«Det gode budskap» forkynnes i fengsler

JESUS KRISTUS sa til sine etterfølgere: «[Menneskene] skal . . . legge hånd på eder og forfølge eder og overgi eder til . . . fengsler.» (Luk. 21: 12) Jehovas kristne vitner opplever dette i dag, spesielt i land hvor deres forkynnelsesarbeid er forbudt av myndighetene. De har imidlertid ikke gitt opp av den grunn. I fengslene har de benyttet anledningen til å snakke med andre fanger om Bibelen. Noen av deres medfanger er på denne måten blitt hengivne tjenere for Jehova Gud.

En ung mann i Øst-Tyskland fikk kjennskap til Bibelens sannhet i et fengsel. Denne mannen var misfornøyd med forholdene i Øst-Tyskland. I et brev til sin bror ga han uttrykk for at han kanskje ville flykte ut av landet. Han flyktet ikke, men brevet var blitt snappet opp av myndighetene. Han ble derfor stilt for retten og dømt til 15 måneders opphold i en arbeidsleir. Myndighetenes representanter i leiren forsøkte å få ham til å forandre innstilling, men det nyttet ikke. Den unge mannen reagerte ved å nekte å adlyde deres ordre. Ved en anledning henviste de derfor til den eksemplariske oppførsel Jehovas vitner i leiren hadde. Dette vakte den unge mannens nysgjerrighet. Vokterne besvarte imidlertid ikke de spørsmål han stilte angående vitnene.

En tid senere fikk denne unge mannen i oppdrag å arbeide sammen med et Jehovas vitne i omkring ett år. Det han lærte av vitnet, hadde en god virkning på hans innstilling. Da myndighetenes representanter forsto hva som var grunnen til at den unge munnen hadde forandret innstilling, ga de vitnet en ny arbeidsoppgave. Det var imidlertid allerede for sent. Den unge fangen hadde bestemt seg for å bli et Jehovas vitne. Da han ble sloppet ut av leiren, lyktes det ham til slutt å få kontakt med Jehovas vitner, og han gjør nå gode framskritt.

At det kan gi gode resultater å forkynne i fengsler, framgår også av en opplevelse som et vitne i Malawi hadde.

Den første dagen etter at han var blitt fengslet, kom en fange som tidligere hadde vært medlem av parlamentet, bort til ham og spurte om han ville holde en preken. Vitnet holdt nå seks bibelske foredrag for et gjennomsnittlig antall av 26 personer, over halvparten så mange som det var fanger i fengslet.

Senere ble vitnet overført til et annet fengsel. Der måtte han og 98 andre fanger oppholde seg i en «interneringsgård» (som målte 26 ganger 18 meter). Under et stort tre midt på gårdsplassen møttes fanger som tilhørte forskjellige trossamfunn, to ganger om dagen for å holde bønnemøter i sin «forente kirke». Da en av fangene fikk rede på hvem vitnet var, spurte han ham hvorfor han ikke tok del i gudstjenestene. Vitnet forklarte hva han mente om felleskirkelige bevegelser. Den unge mannen spurte da: ’Er du ikke enig i at israelittene måtte be når de var i fengsel?’ Vitnet ba den unge mannen om å hente Bibelen. Dette var den eneste bok som det var tillatt å ha i interneringsgården, og alle fangene hadde ett eksemplar sammen. Den var slitt, og mange blad manglet. Vitnet kunne likevel vise hvorfor han ikke kunne ta del i den «forente kirkes» bønner. Han begynte også å studere med den unge mannen, og studiet ble holdt hver dag de neste seks ukene på et tidspunkt da den fillete bibelen ikke ble brukt av andre.

Den unge mannen fortalte vitnet at han på grunn av det han hadde fått lære, ikke lenger ønsket å være et medlem av den anglikanske kirke. Da han var åndelig sterk nok til å forsvare sin tro, begynte han å snakke med andre fanger.

Vitnet fortsatte å forkynne og begynte nå å studere med en mann som hadde vært til stede to ganger mens han studerte med den første unge mannen. Denne mannen begynte snart å snakke med andre fanger om Bibelen sammen med vitnet. En måned senere begynte enda en fange å studere. Etter ytterligere en måned kom lederen for den «forente kirke» i fengslet til vitnet og stilte ham mange spørsmål. Også han begynte å studere Bibelen sammen med vitnet. To måneder senere ble vitnet til sin overraskelse løslatt og kunne dra hjem til sin familie. Selv om han hadde lidt urettferdig, gledet han seg over at han hadde fått anledning til å hjelpe fire mennesker til å ta til seg grunnleggende kunnskap om den sanne tilbedelse.

I land hvor myndighetene legger hindringer i veien for forkynnelsen, får folk likevel høre «det gode budskap», til og med i fengsler. Det er som apostelen Paulus sa: «Guds ord er ikke bundet.» — 2 Tim. 2: 9.