Lollardene — modige forkynnere av Guds Ord

DA John Wiclif døde,a skapte det stor glede blant hans fiender. Nå regnet de med at de problemene som hans lære hadde medført, var borte. De ville kunne gjenvinne sin makt over folket. Wiclifs skrifter og hans oversettelse av Bibelen til engelsk kunne skyves i bakgrunnen. Dette var antagelig hva de håpet, men slik gikk det ikke. Wiclifs tilhengere, lollardene, var fastere besluttet enn noen gang på å holde Wiclifs gjerning levende.

Klengenavnet «lollarder» var av eldre dato. Det skrev seg helt fra det 14. århundre og kom fra Nederland. Men etter Wiclifs død kom dette navnet virkelig i forgrunnen. Det er avledet av det nederlandske ordet lullen (fra dette kommer det engelske ordet «lull», som i gammel tid betydde å synge, nynne eller messe) og betegner følgelig ’en som lovpriser Gud’. Navnet har også forbindelse med det middelengelske ordet loller (latinisert som lollardus), som betegner en uvirksom landstryker eller dagdriver. Men lollardene var alt annet enn uvirksomme. Det fremgår tydelig av hvordan de nidkjært forkynte Guds Ord over hele England.

Wiclifs annen bibeloversettelse

Wiclifs oversettelse av Bibelen skapte et ønske hos mange flere om å lese Bibelen, og dette ønsket måtte bli oppfylt. Samtidig viste det seg at denne oversettelsen ofte var vanskelig å forstå når den ble brukt i forkynnelsen. Det var nødvendig med en revidert utgave for at Bibelens budskap skulle være tilgjengelig på vanlige menneskers språk. En rekke av Wiclifs tilhengere hjalp til med dette arbeidet, og det ser ut til at hans nærmeste medarbeider, John Purvey, tok ledelsen.

Et forord til Wiclifs annen oversettelse beskriver noen av de prinsipper som ble fulgt under arbeidet. Den latinske tekst ble ikke uten videre godtatt slik som den var, for oversetterne innså at det hadde sneket seg inn feil og forvanskninger i århundrenes løp. Så mange gamle utgaver som mulig ble samlet og sammenlignet med hverandre ’for at en skulle få en latinsk bibel som var noenlundne nøyaktig; og deretter ble den studert på nytt og teksten ble sammenlignet med glossaret’ — en metode som var nesten ukjent på den tiden. I sine bestrebelser for å komme fram til en mer ekte latinsk tekst prøvde oversetterne å finne den mest korrekte og nøyaktige betydning av vanskelige ord og uttrykk og å forstå noe av grammatikken. Til slutt ville oversetteren holde seg «så nøyaktig som mulig til setningen», og deretter fikk han arbeidet kontrollert og korrigert. — The English Hexapla, side 29.

Resultatet var en engelsk oversettelse hvor en hadde bestrebet seg på å bevare tanken i den latinske tekst, mens en brukte tilsvarende engelske ord og uttrykk. Hvor populær denne utgaven ble, forstår vi når vi får vite at det i dag finnes fem ganger så mange eksemplarer av den som av den første. Mange av ordene og uttrykkene ble tatt med i Tyndales oversettelse og kom på den måten inn i den engelske autoriserte oversettelsen av 1611.

Mange av de første utgavene av Bibelen på engelsk er store og rikt utsmykt, noe som vitner om at de ble brukt av de rike og velutdannede klasser. Men en god del utgaver av Wiclifs oversettelse av senere dato har lite format og tett skrift og er beregnet på å bli brukt av vanlige mennesker, som gjerne ville bære Bibelen i en lomme eller under en kappe. Det at Bibelen ble brukt i et lite, enkelt format, holdt prisen nede og var dessuten praktisk i en tid da det å være i besittelse av en bibel på folkespråket var farlig på grunn av de mektige religiøse myndigheter.

De forkynte over hele landet

Lollardene drog for det meste omkring til fots. De hadde med seg en tung stav som de kunne beskytte seg med og støtte seg til mens de gikk. De holdt seg til landdistriktene, for der var det tryggest. Når de kom til et tettsted eller en liten by, kalte kronens representant folket sammen for at de skulle høre. Disse møtene ble ofte holdt i friluft, i hytter eller på låver eller i hallen i større hus. Et lite skrift og en bibel ble sendt rundt. Noen ganger hadde en bare et par av Bibelens bøker. Når den omreisende forkynneren hadde dratt videre til neste landsby, ble disse skriftene sendt fra person til person og ivrig lest og drøftet. I tillegg til at en leste fra Bibelen ved slike sammenkomster, ble det også undervist i lesning, slik at flere selv kunne se hva som stod i Bibelen.

Lollardene henviste til Bibelen til støtte for det de lærte. Når Wiclif lærte opp forkynnere, la han stor vekt på å følge den enkle veiledning Jesus hadde kommet med da han sendte ut de 70 disiplene. (Luk. 10: 1—11) Lollardene skulle få mat og en seng å sove i hos sine venner, og de var enkelt kledd. Deres kjennetegn var ofte en vadmelskappe. Mange av dem som hørte Guds Ord bli forkynt, tok imot det, og lollardene spredte seg fra Oxford og Leicester gjennom Midt-England, landet omkring den walisiske grensen og Vest-England. De som bodde i et område, kunne så studere med andre i samme område som var ivrige etter å lære.

Her er et eksempel: «Nicolas Belward tilhører samme sekt og har et nytestamente som han har kjøpt i London for fire mark og 40 pence; han har undervist nevnte William Wright og Margery, hans kone, og arbeidet sammen med dem et helt år og iherdig studert det nevnte nytestamente.» —  Foxe’s Acts and Monuments.

I løpet av de resterende årene av det 14. århundre fortsatte lollardbevegelsen å vokse, men de fleste av tilhengerne fortsatte å være medlemmer av den katolske kirke. Det var uhørt å danne en egen gruppe i den tiden. Wiclif hadde alltid arbeidet for å omvende kirken innenfra, og i en tid fortsatte hans tilhengere å arbeide med det samme mål for øye. Men etter hvert som lollardene fikk større innflytelse i landet, oppstod det stridigheter. Lollardenens forkynnere resonnerte ikke med folk på den måten det ble anbefalt i Wiclifs skrifter. De fordømte med rene ord pilegrimsreisene, overtroiske oppfatninger, avlatshandelen, helgenene, helligdommene og bruken av bilder og billedstøtter i tilbedelsen. Litt etter litt innså visse fremtredende lollarder at de ikke lenger kunne stå som medlemmer av kirken. Men kirkens makt over folket var så stor at mange av forkynnerne avsverget sin nye tro av frykt for å bli ekskommunisert når de ble tatt. Forfølgelse fra myndighetenes side drev bevegelsen under jorden.

I et forsøk på å få i stand en mer varig og rettsgyldig reform la lollardene fram et manifest for parlamentet i 1395. Det inneholdt deres viktigste trosartikler. Det ble også slått opp på døren til St. Paul’s Cathedral og andre kjente kirker. Biskopene ble rasende og bad kong Richard II om å gripe inn. Han skremte hovedmennene til å overgi seg, og parlamentet forkastet petisjonen. Fra da av gikk biskopene inn for å få utstedt klarere dekreter for å knuse lollardene.

Økt forfølgelse slår feil

I begynnelsen av det 15. århundre ble lollardene fremdeles støttet av innflytelserike venner som fikk avverget mange angrep på dem. Men den nye kongen, Henrik IV av huset Lancaster, kom til makten med romerkirkens hjelp. Hans far, John av Gaunt, hadde vært en av Wiclifs mest lojale venner, men Henriks sympatier gikk i stikk motsatt retning. I 1401 vedtok parlamentet en lov som gav biskopene tillatelse til å brenne kjettere.

Da John Purvey ble stilt for retten i 1401, tilbakekalte han det han hadde forkynt. Men en annen fremtredende leder, William Sawtry, nektet å gå fra det han var overbevist om, nemlig at brødet fremdeles var bokstavelig brød etter at det var blitt helliget av presten, og ikke var blitt mirakuløst forvandlet. Etter to dagers argumentering ble han brent på bålet på kvegtorget i Smithfield i London. Til tross for denne seieren gikk erkebiskopen av Canterbury, Thomas Arundel, varsomt fram. I enkelte grevskaper var det fremdeles mange som støttet lollardene, og biskopene i disse områdene torde ikke ta ledelsen i forfølgelsen. Da John Badby, en skredder fra Evesham i Worcestershire, ble grepet for å brennes i 1410, kom den unge prins Henrik til retterstedet for personlig å prøve å få ham til å ombestemme seg. Kvistfangene ble til og med fjernet, men Badby lot seg ikke overtale. Til slutt ble bålet tent. Da prinsen ble kong Henrik V, var han besluttet på å fortsette å følge i sin fars fotspor. Han pågrep en fremtredende lollard, Sir John Oldcastle, i håp om at det derved ville lykkes ham å knuse kjetterne.

Det lyktes Oldcastle å flykte fra Tower i London, og hans tilhengere grep da til våpen for å forsvare ham. Derved begikk de et av sine største feiltrinn, for lollardene hadde tatt avstand fra krig og sagt at det var i strid med kristendommens prinsipper. Et forsøk på å kidnappe kongen i Eltham i nærheten av London mislyktes, og Oldcastles tilhengere marsjerte da til St. Giles’ Fields i London for å slutte seg til andre grupper. Men alle ble tatt til fange eller slått. Oldcastle kom seg unna og var på frifot i tre år, men ble til slutt arrestert og brent på bålet i 1417. Lollardene grep aldri mer til våpen, og de opptrådte aldri mer på den politiske arena. Selv om forfølgelsen tiltok og mange flere av dem ble brent på bålet, satte ikke dette en stopper for deres budskap. Til og med i Norfolk spredte det seg som ild i tørt gress så snart biskop Spencer, en innbitt motstander, var død. Det ble opprettet skoler hvor folk lærte å lese og skrive, og mange nye møtesteder dukket opp uten myndighetenes tillatelse.

Bruken av Bibelen ble et av de viktigste stridspunktene. En lov som var blitt vedtatt på Toulouse-konsilet i 1229, forbød lekfolk å være i besittelse av et eksemplar av Bibelen på sitt eget språk, men loven ble ikke særlig håndhevet i England. En måtte imidlertid innhente tillatelse hos biskopen før en kunne gi seg i kast med å oversette Bibelen. På et kirkemøte i Canterbury i 1408 ble det bestemt at ingen deler av Bibelen skulle oversettes, og at ingen skulle lese «en slik bok, brosjyre eller avhandling som er blitt avfattet så sent som på John Wiclifs tid eller senere . . . offentlig eller privat». De som gjorde det, ble truet med «det store bann». Dette vedtaket ble understøttet av en lov som ble vedtatt i 1414, og som forbød folk å lese Bibelen på engelsk. De som gjorde det, skulle miste sin jord, sitt kveg, sin eiendom og sitt liv.

Noen biskoper, særlig biskopene i Somerset og Lincolnshire, utstedte andre dekreter. I Lincolnshire «ble James Brewster tiltalt for å ha eid en viss liten bibelbok på engelsk». Agnes Ashford hadde lært en mann «en del av Bergprekenen». Hun ble ført fram for seks biskoper og fikk streng beskjed om ikke å lære noen, ikke engang sine egne barn, slike ting.

Wiclifs lære på kontinentet

Selv om det jevne lag av folket ikke kunne lese Bibelen åpenlyst, kunne folk i høyere stillinger godt gjøre det. Dronning Anne av England, som var gift med Richard II, hadde en bibel på latin og en på sitt morsmål, tsjekkisk. Ekteskapet hadde kommet i stand i 1382, og dronningens bror, kong Václav, hadde gitt sitt samtykke på anbefaling av paven. Paven ønsket å fremme sine egne interesser, men hadde ikke forutsett utfallet. Anne fikk snart høre om Wiclifs skrifter og skaffet seg noen av dem sammen med de fire evangeliene på engelsk. Hun likte skriftene og gav Wiclif sin støtte. Medlemmer av hoffet i Praha som besøkte henne, tok med seg noen av Wiclifs skrifter tilbake til Böhmen. Universitetet i Praha knyttet også forbindelse med Oxford universitet, som fremdeles støttet Wiclif.

Som følge av dette begynte Johan Hus å lese John Wiclifs skrifter. Han var utdannet ved universitetet i Praha og ble med tiden rektor der. I 1403 ble det holdt en rekke debatter om Wiclifs lære. Myndighetene fordømte den, men Hus fortsatte å forelese over Wiclifs skrifter. I 1409 utstedte så pave Alexander V en pavelig bulle hvor han gav befaling om at saken skulle granskes. Hus og hans tilhengere ble ekskommunisert, og 200 bind av Wiclifs skrifter ble brent. Men Hus’ og Wiclifs lære hadde vunnet innpass i hele Böhmen, og kongen støttet ikke paven. Da paven døde i 1410 og erkebiskopen av Praha døde året etter, fikk Hus et pusterom, og det benyttet han til å fortsette sin forkynnelse.

I et forsøk på å få slutt på det nedbrytende pavelige skisma innkalte keiser Sigismund til Konstanz-konsilet i 1414. Enda en gang ble de foruroligende virkningene av Wiclifs skrifter drøftet. Pavestolen kunne nå se resultatene i to vidt forskjellige land, England og Böhmen. I 1415 ble Hus dømt og brent på bålet, trass i at keiseren hadde lovt ham fritt leide. Wiclif ble stemplet som tidens ledende kjetter. Hans bøker skulle brennes, og hans jordiske levninger skulle fjernes fra graven og fra «vigslet jord». Den daværende biskopen av Lincoln og hans etterfølger syntes at en slik handling var avskyelig, og først i 1428 ble skrittet tatt. I det året ble Wiclifs lik gravd opp og brent, og asken ble strødd utover elven Swift. Noen så en viss symbolikk i denne avskyelige handlingen: Akkurat som elven førte Wiclifs aske ut til havet, var hans lære i ferd med å spre seg utover hele verden.

I et skrift fra 1572 blir Wiclif omtalt som den som tente gnisten, Hus som den som satte fyr på kullet, og Luther som den som løftet den brennende fakkelen høyt opp. Wiclif gav støtet til mange av de ideer og prinsipper som dukket opp i det 16. århundre, da reformasjonen fjernet noen av de tradisjoner og falske læresetninger som hadde oppstått i den mørke middelalder. Lollardene overlevde denne perioden. Luthers lære var så lik deres at da Luthers lære ble kjent i England, sluttet lollardenes menigheter seg til den nye bevegelsen.

Litt etter litt ble Bibelen befridd for alle de bånd og lenker som hadde gjort den til en lukket bok for alle så nær som noen få rike. Setter vi som lever nå, pris på det mot lollardene og andre la for dagen? De verdsatte Bibelen som en bok som det var verdt å lese og studere — en bok som det var verdt å ofre sin jord, sin frihet og sitt liv for. Verdsetter vi friheten til å studere Bibelen, en frihet som mange har ofret livet for? Vi kan bare si at vi gjør det, hvis vi selv studerer Bibelen og lar vår tro komme til uttrykk ved at vi deler Bibelens sannheter med andre.

[Fotnote]

[Bilde på side 28]

Elven Swift