Vær på vakt mot å tillegge andre urette motiver
«SI MEG, hvorfor hilste du ikke på meg på gaten forleden dag? Hva har du imot meg?»
«Traff vi hverandre? Det kan jeg ikke huske!»
«Det kan ikke stemme! Vi gikk forbi hverandre, og du så til og med rett på meg, men hilste ikke. Hva har du imot meg?»
Har du noen gang opplevd eller vært vitne til en situasjon som denne, som er hentet fra virkeligheten? Kanskje du har vært ute for et enda mer alvorlig tilfelle da andre ble tillagt urette motiver. Ugrunnet mistenksomhet og mistillit behager ikke Gud. Det fremgår tydelig av de skadelige følger det kan ha. Legg merke til hva som skjedde med Israels folk i bibelsk tid.
Etter erobringen av det lovte land fikk to og en halv stamme tildelt områder på den andre siden av Jordan-elven som de tok i besittelse. Der bygde de et alter, ikke for å bære fram brennoffer og slaktoffer der, men for at det skulle tjene som et vitne om at de og deres etterkommere ikke hadde forlatt den sanne tilbedelse. Men de andre stammene tilla disse israelittene urette motiver og mente at de hadde falt fra tilbedelsen av Jehova. De bestemte seg derfor for å gå til krig mot dem. Heldigvis ble situasjonen oppklart, og det ble ikke noe av den planlagte krigføringen. — Josva, kapittel 22.
Kong David sendte en gang sine tjenere til kong Hanun i Ammon for at de skulle trøste ham etter hans fars død. Men ammonittene mistenkte med urette David for å ha sendt mennene dit for å spionere og behandlet dem derfor på en vanærende måte. Dette førte til krig, og ammonittene og syrerne led et stort nederlag. Hvilke katastrofale følger fikk ikke dette fordi noen tilla andre urette motiver! — 2. Samuel, kapittel 10.
NÅR EDLE MOTIVER BLIR DRATT I TVIL
På de første kristnes tid ble også noen ved forskjellige anledninger tillagt urette motiver. Apostelen Paulus ble utsatt for dette. Han følte seg derfor tilskyndt til å skrive: «Det kan nok være, sier noen, at jeg ikke var til byrde for dere, men jeg er slu og har vunnet dere med list.» Ja, det var noen i menigheten i Korint som med urette hevdet at Paulus ikke handlet av kjærlighet. De beskyldte denne trofaste apostelen for å ha urette motiver. — 2. Kor. 12: 16.
Et fremtredende eksempel på dette finner vi i forbindelse med Guds Sønn. Han kom til jorden med de edleste motiver og bestrebet seg samvittighetsfullt på å ære og opphøye Jehova Gud. Ikke desto mindre ble han falskelig anklaget for gudsbespottelse. (Matt. 26: 64, 65) Det fikk katastrofale følger for dem som med hensikt tilla Guds Sønn urette motiver. De ble ansvarlige for mordet på ham, og de forsøkte å hindre mange mennesker i å oppnå frelse. — Matt. 23: 29—39.
Til og med Jehova Gud er blitt tillagt urette motiver. Satan og hans demoner hevder at Gud ikke hersker av kjærlighet. Djevelen påstår tvert imot at Jehova egoistisk nekter menneskene noe som er godt, ved å fastsette moralske og etiske grenser for dem. Satan hevder dessuten at Gud «kjøper seg» lydighet. (Job 2: 3—5) Satan bringer på lignende måte Guds tjeneres edle motiver i tvil. Det sies at Djevelen har «anklaget dem for vår Gud dag og natt». (Åp. 12: 10) Ingen gudfryktige mennesker ønsker å etterligne Satan ved urettferdig å tillegge andre urette motiver.
VÆR PÅ VAKT MOT MISFORSTÅELSER
Hva kan kristne lære av Bibelens beretning? For det første er det mulig å misforstå andres holdning og motiver. Ammonittene gjorde det da David sendte menn for å trøste kong Hanun. I dag kan det være noen som er sjenert og tilbakeholdne. Kanskje de også har et svært alvorlig ansiktsuttrykk. Andre kan med urette trekke den slutning at de er kalde, stolte og ukjærlige, selv om det kanskje overhodet ikke er tilfelle.
Det hender at folk med urette beskylder andre for å være dovne. Men den som de betrakter som doven, gjør kanskje sitt ytterste. På grunn av en eller annen fysisk svakhet eller fordi han har problemer med helsen, er han kanskje ikke i stand til å gjøre mer eller til å arbeide hurtigere. Av mange grunner er det derfor på sin plass å være klar over at ikke alle mennesker er like flinke eller like produktive.
Det hender at noen som bare forsøker å gjøre andre en tjeneste, blir tillagt urette motiver. På et bestemt kontor er det for eksempel flere personer som etter tur besvarer telefonen, også etter vanlig arbeidstid. De behøver ikke å sitte like ved telefonen og vente på at den skal ringe, men kan gjøre andre ting i et rom ved siden av. En dag stod en som ikke hadde vakt akkurat da, rett ved siden av telefonen da den ringte. Han var så omtenksom at han tok telefonen, slik at hun som hadde vakt, ikke måtte avbryte det hun holdt på med i rommet ved siden av. Dessverre tilla hun den omtenksomme personen et urett motiv, i stedet for å takke ham for hjelpen. En liten sak? Ja, men den viser behovet for å være på vakt mot å misforstå andres holdning og motiver.
LA TVILEN KOMME ANDRE TIL GODE
I betraktning av de sørgelige følger det kan få å tillegge andre urette motiver, er dette noe vi bør bestrebe oss på å unngå. Kristne gjør vel i å la tvilen komme andre til gode. Dette er i harmoni med det guddommelige prinsipp som apostelen Paulus gav uttrykk for. Han sa at kjærligheten «tror alt». (1. Kor. 13: 7) Å følge dette prinsippet betyr å ha tillit til en medkristen i tvilstilfelle i stedet for å være utilbørlig mistenksom overfor ham.
Det å bli bedre kjent med andre kan hjelpe oss til å unngå å tillegge dem urette motiver. Dette kan undertiden ta mange måneder, ja, flere år. Men i mange tilfelle er det slik at jo bedre vi kjenner andre, jo mindre er faren for at vi tillegger dem urette motiver.
NÅR VÅRE MOTIVER BLIR DRATT I TVIL
Men sett at det er våre motiver som med urette blir dratt i tvil. Hvordan bør vi da reagere? Det er bra ikke å ta anstøt eller å bli sint, for Forkynneren 7: 9 sier: «Vær ikke for snar til å bli sint.» Etter hvert vil den andre kanskje lære deg bedre å kjenne og forandre oppfatning. Når han forstår at han tok feil, vil han bli enda mer glad i deg, særlig hvis du ikke reagerte med å bli sint. Kristne ønsker å etterligne Gud, som viser selvkontroll selv om han blir anklaget. Jehova Gud kjenner dessuten våre motiver, og han vil trøste oss. Det vil gi oss glede å fortsette å ’stole på [Jehova] og gjøre det gode’. Hvis han ønsker at vi skal få oppreisning i en eller annen sak, kan han sørge for at vi får det til rette tid. — Sal. 37: 3—8; Apg. 15: 8; 2. Kor. 7: 6.
En situasjon som kan være spesielt vanskelig, er når du blir rettledet av en som feilbedømmer dine motiver. Uansett hva du sier til ditt forsvar, kan det bli oppfattet som om du forsøker å rettferdiggjøre deg selv. Rettledningen er i virkeligheten ikke på sin plass, fordi alle faktorer ikke er tatt i betraktning. Likevel kan en velmenende rådgiver være tilbøyelig til å dra dine motiver i tvil når du forsøker å påpeke hvordan situasjonen egentlig er. Hvis det dreier seg om en sak av mindre betydning, velger du kanskje derfor å unnlate å si noe mer for å rette på rådgiverens oppfatning, forutsatt at det ikke vil få skadelige følger. Men det er ikke alltid påkrevd at du unnlater å si noe hvis din stilling eller dine motiver blir misforstått. Det er innlysende at det ville være moralsk galt å la en løgn bli stående uimotsagt. Det er tilfelle da det vil være på sin plass at du rolig forklarer ditt standpunkt eller din holdning, slik at du kan ha god samvittighet fordi du vet at du i det minste har forsøkt å klargjøre saken i stedet for å finne deg i en falsk beskyldning. Dette vil kanskje også være til gagn for rådgiveren og lære ham å vise likevekt når han gir rettledning.
Det heter i et ordspråk: «Den som en gang har løyet, blir senere neppe trodd.» Men slik bør det ikke være blant kristne. Hvis noen begår en overtredelse som andre får kjennskap til, og det så senere inntreffer ting som minner dem om denne tidligere feilen, bør de ikke da stille seg skeptisk til denne tidligere overtrederen? Ikke nødvendigvis, for kjærligheten er ikke rask til å dømme en person. Hvis vi, til tross for at vi er uskyldige, blir mistenkt for noe bare fordi vi tidligere har gjort oss skyldig i noe lignende, ville vi ikke da føle oss nedslått når vi blir vist en slik mangel på tillit? Jo, naturligvis, for under Guds hellige ånds innflytelse har mange gjort store forandringer til det bedre. Det er også bra å huske at «kjærligheten . . . holder ikke regnskap med krenkelser». — 1. Kor. 6: 9—11; 13: 4, 5, NW.
NØDVENDIG Å VISE FORSIKTIGHET OG LIKEVEKT
Samtidig som vi bestreber oss på å følge det prinsipp ikke å tillegge andre urette motiver og å bevare likevekten hvis våre egne motiver blir dratt i tvil, bør vi huske at det kan være tilfelle da det er nødvendig å utvise forsiktighet. Kristne som for eksempel lever under et regime som forfølger Guds sanne tjenere, kan bli utsatt for at visse myndighetspersoner vil forsøke å lure dem for å få dem til å forråde sine medtroende. Hvordan kan en person i slike tilfelle tro enhver uttalelse eller ethvert løfte som slike forfølgere kommer med? Følgende prinsipp i Guds Ord får sin anvendelse i en slik situasjon: «En troskyldig mann tror alt som blir sagt, den kloke gir akt på sine skritt.» Jesus Kristus sa til sine etterfølgere at de måtte være «forsiktige som slanger». — Ordsp. 14: 15; Matt. 10: 16, NW.
De kristne bør imidlertid ha tillit til og stole på sine medtilbedere av den sanne Gud så lenge det ikke finnes noe avgjort bevis for at deres medtilbedere er illojale. Vi gjør vel i å huske de inspirerte ordene: «Hvem er du som dømmer en annens tjener?» «Det er bare én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du, som dømmer din neste?» — Rom. 14: 4; Jak. 4: 12.
Husker du den episoden som det ble fortalt om i begynnelsen av denne artikkelen? Det var en som tilla en annen urette motiver fordi vedkommende ikke hadde hilst på henne. Under en senere samtale viste det seg at mannen bare hadde gått i sine egne tanker og ikke hadde sett kvinnen. Dette var den eneste grunnen til at han ikke hadde hilst. Det var bra at denne kvinnen snakket med mannen om det inntrykk hun hadde fått, og ikke bar nag til ham og unnlot å si hva hun tenkte. Men en enda bedre løsning på dette problemet ville ha vært helt fra begynnelsen av å gå ut fra at den andre rett og slett ikke hadde sett henne.
Det er absolutt nødvendig å vise likevekt når en bedømmer andres motiver. Vi kan være glad for at det skal komme en tid da ingen på jorden vil nære mistro til sine medmenneskers ord og handlinger. Dette vil være tilfelle i den nye tingenes ordning under Guds rikes styre. Da vil alle vise kjærlighet og se andres gode egenskaper. Da vil det ikke lenger være noen grunn til å ta anstøt, bli bedrøvet, bitter eller mismodig. Men inntil da bør vi være på vakt mot å tillegge andre urette motiver. Dem som dømmer rett, går det vel, lykke og velsignelse kommer over dem. Du må ikke vitne mot din neste uten å ha noen grunn til det. Vil du svike noen med leppene dine? — Ordsp. 24: 25, 28.