Når det verste skjer
Beretningen om en liten pikes sterke tro
VÅR datter, Elise, ble født i 1962 i Helsinki. Hennes ankomst var til stor glede både for oss og for hennes eldre bror, Esa. Elise var ivrig etter å lære, og min mann og jeg lærte henne å lese før hun begynte på skolen. Hun var også musikalsk, i likhet med resten av familien.
Da Elise var tre år gammel, meldte vi henne inn i musikalsk barnehage. Da hun var åtte, var hun blitt så flink til å spille fiolin at hun kunne spille Vivaldis konsert i A-moll i brylluper. Vi dannet et familieorkester. Min mann spilte bratsj, Esa spilte cello, og Elise fiolin. Det så ut til at Elise ville bli en usedvanlig dyktig musiker.
Selv om vi er svært interessert i musikk, la vi større vekt på vår datters åndelige utvikling og studerte Bibelen med henne helt fra hun var ganske liten. Da hun var fem år, gikk hun derfor alene fra hus til hus og tilbød bladene Vakttårnet og Våkn opp! En av naboene våre var litt irritert over dette, for hun mente det ikke var riktig å la et lite barn delta i et slikt arbeid.
Denne damen sa til Elise: «Tenk at en liten pike som deg kommer for å snakke med meg om Bibelen! Du kan jo ikke engang lese disse bladene selv!»
«Jo, det kan jeg,» svarte Elise og begynte å lese og forklare et avsnitt fra det bladet hun hadde tilbudt. Det gledet oss da vi fikk høre dette. Vi var også glad for å se hvordan hun reagerte da menigheten planla å bygge en ny Rikets sal. Hun tok alle sparepengene sine, 15 mark (cirka 20 kroner), ut av banken og gav disse pengene i bidrag til byggingen.
EN SKREMMENDE OPPDAGELSE
En sommerdag i 1972, da Elise var ti år gammel, kom vi hjem etter å ha vært ute og reist. Jeg la da merke til at hun hadde en merkelig klump på nesen. Den var nokså liten, men den begynte å vokse. Jeg tok henne derfor med til det medisinske senter i Puotinharju. En spesialist sa til meg at han aldri hadde sett en slik klump på en nese før, og han rådet oss derfor til å henvende oss til universitetets øreklinikk. Noen dager senere følte vi oss lettet over å høre diagnosen: Ikke ondartet.
Det ble ordinert noen medikamenter, og vi ble forsikret om at klumpen snart ville forsvinne. Men det gjorde den ikke. Da det hadde gått to uker uten at tilstanden hadde forbedret seg, tok vi igjen Elise med til legen. Denne gangen ble hun innlagt på sykehus, og den 24. september ble hun operert. Det var da vi fikk den smertefulle nyheten: «Den lille piken deres har kreft.»
EN MODIG KAMP FOR LIVET
Det ble antatt at kreften hadde spredt seg til mandlene. De ble derfor fjernet. Etter hvert som kreften fortsatte å spre seg, ble det i de følgende måneder utført flere operasjoner for å forsøke å stanse den. Elise skrev en dagbok, som vi fortsatt har. Om høsten i 1973 skrev hun:
«Etter at jeg hadde hatt tre operasjoner, ventet jeg på plass på avdelingen for plastisk kirurgi. Jeg ble snart innlagt, og det var trist å være på sykehus igjen. Men jeg fikk en god venninne der, Ritva, som var blitt operert i øyet. Vi lekte ofte gjemsel med Pekka og Tiina. Jeg gav Ritva tre bøker, Lytt til den store Lærer, Er Bibelen virkelig Guds Ord? og Den sannhet som fører til evig liv. Ritva leste alle sammen. Etter min mening har denne høsten vært den mest bedrøvelige høsten i mitt liv.»
Du kan sikkert tenke deg at disse gjentatte, vansirende operasjonene voldte oss alle sorg. Elises dagbok gjenspeiler hennes lidelser og smerter. Men samtidig skinner også hennes sterke tro og fryktløshet igjennom. Dagboken fortsetter slik:
«I januar [1974] ble jeg operert for fjerde gang, og det ble skåret et nokså stort snitt i kinnet. I noen dager hadde jeg bandasjer rundt hele hodet, også over ørene. Det var ikke så mange bandasjer på det venstre øret, og jeg måtte derfor holde telefonrøret mot det. Da bandasjene ble fjernet, så jeg nokså forferdelig ut, og da stingene ble fjernet i nærheten av øyet, var jeg redd for at hele øyet ville bli trukket ut. Jeg kom ut av sykehuset den 19. januar. Det var en lykkelig dag.»
I hele denne tiden holdt våre kristne brødre og søstre, deriblant dem som spilte sammen med Elise i stevneorkestret, kontakt med henne og var svært oppmuntrende. Også hennes skolekamerater og lærere var svært vennlige og hjelpsomme. De sendte henne mange gaver og gjorde hva de kunne for å få henne til å føle seg godtatt og ønsket. Men Elise gjorde ofte mer for å trøste sine venner enn de gjorde for å trøste henne.
Hun kunne fortelle disse at selv om hun kanskje døde, ville det bare være som å «sove» et øyeblikk, og så ville hun våkne opp i paradiset. «Den nye verden begynner så snart jeg dør, for ingen vet noe om at tiden går, når de sover,» kunne hun si. Det var ofte vanskelig for vennene hennes å beherske sine følelser når de så hennes lidelser og hørte henne snakke så rolig og med en slik tillit til Guds løfte om en oppstandelse.
Vi gav ikke opp håpet om at kreften på en eller annen måte ville bli stanset. I mars 1974 ble hun behandlet med koboltstråler og deretter med medikamenter. Elise fortalte også om dette i sin dagbok:
«På grunn av strålebehandlingen ble jeg svært svak. Dette fortsatte i tre uker. Men jeg har fortsatt ikke fortalt det verste. Dagen før skolen sluttet i mai, fikk jeg medikamenter som gjorde meg så svak at det i hele juni ikke så ut til å være den ringeste stråle av håp. Jeg spiste nesten ingenting i tre uker og hadde nesten ikke krefter til å komme meg ut av sengen. Jeg gikk ned fem kilo, og alt håret mitt falt av. Men jeg hadde dukkehuset; det var virkelig fint at far laget det.
I juli var jeg heldigvis bedre og kunne være med på områdestevnet. Jeg følte meg bra under stevnet, og fra da av har jeg vært i nokså godt humør. I august fikk jeg igjen medikamenter en uke, men denne gangen ble jeg ikke så syk. Denne behandlingen skal vare i to år.»
Alle disse bestrebelsene var imidlertid bare delvis vellykte, og Elises tilstand forverret seg. Da hun ble klar over at hun snart ville komme til å dø, delte hun ut lekene sine til forskjellige venner. Hun minnet dem om at hun ville få se dem igjen når hun ble oppreist fra de døde. Hun beholdt imidlertid fiolinen sin, for hun håpet at hun ville bli i stand til å spille på den igjen i vårt familieorkester i den nye ordning.
I hele denne tiden forkynte Elise også mange ganger for sine lærere, skolekamerater, leger og sykepleiere. Hun etterlot seg 12 eksemplarer av boken Er dette liv alt vi kan vente oss? Hun hadde skrevet navnet sitt i dem og ville at de leger og sykepleiere som hadde behandlet henne på sykehuset, skulle ha et eksemplar hver etter hennes død. Elises tilfelle ble godt kjent i Helsinki. Men til slutt døde hun, den 4. januar 1976, ennå ikke 14 år gammel.
ET OVERRASKENDE MØTE
Halvannet år senere, da min mann og jeg var til stede på et områdestevne i Helsinki, kom en mann bort til oss og spurte: «Husker dere meg?» Først var vi ikke helt sikre, men så kjente vi ham igjen som en lege som på et tidspunkt hadde behandlet Elise. Han så annerledes ut uten den hvite legefrakken, og han hadde også fjernet skjegget. Hva hadde hendt?
Elise hadde snakket med ham, slik hun hadde gjort med alle de andre legene, og han hadde vært svært vennlig og syntes å vise en del interesse for Bibelen. Vi hadde derfor også avlagt et vitnesbyrd for ham. Vi hadde lært Elise å be for sine venner og dem hun likte, og i sine aftenbønner hadde hun ofte nevnt denne legen og bedt om at han måtte lære sannheten om Guds hensikter å kjenne. Denne legen fortalte nå hvordan vår datters tro i den siste tiden under hennes sykdom hadde gjort sterkt inntrykk på ham.
«Hun gav meg boken Virkelig fred og sikkerhet — hvordan?» fortalte han, «men jeg hadde det travelt og satte den i bokhyllen. På det tidspunkt stod det ikke særlig bra til med mitt ekteskap, og for å forsøke å bedre forholdet bestemte jeg meg for å komme vekk fra det tunge ansvaret jeg hadde på røntgenklinikken i Helsinki. Vi flyttet derfor til Åland, hvor jeg begynte som almenpraktiserende lege ved et helsesenter.
Flyttingen bidrog ikke i seg selv til å bedre forholdene i familien, men en dag fikk min kone besøk av et Jehovas vitne, og hun tok imot noe litteratur. Så husket hun at vi hadde den boken som Elise hadde gitt meg, og hun tok den ned fra bokhyllen og leste den. Hun ble straks overbevist om at dette var sannheten, og begynte å studere Bibelen sammen med dette vitnet. Til å begynne med var hun litt redd for å fortelle meg om dette, fordi hun trodde at jeg ville nekte henne å studere. Men jeg sa: ’Alt som kan bidra til å bedre forholdene i familien, er bra.’ Jeg ville gjerne treffe dette vitnet, og det ble snart ordnet. Resultatet ble at jeg også begynte å være med på studiet. Bibelens prinsipper bidrog til å bedre familieforholdene og gav oss et nytt syn på livets verdier. I 1976 ble vi døpt, og min kone er nå alminnelig pioner. Tre av de fire barna våre er forkynnere av det ’gode budskap’, og den yngste, som er sju år, deltar regelmessig i felttjenesten sammen med oss.»
Du kan sikkert tenke deg hvor oppmuntret vi ble over å høre dette! Vår datters bønner så ut til å være blitt besvart på beste måte. Hvis bare Elise hadde visst dette! Når oppstandelsen finner sted, vil det være mange hyggelige ting å fortelle henne.
Selv om den mørkeste dagen i mitt liv var den dagen da legen sa: «Den lille piken deres har kreft», var Elises kamp for å leve ikke desto mindre oppmuntrende. Det var hjertevarmende å se hvordan en fast tro på Jehova Gud og Bibelens løfter i så sterk grad kan lede selv et barns liv. Jeg kommer aldri til å glemme Elises ord: «Jeg kommer bare til å sove som om det var en eneste natt, og så vil jeg våkne i den nye verden.» — Innsendt.
[Bilde av Elise på side 24]
[Bilde på side 24]
Det var som om det gikk en sky for solen da legen sa: «Den lille piken deres har kreft.»