John Wiclif — en forsvarer av Bibelen

I DET engelske grevskapet Leicestershire flyter elven Swift stille gjennom åkrer og enger og forbi den lille byen Lutterworth. Til slutt løper den sammen med elven Avon i nærheten av Rugby i Warwichshire. I dag er det vanskelig å forbinde det fredelige landskapet med noen av de begivenhetene som inntraff her for 600 år siden. Det er spesielt én hendelse som er så merkelig at rettskafne mennesker den dag i dag finner den utrolig.

At vi i dag har frihet til å lese Bibelen, tar vi kanskje for gitt, men på John Wiclifs tid var det helt annerledes. Hvis vi ser litt nærmere på noen av de begivenhetene som gikk forut for den sjokkerende handlingen som berørte elven Swift, vil vi kanskje få større verdsettelse av den frihet vi har til å kunne studere de hellige skrifter.

I middelalderen var det føydalsystemet som rådde i England. Folk i landsbyene og til og med i byene førte en svært isolert tilværelse. Det var godseierne som hersket over dem. De la stort beslag på folks arbeidskraft, noe som medførte at bøndene hadde svært begrenset frihet til å dyrke sine egne små jordstykker. Deres fattigslige hytter var en stor kontrast til de rike godseiernes store steinhus og slott. Mangel på utdannelse og som følge av dette stor uvitenhet gjorde sitt til at bøndene var fulle av frykt og overtro. Det at de ofte ble hjemsøkt av sult og pest, en tilstand som nådde sitt høydepunkt med svartedauen i 1349, gjorde dem ytterligere fryktsomme og overtroiske. Kirken og klostrene øvde også en svært undertrykkende innflytelse.

Sogneprestene hadde liten anledning til å tilegne seg lærdom og var ofte likså uvitende som bøndene. Det var munkene som overvåkte folks åndelige liv. De gikk rundt blant folk og forkynte ’de sju dødssynder’ og presset almisser og gaver av dem for å berike sine klostre, som var fritatt for skatt fordi de ble betraktet som pavens eiendom. Avlatssystemet og salg av avlatsbrev og relikvier bidrog til at det ble sett gjennom fingrene med forbrytelser og en løsaktig livsførsel, og til at dette økte.

Mange begynte å bli trette av livegenskapet. Til slutt var det noen av godseierne som begynte å erstatte pliktarbeidet med en avgift — en ordning som gav bøndene større frihet. Etter hvert som bonden ble mer uavhengig, fikk han større anledning til å tenke og til å delta i andre sider av det sosiale liv. Det som trengtes, var en autoritativ røst som kunne uttrykke hans følelser. En slik røst fant bøndene hos John Wiclif.

WICLIF TAR STANDPUNKT

John Wiclif ble født omkring 1328—1330. Han studerte ved Oxford universitet, hvor han ble magister ved Balliol College i 1361 og noen år senere doktor i teologi. Hans kjennskap til engelsk lov og til kirkeloven skyldtes ikke bare hans interesse for emnet, men et dypt rotfestet ønske om å forsvare og opprettholde visse friheter.

Helt fra kong Johans tid var det blitt betalt en avgift til paven som en erkjennelse av hans overherredømme i England. I 1365 kom det et krav fra Urban V om betaling av denne avgiften, og i tillegg krevde han betaling av over 30 års restanse. Året etter kom parlamentet til at kong Johan hadde gått utover sin myndighet, at føydalavgiften ikke ville bli betalt, og at landet om nødvendig ville bli forsvart mot paven. Da paven forstod at dette var alvorlig ment, frafalt han sitt krav, men ikke uten å ha fått sine håndlangere, medlemmene av munkeordenene i England, til å stelle i stand en del bråk.

Som svar på dette skrev Wiclif en traktat, hvor han ut fra loven forsvarte det standpunkt parlamentet hadde tatt. I sin argumentasjon brukte han uttalelser av forskjellige overhusmedlemmer.a En av lordene sa: «Det er pavens plikt å være en fremtredende etterfølger av Kristus, men Kristus nektet å ha verdslig herredømme. Paven må derfor avstå fra det samme. Ettersom vi bør holde fast ved at paven ivaretar sin hellige plikt, påhviler det oss å gjøre motstand mot hans foreliggende krav.» — John Wycliffe and His English Precursors, side 131.

Denne avgiften var ikke de eneste pengene som paven forsøkte å få fra England. Fra tid til annen reiste en pavelig sendemann og hans tjenere rundt i landet og samlet inn penger som ble brakt til Roma. Under et slikt besøk i 1372 skrev Wiclif et juridisk skrift, hvor han angrep denne framgangsmåten. På denne måten drog han også i tvil prinsippet om at alt det paven gjør, er rett. Wiclif viste dessuten at han var en dyktig forsvarer av den kurs som parlamentet hadde slått inn på. Det er derfor ikke overraskende at han i 1374 ble utnevnt til å være en av kongens utsendinger ved forhandlingene under den pavelige konferansen i Brugge, hvor det ble framsatt anklager mot romerkirken. Samme år ble Wiclif utnevnt til prest i Lutterworth, antagelig på grunn av de tjenester han hadde gjort kongen.

Til tross for at Wiclif stod seg godt i visse kretser, hadde han mange fiender. I 1377 innkalte biskopene ham til et kirkemøte i St. Paul’s Cathedral. Avgjørelsen ville sikkert ha gått ham imot, hadde det ikke vært for John av Gaunt, hertugen av Lancaster, og andre innflytelsesrike venner, som grep inn. Wiclifs fiender led nederlag denne gangen og appellerte derfor til paven. Paven utstedte fem buller mot Wiclif. Han fordømte hans lære og stemplet den som kjettersk og anbefalte at det ble anlagt sak mot ham. Wiclif ble derfor igjen innkalt til et kirkemøte, som ble holdt i Lambeth Palace i London, men denne gangen grep kongens mor inn. En gruppe vanlige borgere tiltvang seg dessuten adgang for å vise at de støttet Wiclif. Stilt overfor dette sterke forsvaret nølte kirkemøtet med å handle slik som paven ville ha ønsket, og nøyde seg i stedet med å forby Wiclif å holde forelesninger og prekener om de omstridte læresetningene.

WICLIFS FØRSTE BIBELOVERSETTELSE

Det er usikkert akkurat hvor lenge Wiclifs venner kunne ha beskyttet ham. Men så døde pave Gregor XI, og dermed oppstod det en situasjon som kastet romerkirken ut i en kamp som førte til at Wiclif nesten ble glemt i Europa. Den nye paven, Urban VI, handlet slik at han straks fikk noen av de mektige kardinalene imot seg. De hevdet at valget av ham var ulovlig, og trakk sin støtte tilbake. Da dette ikke hadde noen innvirkning på Urban, valgte disse kardinalene sin egen pave, Clemens VII, og fremkalte derved det store vesterlandske skisma.

Etter hvert som folk og nasjoner sluttet seg til enten den ene eller den andre av pavene, ble Wiclif mer og mer forarget. Han hadde vært innstilt på å støtte den paven som ville vise seg å være oppriktig i sine krav. Men da Wiclif så at begge pavene fordømte hverandre og gjorde forberedelser til å ville benytte alle tenkelige ikke-kristne midler for å oppnå makt og posisjon, erklærte han at begge pavene var falske. Han hadde nå fullt ut fått øynene opp for det hykleri som var forbundet med det embete som han hadde sett hen til som den åndelige autoritet. Til hva eller til hvem kunne han vende seg for å finne den sanne åndelige autoritet som skrev seg fra Gud og Kristus?

Gjennom granskning, meditasjon og drøftelser og ved å trekke fornuftige slutninger kom han snart fram til at Bibelen er den eneste målesnor for hva som er sannhet, kilden til all sann kunnskap om åndelige ting. I dag er kanskje en slik oppfatning ikke uvanlig, men på den tiden, da kirken la strenge restriksjoner på utbredelsen av Bibelen (og svært lite av den var tilgjengelig på engelsk), var det en ny og overraskende tanke for de fleste mennesker. Wiclif utarbeidet et skrift som het «Om den hellige skrifts sannhet», og et av hovedpunktene var å trekke et tydelig skille mellom Skriften og tradisjonen.

Wiclif forstod snart at Bibelen burde bli forkynt for folk, at det ikke skulle være noen forskjell på en prest og en lekmann, og at en vanlig bonde selv skulle ha mulighet til å lese Bibelen. Sammen med noen av sine venner begynte han å oversette Bibelen fra den latinske oversettelsen Vulgata til engelsk. Å oversette fra grunnspråkene ville på det tidspunkt ha vært helt uhørt i England. Det greske språket var blitt forsømt i århundrer, og Wiclif hadde ingen kunnskaper i gresk. Mellom 1379 og 1382 gikk det raskt framover med oversettelsesarbeidet. Samtidig fremmet Wiclif undervisningen og opplæringen av reisende forkynnere, som drog gjennom landet med Guds Ord.

Oversettelsen av de kristne greske skrifter ble sannsynligvis fullført i 1382. Oversettelsen av de hebraiske skrifter var uten tvil da i gang under ledelse av Nicholas av Hereford, en nidkjær tilhenger av Wiclif. En annen av Wiclifs medarbeidere, John Purvey, var hans sekretær i flere år. Den endelige oversettelsen var svært bokstavelig i sin gjengivelse. Den gikk til og med så langt at den ignorerte det engelske språks idiomer. Men den gjorde det mulig for vanlige mennesker å lese hele Bibelen for første gang.

SPØRSMÅLET OM TRANSSUBSTANSIASJON

John Wiclif hadde i mange år vært overbevist om at Herrens nattverd var en svært viktig begivenhet. Hans ønske i 1381 om å skille kirkens lære og tradisjoner fra det som Bibelen lærer, resulterte i hans angrep på transsubstansiasjonslæren. Denne læren, som ble framsatt første gang i det niende århundre, går ut på at når presten velsigner brødet og vinen ved nattverden, blir disse emblemene forvandlet til Kristi legeme og blod. Wiclif baserte sitt argument på skriftsteder i evangeliene og i Paulus’ brev og på mange andre skriftsteder som har tilknytning til dette spørsmålet. Da Jesus for eksempel sa: «Jeg er det sanne vintre», mente han ikke at han var blitt et bokstavelig vintre, eller at et bokstavelig vintre var blitt forvandlet til Kristi legeme. (Joh. 15: 1) Han benyttet seg tvert imot av en lignelse for å lære disiplene en viktig sannhet. Ved å avsløre tradisjonen på denne måten ved hjelp av Guds Ord viste Wiclif at læren om transsubstansiasjon ikke hørte med til den første kirkes lære, og at til og med Hieronymus hadde holdt fast ved Bibelens fremstilling.

Av alt det Wiclif frimodig hadde skrevet og forkynt, var dette kanskje det som var vanskeligst for kirken å tåle. Læren om nattverden eller messeofferet var et av kirkens viktigste midler til å bevare sin autoritet over folket. Til og med Wiclifs sterke forbundsfelle, hertugen av Lancaster, drog til Oxford for å forsøke å få ham til å slutte å snakke om dette, men forgjeves.

Bondeopprøret i 1381 førte til enda større motstand mot Wiclif. Tusener av landarbeidere marsjerte til London under ledelse av Wat Tyler og andre ledere og brente og slo i hjel, og før opprøret ble slått ned, drepte de erkebiskopen av Canterbury.

Wiclif fikk delvis skylden for dette opprøret, for det ble hevdet at det var hans lære som hadde fått folk til å dra sine foresattes myndighet i tvil. Selv om det ikke var noe grunnlag for denne påstanden, førte hendelsen til at en ny erkebiskop, William Courtenay, kom til makten. Han hadde allerede, mens han var biskop i London, vist at han var motstander av Wiclif. Som erkebiskop innkalte Courtenay i 1382 til et kirkemøte hvor Wiclifs lære ble stemplet som kjettersk og feilaktig. Wiclif ble avskjediget fra Oxford universitet, og det ble sendt ut en erklæring om at alle som forkynte de læresetninger som var blitt fordømt, eller til og med bare hørte på noen som gjorde det, ville bli ekskommunisert.

HANS SISTE ÅR

At Wiclif fortsatte å være en fri mann, må tilskrives at noen av hans mektige venner fortsatt støttet ham, og den holdning som ble vist av parlamentet, som ennå ikke var blitt den nye erkebiskopens villige tjener. Lutterworth var nå sentrum for Wiclifs virksomhet, og han fortsatte å skrive og inspirere sine tilhengere. Han rettet spesielt oppmerksomheten mot biskopen av Norwich, en Henry le Spencer, og hans handlinger. Denne biskopen hadde utmerket seg under bondeopprøret ved sitt mot og ved å være den første som hadde tilføyd opprørerne i Norfolk et nederlag.

Med sin nyvunne berømmelse bestemte den stolte biskopen seg for å ta del i det store skisma. I 1383 oppnådde han å få en bulle fra Urban VI som gav ham myndighet til å organisere et korstog mot Clemens VII. Han samlet hurtig en hær ved å love syndsforlatelse og dele ut avlatsbrev til dem som ville tjene under ham. Wiclif hadde allerede uttalt seg om skismaet i utilslørte vendinger, og han skrev nå en traktat som han kalte «Mot presteskapets krig». Han sammenlignet skismaet med to hunder som slåss om et ben. Hele krangelen var i strid med Kristi ånd, sa han, fordi den hadde å gjøre med verdslig makt og posisjon. Det å love noen tilgivelse for synder hvis de ville ta del i en slik krig, var basert på en løgn, sa Wiclif. Hvis de falt i en krig som var fullstendig ikke-kristen, ville de tvert imot dø i vantro. Korstoget slo fullstendig feil, og den en gang så stolte biskopen vendte tilbake til England i vanære.

Tidligere, i 1382, hadde Wiclif hatt et slag som hadde gjort ham delvis ufør. To år senere ble han rammet av enda et slag som førte til at han ble lam og mistet taleevnen. Han døde noen få dager senere, den 31. desember 1384, og ble begravd på kirkegården i Lutterworth, hvor hans levninger lå uforstyrret i over 40 år.

Så, i 1428, skjedde det noe merkelig og sjokkerende. John Wiclifs grav ble åpnet i samsvar med en bestemmelse som var blitt truffet på kirkemøtet i Konstanz 14 år tidligere. Hans levninger ble gravd opp og brent, og asken ble brakt ned til den lille elven Swift. Der ble asken strødd på vannet, og den drev med strømmen nedover til elven Avon, deretter til Severn og videre ut i åpen sjø. Det lå ikke noe symbolsk bak denne udåden, selv om det var noen som søkte trøst i å fortolke den hevngjerrige handlingen slik. Hvorfor skjedde det så lenge etter Wiclifs død, etter at han ikke lenger selv kunne være en torn i øyet på de religiøse myndighetene i England? En senere artikkel om hans tilhengere, lollardene, vil gi svar på dette.

Alt det som lever, er som gress, og all dets prakt som markens blomst. Gresset visner og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette er det ord som er forkynt for dere i evangeliet. — 1. Pet. 1: 24, 25.

[Fotnote]