De forkynte fra hus til hus
I 1956 fikk to av Jehovas vitners heltidsforkynnere i USA i oppdrag å arbeide i den lille byen Princeton i Kentucky, hvor det ikke var noen vitner. For å kunne gjennomarbeide distriktet så effektivt som mulig burde de helst bo i selve Princeton. De hadde ingen bil, og det var vanskelig å komme fram og tilbake mellom Princeton og den byen hvor de midlertidig bodde hos noen vitner. Hvordan skulle de finne et sted å bo?
En dag gikk de fra hus til hus, slik de pleide å gjøre, og forkynte det gode budskap om Guds rike. Når de traff noen som viste litt interesse, fortalte de at de trengte et sted å bo, slik at de kunne utføre et mer effektivt bibelsk undervisningsarbeid. Men det var dessverre ingen som hadde noe ekstra rom å tilby dem.
«Det begynte å bli kveld,» fortalte Katie Williams, den ene av de to heltidsforkynnerne, for en tid siden på et kretsstevne, «og vi kom til det siste huset i enden av den gaten vi arbeidet i.» Etter at Katie og hennes partner hadde fortalt den kvinnen som åpnet døren, at de var bibelstudenter, og hva som var hensikten med deres arbeid, forklarte de at de trengte et sted å bo.
Da kvinnen hørte dette, ropte hun til mannen: «Her er noen bibelstudenter, og de er på utkikk etter et sted å bo.»
«Bibelstudenter?» sa han. «La dem komme inn. Det er det vi trenger.» De to pikene ble litt overrasket over den hjertelige mottagelsen, men så sa kvinnen: «Vi trenger deres hjelp til å oppildne menigheten vår.»
De ble snart klar over at mannen hennes, Frank Wattley, en mann som var omkring 70 år gammel, var baptistpredikant. «De hadde ønsket oss så hjertelig velkommen,» sa Katie, «at vi tok imot deres innbydelse til å bo hos dem.» Senere fortalte Frank pikene at det han egentlig hadde hatt i tankene, var å omvende dem til sin religion.
Helt fra den første morgenen begynte Katie og hennes partner dagen med å drøfte et skriftsted, og de inviterte ekteparet Wattley til å være med på denne drøftelsen. De tok villig imot innbydelsen. En morgen var det skriftstedet de drøftet, Esekiel 18: 4, hvor det står: «Den sjel som synder, den skal dø.» — «American Standard Version»; se også norsk oversettelse av 1904.
«Hva? Mener du at sjelen dør?» spurte Frank. «Vent litt. Jeg må lære meg litt mer om dette.» Det ble da opprettet et regelmessig bibelstudium med ham og hans kone. Etter at Frank var blitt overbevist om hva Bibelen lærer om sjelen, sa han: «Hør her, jenter, jeg kan aldri gå tilbake og lære min menighet om sjelens udødelighet.» Han og hans hustru forlot derfor kirken og begynte å forkynne fra hus til hus sammen med Katie og hennes partner. Men dette var ikke alt.
En rekke medlemmer av Franks tidligere menighet begynte å studere Bibelen sammen med dem. Med tiden ble det arrangert møter i Wattleys hjem, og etter hvert som gruppen vokste, ble det leid et forretningslokale som det ble holdt møter i. Mange, deriblant ekteparet Wattley, ble snart døpt. Et vitne fra en annen by kom og ledet møtene. Til slutt ble det dannet en ny menighet av Jehovas vitner.
Da møtestedet deres ble for lite, sa Frank: «Vi vil gjerne gi menigheten en tomt.» Med tiden ble det bygd en Rikets sal på denne tomten. Frank Wattley fortsatte som et trofast vitne for Jehova like til sin død. Katie Williams har nå vært pioner i 32 år og forkynner fortsatt regelmessig fra hus til hus.