Jeg søkte friheten og fant den
Fortalt av Edwina Apason
«TIDEN er inne,» hvisket en gammel slave. I skjul av mørket våget en liten gruppe mørkhudete slaver å flykte fra en kaffeplantasje i den nordlige delen av Surinam. Ansiktene deres var preget av forbitrelse, spenning og fortvilelse, men også av håp. Barna klamret seg til sine mødre, som allerede var nedlesset med kjøkkenredskaper de hadde stjålet på plantasjen. Mennene bar på økser og macheter.
«Fortere, fortere! Ikke stans!» Slik lød parolen. Hvis de ble fanget, ville de bli ført tilbake til plantasjen, hvor tortur eller døden ventet dem. Den veldige jungelen virket ugjennomtrengelig, men de hadde ikke noe annet valg enn å fortsette. Machetene var i flittig bruk, og stadig lenger sørover i jungelen bar det. Rømlingene kjempet dag og natt for å beholde iallfall et lite forsprang på sine bevæpnede forfølgere, som plantasjeeieren hadde sendt etter dem. De flyktende måtte kvitte seg med alle byrder som sinket dem. Det tragiske var at også gråten fra enkelte forlatte spedbarn brøt stillheten i jungelen. Etter flere måneders strabaser nådde flyktningene omsider fram til elven Tapanahony. De hadde da tilbakelagt en strekning på 200 kilometer.
Andre slaver fulgte deres eksempel. De spredte seg langs elven og fordelte seg etter sine los eller familier og dannet velregulerte samfunn med en Gran Man eller høvding som overhode. Disse hendelsene fant sted for over 250 år siden, og flyktningene var mine forfedre, som dannet aucaner-stammen. Til tross for store hindringer, og til tross for at de ofte var i livsfare, oppnådde de omsider noe de hadde lengtet etter, nemlig friheten! De ble frie mennesker — eller trodde i det minste at de ble det.
FRIE, MEN LIKEVEL SLAVER
Det var imidlertid en annen form for trelldom som hadde ligget latent, nemlig vår religion — demontilbedelse. Slavetilværelsen hadde gjort det vanskelig å praktisere den fullt ut. — 1. Kor. 10: 20.
Mine foreldre sa at en spådomsånd hjalp våre forfedre til å gjennomføre flukten. Den gav signalet til oppbrudd enten det var dag eller natt. Og en gang da et fjell stengte veien for noen av flyktningene, sa ånden at de skulle klatre over det — men det skulle skje baklengs. Meningen var at forfølgerne skulle narres til å tro at slavene var på vei nedoverbakke. Denne ånden ble snart utropt til Gran Gado eller storguden, og han fikk sin prest med assistenter.
Når noen ble syke, eller når noen døde, var det denne guden som ble rådspurt. Det var for eksempel slik at hvis en mann døde, så ble noe som tilhørte ham — gjerne litt av hans hår — bundet inn i et stykke tøy som så ble festet til en planke, og denne planken skulle to menn holde opp over hodene sine. Den dødes ånd satt da angivelig på planken, og de etterlatte kunne spørre: «Døde du av sykdom?» Hvis planken beveget seg bakover, var svaret nei. Så kom et nytt spørsmål: «Har noen drept deg ved hjelp av magi?» Hvis nå planken beveget seg forover, betydde det ja. Dermed ville mennene under påvirkning av åndens kraft løpe til et bestemt hus og på den måten identifisere morderen. I siste instans stod det til Gran Gado å bekrefte dommen.
Gran Gado er imidlertid ikke aucanerstammens eneste guddom. Stammens medlemmer tilber også trær, dyr og steiner. For å formilde døde forfedre kommer de også med offergaver som består av matvarer og rom, og plasserer dem omkring en bønnestang som er reist midt i landsbyen. Folket underkaster seg også den såkalte koenoe eller plageånd, som virker gjennom et menneskelig medium. Slike plageånder regnes for å være mennesker som er blitt myrdet av en slektning. Det antas at de kommer tilbake for å ta hevn, og at de slår forskjellige mennesker med alvorlige sykdommer. De syke oppsøker mediet, og mediet blir besatt og uttaler seg blant annet om hva slags urtemedisiner pasientene skal bruke, hvilke offer de skal komme med, og hvilke lover de skal adlyde. Enkelte demoner terger de syke og påvirker dem til å gå fra den ene obia-mannen eller heksedoktoren til den andre. De syke gjør alt for å bli helbredet, helt til de har brukt opp sine siste skillinger og ofret alle de matvarer de har planlagt å ofre. De er fremdeles syke, og meget fattige.
Noen benytter seg av wisi eller svart magi for å nedkalle ondt over sine medmennesker. Det er ikke tvil om at denne tilbedelsen gir onde ånder innpass i samfunnet. Folk er seg alltid deres nærvær bevisst og bruker derfor tapoes eller amuletter av skjell eller dyretenner som de bærer i et bånd om håndleddet, halsen, livet eller anklene, og som skal beskytte dem mot ulykker åndene etter sigende kan påføre dem. Aucanerne gjør også bruk av ølflasker som de enten henger over hyttene sine eller fester til staurer som blir slått ned i bakken. På denne måten håper de å forhindre at avlingene deres blir ødelagt. Disse menneskene lever, spiser, arbeider og sover i frykt hver eneste dag. Og hvis noen bryter ut fra denne levemåten, blir det stor bestyrtelse i landsbyen.
VÅR LEVEMÅTE
Under slike forhold levde jeg i omkring 48 år. Ettersom det ikke fantes noen skole i min hjemby, Godo-olo, var alle analfabeter. Men våre foreldre lærte oss tidlig å utvikle forskjellige ferdigheter. Vi piker ble opplært i bakekunst, kokekunst og renhold. Senere måtte vi trene opp musklene ved å være med på jordbruksarbeid, vedsanking og vedhogging. Vi lærte å padle en kroejara eller kano av den typen som er laget av en uthult trestamme, og vi skulle ikke bare kunne ta oss fram gjennom stille vann, men også gjennom stryk og fosser. Vi fikk etter hvert like god fysikk som en hvilken som helst mann! Guttene på sin side lærte å bygge båter, drive jakt, hogge tømmer, fiske og arbeide med treskjæring.
Ifølge våre skikker blir pikene i 14—15-årsalderen bortlovt til en mann, og senere lever de sammen. Mine foreldre valgte en mann til meg, men jeg likte ham ikke. Den mannen jeg nå er gift med, er far til ni av de 11 barna jeg har født. Han er forresten gammel nok til å være min far.
Jeg var av den typen som likte å få utrettet noe, og tok derfor ofte ledelsen i forskjellige kvinnelige sysler. Denne virksomheten omfattet vedlikehold i landsbyen og tilsyn med syke og gamle. Som følge av dette kom landsbyens kapiten eller overhode og bad meg om å bli hans kvinnelige basja eller assistent. Denne stillingen førte med seg ytterligere forpliktelser. Én av dem er forbundet med begravelsen av de døde, noe som er en langtrukken seremoni fordi et dødt legeme ikke straks blir begravd.
De mennene som gjør tjeneste som gravere, har en overtroisk frykt for at deres svetteperler skal falle ned i graven, for de tror at dette ville varsle døden for dem. Under den brennende solens hete skal det selvfølgelig ikke store anstrengelser til før de begynner å svette. Dessuten ligger ikke graven i landsbyens umiddelbare nærhet, men såpass langt borte at de må bruke båt for å komme dit. Hver dag må de derfor padle til gravstedet og grave litt. Likene blir ikke balsamert og avgir derfor en ulidelig stank. Kistene blir forresten bygd slik at de fanger opp den væsken som siver fra likene. Denne væsken blir helt ut i et hull ved grensen til landsbyen. For vanlige mennesker tar en begravelse minst fem dager og for en landsbyhøvding minst ti dager. Men hvis den døde var Gran Man, går det hele tre måneder med til begravelsesseremonien. I hele denne tiden må kvinnene lage mat til kanskje 30 eller flere gravere og dessuten til trommeslagere, dansere og sørgende — foruten til den døde.
HVORDAN DET OPPSTOD EN FORANDRING
I 1959 var min mann og jeg på reise på elven. Vi padlet gjennom fosser og stryk og kom etter fem dager til Albine ved Surinams østlige grense. Der besøkte vi en god venn av oss, en obia-mann. Da vi kom, satt han imidlertid og hørte på en 20 år gammel mann som forklarte noen bilder i en bok. Den unge mannen innbød også meg til å høre på, og jeg kan fremdeles tydelig huske hans ord. Ut fra noen bilder i Selskapet Vakttårnets bok Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis ble jeg kjent med at Gud opprinnelig satte mannen og kvinnen i et paradis. Paradiset gikk tapt på grunn av deres ulydighet. Men det skulle bli gjenopprettet, for da Jesus Kristus hang på pelen, kom han med et løfte til en forbryter: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Luk. 23: 43, NW) Jeg trodde på dette. Jesus, Guds Sønn, kunne ikke lyve. Mitt hjerte ble fylt av et brennende ønske om å få være med i dette paradiset.
I de neste sju månedene fortsatte den unge mannen tålmodig å forklare de forskjellige trekk ved alle bildene i «Paradis-boken». Noen ganger holdt han på i to timer eller mer to ganger i uken. Etter hvert forstod jeg den sanne religion, og det ble tydelig for meg at jeg var i fangenskap under falsk tilbedelse. Kunne jeg mønstre tilstrekkelig mot og styrke til å bryte med den falske tilbedelse? Fortsatt studium og samvær med en liten gruppe interesserte virket oppbyggende på min nyfunne tro på den store Skaper, Jehova.
Den første som la hindringer i veien for meg, var min mann, som ikke viste noen interesse for det jeg lærte. Han forstod at denne nye religionen fordret en høy standard i ekteskapet. Han bestemte derfor at vi skulle reise hjem igjen, og derved mistet jeg all kontakt med Jehovas vitner i de neste sju år. Men det bibelske håp levde i mitt hjerte. Da jeg kom hjem, lærte jeg straks min mor, min far og andre slektninger det jeg selv hadde fått lære. Hos mine foreldre fant jeg støtte. To år senere døde min far i håp om å få oppleve paradiset, og min mor ble senere et av Jehovas vitner.
ALVORLIGE PRØVELSER
På den tiden kom jeg ut for en uventet prøvelse. Tre av mine barn ble alvorlig syke og mistet bevisstheten. En heksedoktor ble rådspurt. Han sa at sykdommen kom av at vårt jordstykke var blitt forhekset ved hjelp av svart magi. Heksedoktoren påstod at han hadde fjernet trolldommen, men da vi kom hjem, tok sykdommen en alvorligere vending. Før uken var omme, døde både treåringen min og åtteåringen min. Det så ikke ut til å gå bedre med det tredje barnet.
Da Gran Man fikk melding om dødsfallene, sendte han bud på oss. Han hadde rådført seg med sin Gran Gado og funnet ut at en plageånd var den skyldige. Jeg ble rådet til å tilbe plageånden ved å forsyne det kvinnelige medium med rom og mat og pangi eller lendeklær. Hvis jeg ikke gjorde dette, skulle jeg også miste det barnet jeg da gikk med — det skulle dø ved fødselen. Men jeg ville ikke gjøre det jeg ble rådet til. Jeg trodde at demonene var skyld i mine to barns død.
Da barnet, en gutt, ble født, var den ene armen hans ute av ledd ved skulderen. Denne skaden skyldtes antagelig at jeg gang på gang hadde kastet meg til jorden i dyp sorg over de døde barna mine. Vi reiste til hovedstaden med fly og fikk satt armen på plass. Min tillit til Jehova ble styrket, og jeg hadde behaget ham ved ikke å gi etter for falsk tilbedelse.
Et senere svangerskap endte med abort. I et slikt tilfelle er det vanlig å oppsøke obia-mannen for å få beskyttelse. Jeg reiste i stedet til hovedstaden for å komme meg. Da jeg hadde kommet til krefter, gjorde jeg et forsøk på å finne vitnene, men klarte det ikke.
Da jeg kom hjem igjen, fortsatte jeg å vitne ved hjelp av min utslitte «Paradis-bok». Jeg bestemte meg for at jeg ville bli døpt, og underrettet landsbyens ledere om at jeg ikke lenger ville delta i avgudsseremonier. Landsbyens folk rådet min mann til å følge meg til byen, slik at jeg kunne bli døpt, for de tenkte det var mulig at jeg ville bli borte for godt. Derfor reiste han med meg.
Da jeg begynte å gå på kristne møter, kom mannen min med innvendinger. Jeg svarte: «Hvis du ikke blir med meg, vil jeg en dag måtte forlate deg for å følge mitt hjertes ønske om å tjene Jehova.» Til min overraskelse ble han med meg på møtet. Deretter begynte han å studere Bibelen. Hvilken glede var det ikke da vi senere brakte vårt liv i harmoni med Jehovas lover ved å bli lovformelig gift! Deretter ble jeg døpt, og senere også min mann.
Vårt opphold i hovedstaden hjalp oss til å tilegne oss ytterligere kunnskap, noe som styrket vår tro. Men på grunn av økonomiske vanskeligheter flyttet vi 60 kilometer utenfor byen for å dyrke et jordstykke som var meget fruktbart. Det var et stort tap for oss og andre da en gravemaskin kom og raserte jordstykkene på grunn av et byggeprosjekt. Vi reiste tilbake til byen, hvor jeg begynte å tjene som alminnelig pioner (heltidsforkynner av Rikets budskap). På denne tiden var det noen av de andre vitnene som lærte meg å lese og skrive. Ved å lese fra min egen bibel på språket til de innfødte i Surinam kom jeg i kontakt med mange mennesker fra forskjellige stammer da de kom til byen for å søke arbeid. Med min manns støtte fikk jeg tre år senere det privilegium å bli spesialpioner. Vår familie har erfart ubeskrivelige velsignelser. Fire av våre døtre og en sønn er blitt døpt, og av disse er en blitt alminnelig pioner og to spesialpionerer.
EN NY PRØVELSE
En dag mens jeg ledet et bibelstudium, fikk jeg et rystende budskap. Min eldste sønn, som ikke var et av Jehovas vitner, var blitt skutt ned og drept mens han deltok i en protestdemonstrasjon. Dette smertefulle tapet førte ytterligere påkjenninger med seg, for mine slektninger sa: «Hvis du ikke følger sørgeskikkene, har du ingen moderlige følelser for din sønn.» Skikken påla meg som mor å klippe håret, innhylle hodet i et hvitt tørkle, bære sørgeklær i månedsvis, gå med slepende skritt og snakke lavt med mumlende stemme i et helt år. Alt dette skulle tjene til å vise folk og den såkalte ’dødes ånd’ at jeg virkelig sørget. Men hvis jeg gjorde alt dette, ville min forkynnelse være forgjeves, og jeg ville miste min gode samvittighet overfor Gud. Jehova kom meg til hjelp ved at han lot mine medtroende vise meg stadig omsorg.
For å legge en demper på aucanernes gemytter og hindre en mulig oppstand skaffet myndighetene til veie det som skulle til av drikkevarer og mat i forbindelse med min sønns begravelse, og de førte også liket til landsbyen for at det skulle bli begravd etter stammens skikker. Fagforeningen reiste en minnestein til hans ære i sentrum av hovedstaden. Men mitt håp er at Jehova vil huske ham i oppstandelsen. — Apg. 24: 15.
Etter at noen måneder var gått, skulle sørgeperioden ende med tradisjonell festing, dans og ofring av mat og brennevin. Som avslutning på det hele skulle så alle de sørgende ta et urtebad som var laget i stand av heksedoktoren, slik skikken er. Som mor måtte jeg reise til landsbyen igjen, men jeg reiste dit en måned i forveien og forklarte hvorfor jeg ikke kunne delta i seremonien. Noen prøvde å skremme meg og sa: «Din sønns ånd kommer til å skade deg.» Men jeg understreket at et urtebad ikke kunne vaske sorgen bort. Det var også en glede å kunne fortelle oppmerksomme tilhørere om den nye tingenes ordning.
JEHOVA SVARER PÅ EN UTFORDRING
Ikke lenge etter fikk jeg et nytt distrikt å arbeide i som spesialpioner — jeg skulle til Godoolo, mitt fødested. Jeg oppsøkte landsbyhøvdingen og minnet ham om at jeg tidligere hadde lovt å komme tilbake etter dåpen. Det hadde tatt seks år før jeg fikk oppfylt dette løftet, men han var glad for at jeg kom tilbake. Hjembyen min var moden til bearbeidelse. Snart var 20 bibelstudier i gang med menn, kvinner og hele familier, og noen av dem var mine egne slektninger. Av dem som studerte, var det 11 personer som ble innviede, døpte kristne. Én av dem var den kvinnen som hadde vært medium for den plageånden jeg ble oppfordret til å tilbe da mine to barn døde.
La meg fortelle bare én opplevelse til. I 1972 var det en bestemt mann som ble besatt av en demon, en ånd som tydeligvis var sterkere enn Gran Gados ånd. Denne mannen drepte sine motstandere med magi ved at han benyttet sin magiske stav som om den skulle ha vært et gevær. Folk overførte snart sin lojalitet fra den «detroniserte» Gran Gado til denne mannens nye gud. Mange landsbyboere fikk ham til å komme og sette opp en trepåle i byen deres som en garanti for at ingen av innbyggerne der skulle dø på fem år. Men innbyggerne i Godo-olo inviterte ham også av en annen grunn. Våre motstandere i landsbyen hadde prøvd å bringe oss (en liten gruppe vitner) til taushet ved å rive ned hyttene våre og piske oss, men vi fortsatte å snakke om Jehova. Nå kom de med denne truselen: «I dag kommer den mektige presten, og dere skal dø alle sammen!» Men vi svarte tillitsfullt: «Vi er ikke redde. Vi vil ikke rømme, for dere skal få se at Jehova, vår Gud, er sterkere!»
Ikke lenge etter kom heksedoktoren med sitt følge av dansere og trommeslagere. Vi kristne søkte sammen og ventet rolig i tillit til at Jehova ville beskytte oss. (Sal. 34: 8) Trommelydene ble høyere og villere. Der kom heksedoktoren, opphisset av demonen. Mannen stanset og vendte seg mot oss. Han framsa sine magiske formler og pekte på oss med staven sin. «Nå dør de!» ropte tilskuerne. Men vi stod der vi hadde stått, og heksedoktoren falt sammen. Han hadde besvimt!
Det ble stor forvirring blant motstanderne. Flokken ble rådvill og førte heksedoktoren bort og prøvde å få liv i ham igjen. Jehovas navn hadde vist seg å være et «festningstårn». (Ordsp. 18: 10) Etter den hendelsen fikk vi i gang flere bibelstudier. Ved en senere anledning traff jeg heksedoktoren i mitt vitnearbeid fra hytte til hytte. Vi hadde en to timer lang samtale, og han innrømmet at Jehova er sterkest.
I Godo-olo er det nå en aktiv menighet på 27 vanlige forkynnere og tre spesialpionerer. Den 15. april 1979 ble en Rikets sal innviet til Jehova. Åndelige brødre og søstre hadde bygd den med sine egne hender, ja, de hadde også fått hjelp av små barnehender. Hvor takknemlige er vi ikke for at Jehovas ånd hviler over oss, og for at vi tydeligvis fremdeles har muligheter til å gjøre disipler her på vårt hjemsted!
Mine forfedre kjempet for friheten. Men jeg har funnet åndelig frihet, det vil si frihet fra falsk tilbedelse. Det følger store gleder og velsignelser med å praktisere den sanne religion. Og tenk på at de som elsker Jehova, vil kunne tilbe ham i virkelig frihet i all evighet!