For en glede det er å sitte ved Jehovas bord!
Fortalt av Ernst Wauer
I dag er det forholdsvis lett for meg å gå på Jehovas vitners møter, studere Bibelen og forkynne det gode budskap om Riket. Det har imidlertid ikke alltid vært slik her i Tyskland. Da Adolf Hitler var diktator, fra 1933 til 1945, kunne det å ta del i slike kristne aktiviteter medføre døden.
ÅRET før Hitler kom til makten, da jeg var 30 år gammel, kom jeg for første gang i kontakt med Jehovas vitner i Dresden. I januar 1935 innviet jeg meg til Jehova og uttrykte ønske om å bli døpt. Arbeidet vårt var allerede blitt forbudt i 1933, så jeg ble spurt: «Forstår du hva en slik avgjørelse innebærer? Du setter familien, helsen, arbeidet, friheten og til og med livet på spill!»
«Jeg har beregnet omkostningene, og jeg er villig til å gjøre Guds vilje og til å dø for det,» svarte jeg.
Jeg hadde begynt å forkynne fra hus til hus allerede før jeg var blitt døpt. Ved en dør traff jeg en uniformert ungdomsleder fra SS (Hitlers elitekorps) som brølte: «Vet du ikke at dette er forbudt? Jeg ringer politiet!»
«Det må du gjerne gjøre. Jeg snakker bare om Bibelen, og det er ikke forbudt,» svarte jeg rolig. Deretter gikk jeg til neste dør og ble straks invitert inn av en vennlig mann. Ingenting hendte meg.
Snart ble jeg betrodd tilsynet med en studiegruppe på mellom fem og sju Jehovas vitner som kom sammen hver uke. Vi studerte eksemplarer av Vakttårnet som var blitt smuglet inn i Tyskland fra nabolandene. Så til tross for forbudet satt vi regelmessig ved «Jehovas bord» for å bli åndelig styrket. — 1. Korinter 10: 21, NW.
Prøvelser
I 1936 var J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets president, til stede på et stevne i Luzern i Sveits, og han hadde invitert brødre som hadde tilsynsoppgaver i Tyskland, til også å komme dit. Bare noen få av brødrene kunne reise, siden mange hadde fått passene sine inndratt. Mange brødre ble også nøye overvåket av politiet. Den broren som førte tilsyn med arbeidet i Dresden, spurte om jeg ville representere ham i Luzern.
«Er jeg ikke for ung og uerfaren?» spurte jeg ham.
«Det som betyr noe nå,» forsikret han meg, «er at du er trofast. Det er det viktigste.»
Kort tid etter at jeg hadde kommet tilbake fra Luzern, ble jeg arrestert og brått atskilt fra min kone, Eva, og våre to små barn. På vei til hovedpolitistasjonen i Dresden anstrengte jeg meg kraftig for å komme på et skriftsted som kunne være til hjelp for meg. Ordspråkene 3: 5, 6 dukket opp i tankene: «Stol på [Jehova] av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier jevne.» Jeg ble styrket til det innledende forhøret ved å tenke på dette skriftstedet. Etterpå ble jeg låst inne i en liten celle, og et øyeblikk følte jeg meg virkelig forlatt. Men inderlige bønner til Jehova fylte meg med fred.
Jeg ble dømt til fengsel i to år og tre måneder. Jeg satt ett år i enecelle i fengslet i Bautzen. En gang var det en pensjonert fengselsbetjent — en vikar — som åpnet celledøren min og sa medfølende: «Jeg vet at du ikke har lov til å lese noe, men du trenger kanskje noe som kan hjelpe deg til å tenke på noe annet.» Dermed stakk han til meg et par eldre familieblad og la til: «Jeg henter dem i kveld.»
Jeg trengte faktisk ikke noe som kunne ’hjelpe meg til å tenke på noe annet’. Mens jeg satt i enecelle, tenkte jeg på skriftsteder jeg husket, og utarbeidet prekener som jeg holdt høyt for meg selv. Men jeg så igjennom bladene for å se om de inneholdt noen skriftsteder — og jeg fant flere! Et av dem var Filipperne 1: 6, hvor det blant annet står: «Jeg er viss på at han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den.» Jeg takket Jehova for denne oppmuntringen.
Senere ble jeg overført til en arbeidsleir. Våren 1939, da tiden var inne til at jeg skulle løslates, spurte leirens bestyrer meg om jeg hadde endret standpunkt. Jeg svarte at jeg aktet å forbli lojal mot min tro. Han sa da at jeg ville bli overført til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Der måtte jeg levere inn mine egne klær. Jeg måtte dusje, alt hår ble barbert av, og så fikk jeg utlevert fangedrakt. Deretter ble jeg satt under dusjen på nytt, men denne gang med klærne på — dette kalte SS for «dåp». Etterpå ble jeg tvunget til å stå ute helt gjennomvåt til kvelden kom.
Jehovas vitner i leirene ble utsatt for spesielt brutal behandling av SS. Ved mange anledninger måtte vi stå på appellplassen i timevis. Noen ganger kunne en av oss sukke: «Ville det ikke vært herlig med et virkelig godt måltid?» Da ville en annen si: «Ikke tenk på den slags. Bare tenk på hvilken ære det er å stå her og forsvare Jehovas navn og rike.» Og enda en ville tilføye: «Jehova vil styrke oss!» På den måten oppmuntret vi hverandre. Noen ganger var bare et vennlig nikk med hodet ensbetydende med å si: «Jeg ønsker å være lojal, og det gjør du også!»
Åndelig føde i leiren
Det var enkelte som tok ledelsen når det gjaldt å gi brødrene åndelig føde, og jeg ble valgt ut til å assistere dem. En tykk Martin Luther-oversettelse av Bibelen var alt vi hadde. Det var selvsagt forbudt å være i besittelse av den. Derfor ble denne skatten gjemt, og i hver celleblokk var det bare én utvalgt bror som fikk bruke den en kort stund. Da det var min tur, krøp jeg under køyen med en lommelykt og leste i omkring 15 minutter. Jeg prøvde å huske skriftsteder som jeg senere kunne drøfte med brødrene i vår celleblokk. Fordelingen av åndelig føde var altså til en viss grad organisert.
Alle brødrene ble oppfordret til å be om at Jehova måtte gi oss mer åndelig føde, og han hørte bønnene våre. Vinteren 1939—1940 klarte en bror som nylig var blitt fengslet, å smugle noen nye eksemplarer av Vakttårnet inn i leiren i trebenet sitt. Dette var som et mirakel, for alle ble grundig ransaket.
Av sikkerhetsmessige grunner var disse bladene bare tilgjengelige for de utvalgte brødrene én dag om gangen. En gang da vi holdt på med å bygge en garasje, krøp jeg sammen i en grøft og leste, mens en bror holdt vakt ved siden av. Ved en annen anledning hadde jeg Vakttårnet på fanget under «sytimen» vår (om kveldene satt vi i brakken vår og reparerte hansker og andre ting), mens det satt brødre på hver side av meg og holdt utkikk. Hvis det kom en SS-vakt, gjemte jeg straks bladet. Hvis jeg var blitt tatt, ville det ha kostet meg livet!
Jehova hjalp oss på en fantastisk måte til å huske de styrkende tankene i artiklene. Ren og skjær utmattelse gjorde vanligvis at jeg sov tungt om natten. Men de nettene etter at jeg hadde lest i Vakttårnet, pleide jeg å våkne opp flere ganger i løpet av natten og huske tankene helt tydelig. De utvalgte brødrene i de andre celleblokkene hadde lignende opplevelser. Jehova skjerpet hukommelsen vår, slik at vi kunne gi andre åndelig føde. Det gjorde vi ved å henvende oss til hver enkelt bror og styrke ham.
Trofast inntil døden
Den 15. september 1939 måtte arbeidskolonnen vår marsjere tilbake til leiren tidligere enn vanlig. Hva var grunnen til det? En av våre unge brødre, August Dickmann, skulle henrettes offentlig. Nazistene var sikre på at det ville få mange av vitnene til å fornekte sin tro. Etter henrettelsen kunne alle de andre fangene tre av. Men vi Jehovas vitner ble jaget fram og tilbake på appellplassen, sparket og slått med stokker til vi ikke kunne røre oss lenger. Vi fikk ordre om å undertegne en erklæring hvor vi fraskrev oss vår tro; hvis vi ikke adlød, ville vi også bli skutt.
Neste dag viste det seg at det ikke var noen som hadde skrevet under. Faktisk var det en ny fange som hadde skrevet under da han kom til leiren, men som nå trakk underskriften sin tilbake. Han ville heller dø sammen med sine brødre enn å reise fra leiren som forræder. De følgende månedene ble vi straffet med hardt arbeid, stadig mishandling og for lite mat. Over 100 av våre brødre døde i løpet av den harde vinteren 1939—1940. De bevarte sin ulastelighet overfor Jehova og hans rike like til det siste.
Jehova kom oss imidlertid til unnsetning. Mange av brødrene ble satt til å arbeide i nyopprettede leirer, hvor de fikk mer mat. Den brutale behandlingen avtok også noe. Våren 1940 ble jeg overført til konsentrasjonsleiren Neuengamme.
Åndelige foranstaltninger i Neuengamme
Da jeg kom dit, var det en gruppe på omkring 20 vitner der, men de hadde ingen bibler eller andre publikasjoner. Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å bruke det jeg hadde lært i Sachsenhausen, til å styrke brødrene i Neuengamme. Først valgte jeg ut skriftsteder jeg husket, til dagstekster. Deretter ble det ordnet med møter der jeg redegjorde for tanker fra artikler i Vakttårnet som jeg hadde lest i Sachsenhausen. Når nye brødre kom til leiren, fortalte de om ting de hadde lært i nyere artikler i Vakttårnet.
I 1943 hadde antall Jehovas vitner i Neuengamme økt til 70. Jehovas vitner ble foretrukket til arbeid utenfor leiren, for eksempel opprydding etter luftangrep. På grunn av det kunne vi smugle bibler, eksemplarer av Vakttårnet og noen av Selskapets bøker og brosjyrer inn i leiren. Vi fikk også pakker i posten som inneholdt ytterligere litteratur og til og med rødvin og usyret brød til den årlige minnehøytiden. Jehova blindet tydeligvis dem som undersøkte pakkene.
Siden vi var spredt omkring i forskjellige brakker, dannet vi sju Vakttårn-studiegrupper med hver sin Vakttårn-studieleder og assistent. Jeg arbeidet en tid på leirkommandantens kontor, og der laget vi kopier av Vakttårnet i all hemmelighet. Derfor fikk hver studiegruppe minst ett komplett eksemplar til det ukentlige studiet. Ingen møter ble avlyst. I tillegg fikk alle gruppene en kopi av dagsteksten og en kommentar som var hentet fra Vakttårnet, på appellplassen hver morgen.
En gang da SS hadde en fridag, holdt vi stevne en halv dag og drøftet hvordan vi skulle forkynne i leiren. Vi delte leiren inn i distrikter og prøvde systematisk å nå fangene med «evangeliet om riket». (Matteus 24: 14) Siden fangene kom fra forskjellige land, laget vi vitnesbyrdskort på flere språk som fortalte om arbeidet vårt og om Riket. Vi forkynte så nidkjært at de politiske fangene beklaget seg: «Hvor du enn går, hører du bare snakk om Jehova.» En felttjenesterapport over virksomheten vår nådde til og med fram til avdelingskontoret i Bern i Sveits.
Alt gikk bra inntil Gestapo i 1944 undersøkte alle konsentrasjonsleirene. Litteraturlageret vårt i Neuengamme ble ikke oppdaget, men noen få ting ble funnet hos Karl Schwarzer og meg. I tre dager ble vi forhørt og slått. Da ildprøven var over, var vi fulle av sår og merker etter slag. Men med Jehovas hjelp overlevde vi.
Overflod av åndelige velsignelser
Jeg ble befridd av allierte styrker i mai 1945. Dagen etter frigjøringen drog jeg av gårde sammen med en liten gruppe brødre og interesserte. Vi ble trette og stoppet og drakk vann av en brønn i den første landsbyen vi kom til. Etterpå følte jeg meg oppkvikket og gikk fra hus til hus med en bibel i hånden. En ung kvinne ble svært beveget da hun hørte at vi Jehovas vitner hadde sittet i konsentrasjonsleir på grunn av vår tro. Hun forsvant inn på kjøkkenet og kom tilbake med nysilt melk og smørbrød til gruppen vår.
Deretter forkynte vi budskapet om Riket i hele landsbyen, mens vi fremdeles var iført fangedraktene våre. En annen landsbyboer inviterte oss inn på et herlig måltid. Han serverte oss retter som vi ikke hadde smakt på flere år. For et herlig syn! Likevel slukte vi ikke bare maten uten videre. Vi bad en bønn og spiste på en rolig og dannet måte. Det gjorde så stort inntrykk på dem som så på, at de lyttet til det bibelske foredraget vi holdt etterpå. En kvinne tok imot budskapet og er i dag vår åndelige søster.
Vi gikk videre og erfarte Jehovas omsorg på mange forbløffende måter. Det har vært enestående å kunne fortsette å nyte godt av all den åndelige føde Jehovas organisasjon har tilveiebrakt, og å dele den med andre, nå under frie forhold. I årene som har gått, er vår fullstendige tillit til Jehova blitt belønnet gang på gang.
Fra 1945 til 1950 hadde jeg det privilegium å tjene på Betel i Magdeburg, og deretter tjente jeg ved Selskapet Vakttårnets kontor i Berlin til 1955. Så var jeg reisende tilsynsmann fram til 1963, da min kone, Hilde, fortalte at hun var gravid. (Min første kone, Eva, døde mens jeg satt i fangenskap, og jeg giftet meg igjen i 1958.) Datteren vår ble senere et nidkjært vitne for Jehova.
Hva med barna fra mitt første ekteskap? Sønnen min viste dessverre ingen interesse for sannheten. Men datteren min, Gisela, gjorde det, og hun gjennomgikk misjonærskolen Gilead i 1953. Sammen med sin mann tjener hun nå ved en av stevnehallene i Tyskland. Med Jehovas hjelp har jeg vært i stand til å være alminnelig pioner siden 1963 og til å tjene der hvor det har vært behov for hjelp, først i Frankfurt og siden i Tübingen.
Like til i dag har jeg fortsatt å glede meg over alle de foranstaltninger Jehovas organisasjon har truffet for Guds husstand av troende. (1. Timoteus 3: 15, NW) I dag er det lett å få tak i åndelig føde, men viser vi alltid at vi verdsetter den? Jeg er sikker på at Jehova fortsatt vil utøse sine rike velsignelser over dem som stoler på ham, forblir lojale og spiser ved hans bord.
[Illustrasjon på sidene 26 og 27]
(Se den trykte publikasjonen)
SACHSENHAUSEN KONSENTRASJONSLEIR
A. SS-brakker
B. Appellplass
C. Cellebygning
D. Isolat
E. Avlusningsstasjon
F. Eksekusjonsplass
G. Gasskammer
[Bilde av Ernst og Hilde Wauer på side 25]