER BARMHJERTIGHET OG GJENNOMFØRER SIN HENSIKT

Denne vellykte gjenopprettelsen av ren tilbedelse skyldtes imidlertid ikke de hjemvendte jøders godhet, men snarere at Gud viste barmhjertighet da han gjennomførte sin hensikt. Hvordan det? Fordi det ble nødvendig for ham å sende sin tjener Esra. Til tross for at Gud tydelig hadde vist de hjemkomne jødene barmhjertighet og beskyttet dem, hadde de overtrådt det prinsippet som de tidligere hadde holdt fast ved, nemlig å holde seg atskilt fra avgudsdyrkerne. Nå hadde de gått så langt at de hadde inngått den mest intime forbindelse — ekteskap — med vantro, avgudsdyrkende kvinner. Til og med prestene og levittene og høvdingene blant folket hadde syndet og vist ulydighet mot Guds bud på denne måten. — Esra 9: 1, 2.

En vanlig leser vil kanskje ikke synes at det jødene gjorde, var så ille. Men tenk over følgende: Hva ville ha blitt resultatet hvis det lille antall jøder som hadde vendt tilbake til Juda, hadde assimilert seg med de folk som bodde omkring dem, og som i virkeligheten var motstandere av deres Gud og tilbedelsen av ham i templet? Den rene tilbedelse ville ha forsvunnet fra jorden. Bare noen få år senere, på Nehemjas (Nehemias’) tid, var barn fra slike ekteskap ikke i stand til å snakke hebraisk eller judeisk! — Neh. 13: 24.

Esra var klar over de forferdelige følgene av denne ulydigheten. I mange timer satt han helt taus og lamslått. Så ba han offentlig en bønn foran de hjemvendte jødene og bekjente deres store synd og utakknemlighet. Han sa blant annet:

«Fordi vi har syndet, er vi og kongene og prestene våre blitt overgitt i hendene på fremmede konger. Vi er blitt utsatt for sverd, fangenskap, plyndring og vanære, slik som det er i dag. Men nå har [Jehova] vår Gud en liten stund vært nådig mot oss og latt en rest av oss slippe unna. Han har gitt oss fotfeste på sitt hellige sted, har gjort oss glade . . . Hva skal vi nå si etter dette, vår Gud? Vi har handlet mot dine bud . . . Mye er kommet over oss fordi våre gjerninger har vært onde og vår skyld er stor. . . . Skulle vi da på nytt bryte dine bud?» — Esra 9: 7—14.

Esra bekjente på denne måten overfor Gud og hele folket de onde gjerninger som de som Gud hadde vist så stor barmhjertighet, hadde gjort seg skyldig i. Han ba ikke om tilgivelse, for det var folket selv som måtte angre og ordne opp i tingene før de kunne vente at Gud skulle vende sin vrede bort fra dem. Da folket forsto hvor ondt de hadde handlet, reagerte de positivt og angret oppriktig. De sendte bort de fremmede kvinnene de hadde giftet seg med. Gud kunne da tilgi dem og la dem få bli i landet. — Esra 10: 44.

Det var derfor ikke bortkastet at Gud hadde vist dem barmhjertighet. Det at han hadde sendt sine profeter Haggai og Sakarja til dem og sørget for lederskap gjennom Esra, bidro også til å bevare den rene tilbedelse en tid. I dag, som i gammel tid, kan mennesker som ønsker å lære Gud å kjenne og komme i et nært forhold til ham, også tjene hans hensikt og få nyte godt av hans barmhjertighet og beskyttelse.

[Fotnote]