Jehova — en ’trygg høyde’

I et sør-amerikansk land studerte et tidligere framstående fagforeningsmedlem Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han tok imot Bibelens sannhet og ble døpt. I den samme måneden ble han stoppet av militærpolitiet da han var på vei hjem fra arbeidet. Politiet spurte om å få se hans identifikasjonskort. Da han hadde vist det fram, ble han beordret inn i en militær lastebil. Han spurte ansvarshavende offiser om han kunne få underrette sin kone, men han fikk vite at det var umulig. Det ser ut til at han ble mistenkt for å være kommunist på grunn av sin tidligere tilknytning til fagforeningen.

Han fikk bind for øynene og ble kjørt til et område som var avsperret med piggtråd. Der var det fra før omkring 100 menn som også var mistenkt for å være kommunister, og noen forherdede forbrytere, innbefattet en som var anklaget for å ha myrdet seks menn, foruten en journalist. Da natten falt på, ble det kaldt, men mennene fikk ikke senger, så de krøket seg sammen og sov på bakken lik dyr. Tidlig neste morgen stilte en av offiserene dem opp på rad og rekke og befalte dem å synge nasjonalsangen og hilse flagget. Vitnet nektet begge deler, og offiseren spottet ham for det.

Fangene fikk ett måltid om dagen, klokken 12. De andre la merke til at vitnet bad inne i seg før han spiste, og de begynte å latterliggjøre ham og avbryte ham. Den tredje dagen dette foregikk, kom morderen bort til dem og sa: «Jeg har hørt på dere i tre dager nå. Den neste som sier noe stygt om denne mannen, vil bli den sjuende jeg myrder. Jeg skal nok finne en måte å få dere til å holde kjeft på for godt!» Den samme dagen kalte en annen mann alle mennene sammen og spurte vitnet om han ville be for dem, og dagen deretter spurte de ham om han ville be for maten. Etter hvert som tiden gikk, fikk han forkynt for alle mennene.

Hver ettermiddag ble et visst antall fanger tatt med for å bli forhørt. Noen så de aldri igjen. Da journalisten kom tilbake, hadde han et glassaktig blikk, og det så ikke ut til at han visste hvor han hadde vært. I mellomtiden hadde vitnets kone forgjeves forsøkt å få rede på hvordan hennes mann hadde forsvunnet.

Den niende dagen var det vitnets tur. Han fikk bind for øynene og ble ført til det stedet der han skulle avhøres. Der ble han slått og forhørt i omkring åtte timer. Når han svarte på spørsmålene deres, fortalte han dem om Jehova og kristen nøytralitet.

Til slutt fikk han beskjed om at han skulle henges. De spurte ham om han hadde noe han ville si først. Han bad dem om å fortelle hans kone hva som hadde skjedd med ham. Så spurte en av dem ham om ikke han var redd for å dø så ung. Han svarte: «Hvis dere hadde tatt meg til fange for noen måneder siden, tror jeg at jeg ville ha vært svært redd for å dø. Men Bibelen sier at døden er som en søvn. Og jeg tror fullt og fast på at Jehova vil oppreise de døde. En dag vil også De måtte dø.»

Så førte de ham til galgen, og han bad om at Jehova måtte styrke ham til å forbli trofast, og om at han måtte dra omsorg for hans kone og barn. Så fikk han løkken rundt halsen. Det ble gitt ordre om å utløse fallemmen, men han falt bare ned på bena. Det hadde vært et trick. Etter at han og noen andre hadde fått bind for øynene, fikk de håndjern på og ble kjørt til det stedet hvor han var blitt grepet ni dager tidligere. Det var søndag, og derfor drog han til Rikets sal, hvor han fant sin kone og sine barn. Det var som om han var blitt oppreist fra de døde.

Jehova hadde virkelig vist seg å være en ’trygg høyde’ for dette nydøpte vitnet under disse dagene med prøvelser. — Sal. 144: 1, 2, NW.