Vi gav ikke opp!
Over 100 år i tjenesten for Gud trass i store trosprøver
Fortalt av Ilse Unterdörfer
I SEPTEMBER 1939 befant min venninne Elfriede Löhr og jeg oss i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Den annen verdenskrig hadde nettopp begynt.
Heinrich Himmler, øverste leder av SS (nazipartiets Schutz-Staffel eller eliteavdeling), besøkte oss i konsentrasjonsleiren Lichtenburg kort tid før vi ble overført til den nye leiren i Ravensbrück. Hensikten med besøket var å få Jehovas vitner til å bryte sin troskap mot Gud og støtte nazistenes krigsbestrebelser. Men alle som én nektet. Himmler ble da rasende og skrek: «Det kan godt være at deres Jehova regjerer i himmelen, men her på jorden er det vi som styrer! Vi skal vise dere hvem som vil holde ut lengst, dere eller vi!»
I nesten seks lange år holdt Elfriede og jeg og mange andre av våre kristne søstre ut under de verste forhold noen kan tenke seg. Men vi overlevde! Himmler og Hitler og deres håndlangere er borte!
Mange år før dette, mens vi fremdeles var tenåringer, hadde både Elfriede og jeg bestemt oss for å bruke vårt liv i tjenesten for Gud, og ingen skulle noen gang få oss fra det! Før vi ble sendt til konsentrasjonsleiren, erfarte vi Guds omsorg når vi forkynte det gode budskap om Riket, mens nazistenes forfølgelse tiltok. Vi holder fortsatt på med det. Til sammen har vi nå tjent i 100 år etter at vi innvigde oss. Men la meg fortelle hvordan det gikk til at vi havnet i Ravensbrück.
DE FØRSTE ÅRENE I TJENESTEN FOR GUD
I 1926 symboliserte Elfriede sin innvielse til Gud ved å bli døpt i vann. Hun var da bare 16 år. Hennes inderligste ønske var å bli heltidsforkynner, et ønske som ble oppfylt om vinteren i 1930. På grunn av en alvorlig sykdom var det en tid begrenset hva hun kunne gjøre, men da jeg traff henne, i mars 1937, var hun aktivt opptatt i arbeidet under jorden. Jehovas vitners arbeid var nemlig blitt forbudt i Tyskland etter at nazistene kom til makten, og mange av oss satte vår frihet og til og med vårt liv på spill for å kunne være med på å dele ut åndelig føde rundt om i landet.
Som ung pike hadde jeg satt meg som mål å hjelpe mine medmennesker; jeg ville bli lærerinne i den høyere skole. Men i 1931 ble jeg med mor på et stevne som Jehovas vitner holdt i Paris. Det jeg hørte og opplevde der, forandret hele mitt liv. Året etter ble jeg døpt. Jeg var da 19 år.
Hitler og hans naziparti kom til makten i 1933 og begynte nesten med en gang å forfølge Jehovas vitner. Jeg følte en stor glede da jeg fikk det privilegium å tjene som kurér i Sachsen. I august 1936 satte Gestapo (det hemmelige politi) i gang en kampanje mot vår organisasjon, som arbeidet under jorden. Fritz Winkler, som hadde tilsyn med arbeidet, og de fleste av de ledende tilsynsmenn ute i distriktene ble arrestert og fengslet.
I september 1936 klarte jeg å komme meg til et stevne i Luzern i Sveits sammen med 300 andre fra Tyskland. Der gav J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, Erich Frost i oppdrag å reorganisere vårt illegale arbeid, som hadde brutt sammen. Noen dager senere ble jeg utnevnt til å samarbeide med ham.
Det var bror Frost som bad meg om å reise til München for å finne Elfriede Löhr. Det eneste jeg visste om henne, var at faren hennes var tannlege. Jeg fant adressen deres i telefonkatalogen og ringte først av forsiktighetshensyn. Da vi møttes, fortalte jeg Elfriede at hun var blitt invitert til å arbeide sammen med oss på heltid. Dette var innledningen til et vennskap som har vart i nesten 43 år. Vi har vært sammen i konsentrasjonsleirene og har vært partnere i heltidsforkynnelsen i over 40 av disse årene.
ARBEID UNDER JORDEN
Gestapo var på utkikk etter oss alle sammen. Som oftest reiste vi derfor med nattog og sov så godt vi kunne. Om dagen traff vi brødre og søstre på forskjellige steder og leverte dem stensilerte eksemplarer av Vakttårnet og andre viktige opplysninger. Av og til tilbrakte vi natten hos interesserte eller i sommerhus til brødre som ennå ikke var så godt kjent av Gestapo.
Vi skrev aldri ned adresser eller lignende. Vi hadde alt i hodet. Hvis vi ble arrestert, ville ikke politiet finne noe som rettet mistanke mot noen. Vi følte hele tiden Jehovas beskyttelse. Det var særlig tilfelle da vi organiserte utdelingen av den resolusjonen som ble vedtatt på stevnet i Luzern. Denne resolusjonen inneholdt sterke protester mot den grusomme behandling av Jehovas vitner som det romersk-katolske presteskap og deres forbundsfeller i Tyskland stod bak. Den 12. desember 1936 mellom klokken 17 og klokken 19 var 3459 brødre og søstre over hele Tyskland med på å dele ut hundretusener av eksemplarer av dette kraftfulle budskapet.
Den 21. mars 1937, mindre enn to uker etter at jeg hadde truffet Elfriede, ble bror Frost og jeg arrestert. Omtrent samtidig ble også noen av de ledende tilsynsmenn ute i distriktene tatt av Gestapo. Bror Heinrich Dietschi, en av tilsynsmennene som fremdeles hadde friheten i behold, overtok oppgaven med å føre tilsyn med arbeidet i bror Frosts sted.
Da verken bror Frost eller jeg kom til et avtalt møte i slutten av mars, visste Elfriede at noe var galt. Hun kunne ikke dra hjem, for der ville Gestapo se etter henne. Det store spørsmål for henne var: «Hvem er bror Frosts etterfølger, og hvordan kan jeg treffe ham?» Etter å ha bedt til Jehova fikk hun for seg at hun skulle søke kontakt med vennene i Leutkirch, som ligger cirka 150 kilometer fra München. Den samme dagen traff hun den broren som bror Dietschi hadde sendt for å finne henne, i Leutkirch. Det var tydelig at det måtte være engler som ledet dette!
Ettersom nazistene hevdet at det som stod i den resolusjonen vi hadde delt ut 12. desember, ikke var sant, hadde vi planlagt å dele ut et «Åpent brev» i hele Tyskland som inneholdt spesielle beviser for at Jehovas vitner ble forfulgt. Bror Frost og jeg var blitt arrestert mens vi holdt på med å forberede denne store kampanjen. Nå samarbeidet Elfriede og bror Dietschi om de avsluttende forberedelsene, og kampanjen ble gjennomført 20. juni 1937 og var meget vellykket. Elfriede forteller i Jehovas vitners årbok for 1974:
«Bror Dietschi organiserte kampanjen. Alle la stort mot for dagen. Alt var blitt tilrettelagt på en enestående måte, og hvert distrikt hadde fått nok brev. Jeg hentet en stor koffert med brev på jernbanestasjonen som skulle brukes i distriktet omkring Breslau, og bar den til brødrene i Liegnitz. Jeg hadde også mine egne brev, som jeg til fastsatt tid delte ut i likhet med alle de andre brødrene.»
I månedene før denne kampanjen hadde Gestapo skrytt av at de hadde ødelagt vår organisasjon. For en ydmykende overraskelse det måtte være for dem da hundretusener av eksemplarer av dette brevet ble delt ut over hele Tyskland på en slik organisert måte! Det gav dem virkelig et sjokk.
VI TREFFER HVERANDRE IGJEN
Mens Elfriede fortsatt var fri, hadde altså jeg havnet i klørne på Gestapo. Først fikk jeg bare en dom på et år og ni måneder. Men så snart jeg hadde sont den dommen, ble jeg arrestert igjen og sendt til konsentrasjonsleiren i Lichtenburg. Det var i begynnelsen av 1939. Til min store overraskelse var Elfriede der da jeg kom dit.
Sommeren 1939 ble alle vi kristne søstre i Lichtenburg overført til den nye leiren i Ravensbrück. Vi var blitt truet med det om og om igjen: «Bare vent til dere kommer til Ravensbrück. Der skal vi nok knekke dere.» Den nye leiren lå i omgivelser som minnet om en sandørken. De høye murene med piggtråd på toppen foruten fangebrakkene og husene til SS-offiserene var ferdige. Men alt det andre bare ventet på arbeidere, nemlig fanger.
EN PRØVE PÅ VÅR TRO
Høsten 1939 var vi omkring 500 kvinnelige Jehovas vitner i Ravensbrück. Den 19. desember nektet en rekke søstre å sy patronlommer på soldatuniformene; de kunne ikke for sin samvittighets skyld støtte krigen på denne måten. Etter det måtte alle stille opp på ekserserplassen, og vi ble spurt om vi ville utføre arbeidet. Alle nektet. Som følge av det ble det satt i gang en kampanje som tok sikte på å tvinge oss til å bryte vår kristne nøytralitet og støtte krigen. — Jes. 2: 4.
Først tvang de oss til å stå utendørs i kulden fra morgen til kveld iført bare lett sommertøy. Og dette var en av de kaldeste tyske vintrene. Temperaturen var ofte mellom 15 og 20 minusgrader! Om natten ble vi låst inne i celler hvor vi måtte sove på gulvet uten tepper, og hvor vinduene stod åpne, slik at det var en kald trekk i cellene. Den første dagen fikk vi dessuten ikke noe å spise. De følgende fire dagene fikk vi bare halv rasjon. Så ble vi låst inne i en mørk celle i tre uker. Bare hver fjerde dag fikk vi noe varmt å spise. De andre dagene fikk vi et stykke brød og en kopp svart kaffe om morgenen. Under julefeiringen (fra 25. til 27. desember) fikk vi ikke noe i det hele tatt.
Etter dette kom vi tilbake til brakkene våre, som ble å betrakte som straffebrakker i tre måneder. Det innebar at vi fikk mindre og dårligere mat, og at vi måtte arbeide tungt med hakke og spade fra morgen til kveld sju dager i uken. Og vi ble nektet legehjelp. Om og om igjen sa SS-kommandantene: ’Hvis dere ikke vil støtte krigen, kommer dere ikke herfra uten gjennom skorsteinen!’
Om våren 1940 var det bare skjelettet igjen av oss. Hensikten var nok at vi skulle ha dødd som fluer. Men Jehova Gud, som var blitt direkte utfordret av Himmler, viste at han kan holde sitt folk oppe under de verste forhold. Ikke en av oss 500 søstre ble alvorlig syk, og det var heller ingen som døde. Selv noen av SS-folkene sa: «Det er fordi deres Jehova har hjulpet dere.» Og, noe som var enda viktigere — ikke en av søstrene hadde gitt opp; alle hadde vært lojale. Det var virkelig en seier for ulasteligheten!
Elfriede og jeg var helt innstilt på at vi kunne komme til å dø. Vi var fast besluttet på å være trofaste mot Jehova, komme hva som komme ville. Vi kunne si med apostelen Paulus: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» — Rom. 14: 8.
DET DAGLIGE LIV I RAVENSBRÜCK
Forholdene forandret seg imidlertid snart til det bedre for oss. Mange jordbruksarbeidere var blitt innkalt til krigen, og det var blitt mangel på arbeidskraft på gårdene. Fanger fra Ravensbrück ble derfor sendt ut for å arbeide på gårdene i nærheten. Ettersom det var større risiko for at slike arbeidere ville prøve å rømme, og ettersom det var kjent at Jehovas vitner ikke ville prøve å rømme, ble mange av oss sendt av sted til gårdene for å arbeide. Der fikk vi mat i tillegg til den magre kosten vi fikk i konsentrasjonsleiren.
Men vi var først og fremst opptatt av å skaffe oss åndelig føde. Vi bygde hverandre opp i åndelig henseende ved å dele den bibelkunnskap vi hadde tilegnet oss før vi ble arrestert, med hverandre. Nykommerne i leiren fortalte også hva de hadde lært i det siste på sine bibelstudier. Tenk dere hvor glade vi ble da flere bibler ble smuglet inn i leiren! Så snart vi hadde mulighet til det, avla vi et vitnesbyrd for andre fanger og for vokterne. Ingenting kunne hindre oss i å vise at vi ville være trofaste mot Jehova. Vår beslutning var: «Heller dø enn å gi opp!»
Elfriede ble satt til å utføre hagearbeid for noen SS-offiserer, og noen andre søstre og jeg ble sendt for å arbeide på en SS-gård. I slutten av 1942 begynte vi å overnatte på gården i stedet for å dra tilbake til leiren; vi hadde således betydelig frihet. Våren 1943 lyktes det meg å få kontakt med bror Franz Fritsche pr. brev. Han var en modig bror som smuglet åndelig føde inn i konsentrasjonsleirene. En gang traff jeg ham i en skog som lå opptil gården. Det ble ordnet slik at vi skulle begynne å få Vakttårnet og andre publikasjoner regelmessig. Vi fikk litteraturen inn i leiren på mange forskjellige måter.
Men så forandret situasjonen seg igjen. Bror Fritsche ble arrestert. Gestapo oppdaget omsider at bibelsk litteratur regelmessig ble smuglet inn i konsentrasjonsleirene gjennom organiserte kanaler. For et sjokk den oppdagelsen var for dem! Og for et mektig vitnesbyrd det var om at Guds folks ånd ikke var blitt knekt, verken i eller utenfor leirene, etter over ti års hard forfølgelse! Himmler gav øyeblikkelig befaling om at alle leirer hvor en hadde mistanke om at det fantes bibelsk litteratur, skulle ransakes.
DET VERSTE ÅRET
Den 4. mai 1944 dukket Gestapo nokså uventet opp i Ravensbrück. De lette etter bibler og bibelsk litteratur, særlig Vakttårnet. De drog også dit hvor Elfriede utførte hagearbeid for SS, og til den SS-gården hvor jeg arbeidet. De bestemte at 15 søstre som ble regnet for å være de ansvarlige, skulle straffes for alle. Elfriede og jeg var blant dem.
Først ble vi stuvet sammen i små, mørke celler, og i sju uker fikk vi ikke komme ut i frisk luft. Så ble vi overført til «straffebygningen», hvor Elfriede og jeg igjen kom til å være mye sammen. Det vi gjennomlevde der det siste året i Ravensbrück, kan knapt uttrykkes med ord. Men vi følte alltid Jehovas beskyttelse og kjærlige omsorg. Han gav oss styrke til å holde ut. Den åndelige føden som de søstrene som fremdeles arbeidet på gården, klarte å smugle inn til oss, var til stor hjelp. Gestapo hadde ikke funnet litteraturen der, for vi hadde gode gjemmesteder.
De siste månedene ble tilstandene i leiren stadig verre, særlig i straffebygningen, hvor vi var. Brakkene var sprengt. De var opprinnelig beregnet på 100 fanger, men den siste tiden var det mellom 1200 og 1500 i straffebygningen. Seks—sju stykker sov i to senger, så det var egentlig ingen som sov godt. Fordi maten var dårlig og ofte ikke skikkelig vasket, hørte tarmsykdommer til dagens orden. Hundrevis av fanger døde.
Elfriede ble også alvorlig syk. Hun fikk lungebetennelse og høy feber. Før jeg kunne gjøre noe for å forhindre det, ble hun overført til en av sykebrakkene, som var overfylt av døende. Ingen fikk lov til å forlate straffebygningen alene. Men med romlederens hjelp fikk jeg ved en anledning lov til å skaffe Elfriede noe å drikke.
Det var tydelig at Elfriede ikke kom til å leve stort lenger der hvor hun var. Svære lastebiler kjørte regelmessig opp foran sykebrakkene og tok med seg døde og døende og kjørte dem til krematoriet. Takket være romlederen kunne to av oss gå til Elfriede. Sengen hennes stod ved et vindu. Vi samlet alle våre krefter og klarte å få henne ut gjennom vinduet. Så bar vi henne tilbake til straffebygningen. En av fangene der, en russisk kvinne som var lege, gav Elfriede en enkel, men smertefull behandling som gjorde at lungebetennelsen gikk tilbake. Livet hennes var reddet.
Vi hadde nå kommet fram til våren 1945, og den annen verdenskrig nærmet seg raskt sin avslutning. Nazistenes SS-tropper hadde til hensikt å sprenge leiren i luften. Men russerne kom så fort at de ikke fikk gjennomført sine djevelske planer. Den 28. april falt Ravensbrück for russerne uten kamp. På denne måten ble vi frelst fra «ildovnen» etter nesten seks lange år. Disse årene kom i tillegg til de to årene vi hadde vært i fengsel før vi kom til Ravensbrück.
VI STÅR FAST VED VÅR BESLUTNING
Både Elfriede og jeg hadde lovt Jehova at hvis vi noen gang fikk friheten tilbake, skulle vi bruke all vår tid og alle våre krefter i tjenesten for ham. På den tunge veien hjem besøkte vi bror Frost, som la samme innstilling for dagen. Han bad oss om å komme til Magdeburg så snart som mulig. Det var derfra forkynnelsesarbeidet i Tyskland skulle reorganiseres.
Like etter at jeg hadde kommet hjem til Olbernhau, tilbød de lokale myndigheter meg stillingen som leder for departementet for etterforskning av forbrytelser. Jeg ofret ikke dette tilbudet en tanke; jeg hadde for lengst bestemt meg for å begynne i heltidstjenesten. Bare tre uker senere var Elfriede og jeg blant de første fem som kom til Betel i Magdeburg for å arbeide der.
I 1947 besøkte bror N. H. Knorr, som da var blitt Selskapets president, Vest-Tyskland. Han oppfordret visse brødre og søstre til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead. Elfriede og jeg søkte derfor om å få gjennomgå en slik opplæring med tanke på misjonærtjeneste. Etter en tid ble vi innbudt til skolen, og i 1949 drog vi av gårde til USA.
Etter å ha vært avskåret fra Jehovas organisasjons regelmessige møter og virksomhet i mange år var det virkelig en stor opplevelse for oss å få del i de åndelige velsignelser som ble utøst på Gilead! Vi så på det som en stor belønning og en vidunderlig erstatning for alle de vanskelighetene vi hadde gjennomgått. Høydepunktet på oppholdet kom sommeren 1950, da vi var til stede på Jehovas vitners stevne med mottoet «Teokratiets økning» på Yankee Stadium i New York. Vår Gilead-klasse, den 15., ble uteksaminert under en enkel høytidelighet på stevnets første dag.
TJENESTE SOM MISJONÆRER
Det første distriktet vi fikk tildelt som misjonærer, var Köln, som ligger ved Rhinen. Vi begynte å samarbeide med menigheten i byen, som hadde 35 forkynnere, og snart ledet vi mange produktive bibelstudier og hjalp andre med å delta i tjenesten for Riket. Etter tre og et halvt år i Köln ble vi sendt til Østerrike. I mellomtiden hadde menigheten i Köln økt til 214 forkynnere, og vi hadde fått oppleve innvielsen av en ny Rikets sal.
I de siste 24 årene har vi tjent mange forskjellige steder i Østerrike, for eksempel i Gastein-dalen, i Gmunden ved den vakre Traunsjøen, i Hohenems i Vorarlberg og i Telfs i Tirol. Nå er vi tilbake i Vorarlberg igjen, i Bregenz. Vi har vært med på å få tak i sju Rikets saler på de stedene hvor vi har vært. Og tre av de stedene hvor vi har tjent, hadde enten ingen forkynnere eller bare et par stykker da vi kom dit. Men i tidens løp ble det opprettet nye menigheter på disse stedene. Selv om vi ikke har noen barn selv, har vi mange åndelige barn og barnebarn som vi er nær knyttet til med kjærlighetens bånd.
HVA SOM HAR HJULPET OSS TIL IKKE Å GI OPP
Selv om vi utholdt store trosprøver i konsentrasjonsleirene, er vi siden blitt fristet flere ganger til å slutte i heltidstjenesten for Jehova. Vi har hatt forskjellige problemer med helsen etter hvert som vi har kommet opp i årene, og ettervirkningene av årene i konsentrasjonsleirene gjør også sitt. Og i de senere årene har folks likegyldighet som følge av materialismen ofte gjort oss mismodige. Av og til har vi fått et ønske om å leve et roligere og mer behagelig liv enn en heltidsforkynner kan. Hva har hjulpet oss til å holde ut?
For det første har vi alltid hatt blikket festet på det eksempel som ble satt av trofaste tjenere for Jehova som forlot alt for å tjene ham — slike som Abraham, Sara, Moses, apostelen Paulus og det største eksempel av alle, Jesus Kristus. Dette har hjulpet oss til å bevare en rett innstilling og holde fast ved sanne verdier. Vi har husket Jesu råd: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet.» Vi har også husket hva Jesus sa tidligere i Bergprekenen: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» — Matt. 6: 33, 21.
Vi har alltid prøvd å leve i samsvar med dette og søke Guds rike først og tjene Gud med alt det vi har. Denne tjenesten er en dyrebar skatt som gjorde det mulig for oss å holde ut under nazistenes grusomme tyranni. Vårt sikre håp, som er knyttet til Guds rike, har hjulpet oss i årene deretter til å fortsette å bruke hele vårt liv i tjenesten for Gud, uten å gi opp.
Vi har virkelig levd et rikt og tilfredsstillende liv. Gang på gang har vi erfart sannheten i ordene i Malaki 3: 10: «Prøv meg på denne måten, sier [Jehova], Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker og øse ut over dere velsignelse i rikt mål.» Vi ber og håper at vi med Jehovas hjelp vil kunne fortsette i heltidstjenesten i all evighet sammen med Jesus Kristus og for Jehova Guds åsyn.
[Bilde på side 9]
Ilse Unterdörfer og Elfriede Löhr i dag