Vær på vakt mot å tillegge andre urette motiver

EN KJENT TV-evangelist fordømte med harde ord en annen predikant for å ha begått ekteskapsbrudd. Men før det var gått et år, ble anklageren selv grepet på fersk gjerning med en prostituert.

I et annet tilfelle sendte en av de ledende verdensmakter ut representanter som skulle bringe visse stridende parter til forhandlingsbordet. Men samtidig sendte det samme landet i hemmelighet ut sine våpenhandlere til andre nasjoner for å selge våpen for milliarder av dollar.

Når grovt hykleri er blitt så alminnelig, kan man da undres over at folk i stigende grad er blitt skeptiske i stedet for tillitsfulle? Det er blitt en vane for mange å tvile på andres motiver.

Som kristne må vi passe på at vi ikke lar slike holdninger få virke inn på vårt forhold til våre medtroende. Jesus Kristus oppfordret oss riktignok til å være «forsiktige som slanger» når vi befant oss blant fiender, men han sa ikke at vi skulle være mistenksomme overfor hans sanne etterfølgere. (Matteus 10: 16) Hvilke farer er det så ved å tillegge andre urette motiver? I hvilke forbindelser må vi være spesielt påpasselige med å unngå en slik tilbøyelighet? Og hva kan vi gjøre for å ta vare på vårt dyrebare forhold til våre medkristne?

Lær av fortiden

Det å tillegge andre urette motiver uten skjellig grunn er ensbetydende med å dømme dem. Det er som om vi trekker den forhastede slutning at deres ord eller handlinger bare skal tjene til å dekke over noe svikefullt eller ondt. Problemet kan ofte bero på en misforståelse, slik det framgår av den bibelske beretningen i Josva, kapittel 22.

Israelittene hadde inntatt det lovte land, og de enkelte stammene hadde nettopp fått tildelt sine områder. Rubens stamme og Gads stamme og den halve Manasse stamme bygde et alter ved Jordan, «et stort alter som kunne ses lang vei». De andre stammene trakk med urette den slutning at dette var et frafall. De antok at de tre stammene skulle bruke dette store byggverket som offeralter i stedet for å dra til møteteltet i Sjilo, hvor det var bestemt at tilbedelsen skulle finne sted. De stammene som anklaget dem, forberedte seg straks til å dra opp på et felttog mot dem. — Josva 22: 10—12.

Til deres ros skal det sies at de kommuniserte med sine israelittiske brødre gjennom en offisiell delegasjon under ledelse av Pinehas. Da de stammene som ble mistenkt for å gjøre noe galt, fikk høre beskyldningene om frafall og troløshet og opprør mot Jehova, forklarte de hvorfor de hadde reist dette store alteret. Det skulle ikke være et offeralter, men «et vitne» om at Israels stammer var forent i tilbedelsen av Jehova. (Josva 22: 26, 27) Delegasjonen reiste hjem igjen i forvissning om at det ikke var noe å utsette på deres brødre. På den måten ble en borgerkrig og et forferdelig blodbad avverget.

Av dette kan vi lære at vi aldri må være snar til å tillegge andre urette motiver. Noe som kan se ut til å være en riktig oppfatning ved første øyekast, kan etter nærmere undersøkelser vise seg å være noe helt annet. Dette gjelder i mange situasjoner i en kristens liv.

Vårt syn på de eldste

Når de eldste tar hånd om sin oppgave som «hyrder for Guds menighet», hender det at de finner det nødvendig å gi spesiell veiledning til forskjellige enkeltpersoner i menigheten. (Apostlenes gjerninger 20: 28) Hvordan reagerer vi hvis en eldste snakker til oss angående barna våre om for eksempel dårlig omgang eller upassende oppførsel overfor en av det annet kjønn? Går vi da ut fra at han har et skjult motiv, og sier til oss selv: «Han har aldri likt vår familie»? Hvis vi lar slike følelser få påvirke oss, vil vi kunne komme til å angre det senere. Våre barns åndelige sunnhet er kanskje i fare, og vi bør sette pris på bibelsk veiledning som kan være til hjelp for oss. — Ordspråkene 12: 15.

Når en eldste i menigheten veileder oss, bør vi ikke speide etter et skjult motiv. La oss heller spørre oss selv om vi på noen måte kan dra nytte av hans veiledning, som er basert på Bibelen. Apostelen Paulus skrev: «Riktignok synes ingen tukt i øyeblikket å være til glede, men til sorg; men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» (Hebreerne 12: 11) La oss derfor være takknemlige og tenke objektivt igjennom saken. Husk at det ofte er like vanskelig for en eldste å gi oss veiledning, som det er for oss å ta imot den.

Følelser overfor foreldre

Noen unge trekker foreldrenes motiver i tvil når foreldrene pålegger dem visse restriksjoner. Enkelte av de unge sier kanskje: «Hvorfor setter foreldrene mine opp så mange regler? De vil visst ikke at jeg skal glede meg over livet.» Men i stedet for å trekke en slik konklusjon bør de unge tenke objektivt igjennom situasjonen.

Foreldrene har hatt omsorg for barna sine gjennom mange år. I den forbindelse har de ofret mye både materielt og i andre henseender. Er det noen grunn til å trekke den slutning at de nå ønsker å forpeste tilværelsen for sine tenåringsbarn? Er det ikke rimeligere å anta at kjærligheten driver disse foreldrene til å beskytte barna sine og interessere seg for dem? Vil ikke den samme kjærligheten få dem til å legge visse restriksjoner på barna når de nå står overfor nye utfordringer i livet? Det ville virkelig være ukjærlig og utakknemlig av barna å tillegge kjærlige foreldre urette motiver. — Efeserne 6: 1—3.

Vår holdning til våre medkristne

Mange har en tendens til å forhåndsdømme andre og plassere dem i båser. Er det mulig at vi selv har hatt en slik tilbøyelighet og betraktet enkelte mennesker med en viss mistenksomhet? Kan det tenkes at vi er blitt påvirket av verden i denne henseende?

La oss for eksempel tenke oss at en av våre åndelige brødre har et flott hus og en dyr bil. Bør vi da automatisk trekke den slutning at han er materialistisk og ikke lar Rikets interesser komme først i sitt liv? Noen kristne har kanskje råd til å ha fine ting, men det er ikke ensbetydende med at de har dårlige motiver, eller at de ikke ’søker riket først’. Det kan hende at de er meget travelt opptatt med åndelige gjøremål og generøst bruker sine materielle ressurser til å fremme Rikets interesser, kanskje uten å utbasunere det. — Matteus 6: 1—4, 33.

Den første kristne menighet bestod av alle slags mennesker — rike og fattige. (Apostlenes gjerninger 17: 34; 1. Timoteus 2: 3, 4; 6: 17; Jakob 2: 5) Gud vurderer ikke folk etter deres økonomiske stilling, og det bør heller ikke vi gjøre. Vi bør elske våre prøvde og trofaste medtroende og ’ikke gjøre noe i samsvar med en partisk tilbøyelighet’. — 1. Timoteus 5: 21.

I denne verden, som ligger i Satans makt, kan en forutinntatt og mistenksom holdning komme til uttrykk på mange måter. Noen mennesker kan for eksempel bli betraktet som voldsomme eller materialistiske bare ut fra sin bakgrunn. Men som kristne må vi ikke gå i den fellen å gi rom for slike holdninger. I Jehovas organisasjon er det ikke plass til fordommer og mistenksomhet. Alle sanne kristne må etterligne Jehova Gud, og hos ham «er det ingen urettferdighet eller partiskhet». — 2. Krønikebok 19: 7; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

Vær motivert av kjærlighet

Bibelen sier rett ut at «alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet». (Romerne 3: 23) Vi må derfor se på våre medtilbedere som mennesker som er forent med oss og sammen med oss anstrenger seg for å tjene Jehova på en måte som han godtar. Hvis vi har latt mistenksomhet eller andre negative følelser komme i veien for vårt forhold til en åndelig bror eller søster, bør vi be om Guds hjelp til å bekjempe en slik holdning, slik at vi ikke faller i Satans snare. (Matteus 6: 13) Satan fikk overbevist Eva om at Jehova hadde dårlige motiver, at han ikke tenkte på hennes beste, og at han holdt tilbake friheter som ville ha gjort henne virkelig lykkelig. (1. Mosebok 3: 1—5) Hvis vi tillegger våre brødre urette motiver, tjener vi Satans formål. — 2. Korinter 2: 11; 1. Peter 5: 8.

Hvis vi finner ut at vi har en tendens til å tillegge andre dårlige motiver, bør vi betrakte Jesu Kristi eksempel. Selv om han var Guds fullkomne Sønn, speidet han ikke etter dårlige motiver hos sine disipler. Han så derimot etter det gode i dem. Da hans disipler lå i kappestrid med hverandre for å oppnå en fremtredende stilling, gikk han ikke ut fra at de hadde dårlige motiver, og at han måtte erstatte dem med tolv nye apostler. (Markus 9: 34, 35) Ettersom de var ufullkomne, kan de til en viss grad ha latt seg påvirke av den kulturen som var utviklet blant de frafalne jøder, en kultur hvor stolthet og klasseforskjeller spilte en stor rolle. Jesus visste at det grunnleggende motivet hos hans etterfølgere var deres kjærlighet til Jehova. De ble rikt belønnet for å vise en slik kjærlighet og for å holde seg til Jesus. — Lukas 22: 28—30.

Hvis vi skulle se på våre trofaste medtroende med mistenksomhet, ville det være som å betrakte omgivelsene gjennom briller med linser som gir et forvrengt bilde. Ingenting ville se ut slik det er i virkeligheten. La oss derfor se gjennom kjærlighetens briller. Det er rikelig med beviser for at lojale medkristne elsker oss og fortjener vår kjærlige omtanke. (1. Korinter 13: 4—8) Måtte vi vise dem kjærlighet og være på vakt mot å tillegge andre urette motiver.

[Bilde på side 26]

Hvordan ser du på andre som trofast tilber Gud?

[Bilde på side 27]

Tillit og respekt gjør Jehovas vitner til en lykkelig familie