En soldat som ble en forkynner
Fortalt av Richard A. Boeckel
DA JEG var i den amerikanske hær under den annen verdenskrig, begynte jeg å studere noen bibelsk litteratur. Mens jeg leste og prøvde å finne ut av de forskjellige ting, oppstod et spørsmål i mitt sinn: Hva er Guds syn på de vanskelige forhold som vi opplever i vår tid?
Jeg trakk den slutning at da De forente stater ble dannet i 1776, var det mange tapre menn som ga sitt liv for sitt land, ja, mange som til og med beklaget at de hadde bare ett liv å gi. Men, spurte jeg meg selv, hvilke varige goder førte deres edelmodige offer i virkeligheten til? Det førte så visst ikke til at menneskenes største fiender, sykdom og død, ble beseiret, for alle som har levd siden, har fortsatt å dø.
Den beklagelige sannhet er at ikke noe menneskelig styre kan beseire døden, nei, ikke engang sykdom og alderdom. Men nå lærte jeg om Jehova Guds styre som kunne, og ville, beseire disse fiendene. I en profeti om Guds konge, Jesus Kristus, sier Bibelen: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herrevelde er lagt på hans skulder . . . Så skal herrevelde bli stort og freden være uten ende.» — Jes. 9: 6, 7.
Jesus lærte sine etterfølgere å be om dette herreveldet, som er en guddommelig regjering. «Slik skal dere da be,» sa han. «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» Dette riket, denne guddommelige regjering, som Bibelen viser skal gjøre slutt på ’død, sorg, skrik og smerte’, er utvilsomt enhver menneskelig regjering overlegen. Og ettersom Jesus kom med denne oppfordringen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet», fant jeg det fornuftig at lydighet mot Guds lover måtte komme på førsteplassen hos dem som støtter hans regjering. — Matt. 6: 9, 10, 33; Åp. 21: 3, 4.
Da jeg ble overbevist om dette, søkte jeg om å bli dimittert, men søknaden ble avslått.
JEG TAR DEL I FORKYNNELSEN AV RIKET
Ut fra det jeg lærte, forstod jeg at det var en kristens plikt å dele det «gode budskap om riket» med andre. (Matt. 24: 14, NW) Mens jeg befant meg i Fort Francis E. Warren i Wyoming, begynte jeg å overvære Jehovas vitners møter i Cheyenne, som lå i nærheten, og hvor jeg skaffet meg litteratur. I de ukene som fulgte, leverte jeg hundrevis av bøker og brosjyrer i leirens sykehus og i sovesalene. Leirmyndighetene fikk snart høre om denne forkynnervirksomheten, og de forsøkte å finne ut hvem det var som var ansvarlig for den. Men guttene hjalp meg til å unngå å bli oppdaget.
Jeg pleide å gå fra køye til køye og snakke lavt med enkeltpersoner eller små grupper. Samtidig fungerte noen soldater som utkikksmenn ved hoveddøren og bakdøren. Når offiserene kom og lette etter meg, advarte disse guttene meg, og jeg forsvant ut gjennom den andre døren. Jeg gikk så til sovesalene i en annen del av leiren og begynte å vitne der. Men min søknad om å bli dimittert fikk jeg ikke innvilget.
EN VIKTIG PERMISJON
I august 1944 ble jeg innvilget permisjon for å overvære Forente forkynneres teokratiske stevne i Denver i Colorado. Jeg tror faktisk at det var ved Herrens ledelse at denne permisjonen ble innvilget, særlig i betraktning av det som skjedde under stevnet.
Under et av møtene satt jeg ved siden av Lotta Thayer, et vitne fra Abilene i Kansas. Under våre samtaler fikk hun høre om de problemene jeg hadde mens jeg prøvde å tjene Gud i en militærforlegning, i betraktning av det jeg hadde lært ut fra Jesaja 2: 4 og lignende skriftsteder.
«Vet du hvem min nabo er?» spurte hun. «Det er general Eisenhowers mor! Hun er et av Jehovas vitner. Vil du at hun skal skrive til deg?»
«Ja, det vil jeg gjerne!» utbrøt jeg.
HJELP FRA EISENHOWERS MOR
I slutten av august holdt vi en øvelse i Colorado. Jeg nektet å utføre vakttjeneste og ble innkalt til hovedkvarterets telt. Da jeg var kommet halvveis, fikk jeg beskjed om å sette meg ned under et einerbærtre og vente til jeg ble bedt om å møte. Mens jeg satt og ventet, ropte en soldat: «Post!», og noen gav meg et brev. Jeg var nettopp ferdig med å lese det, da jeg ble bedt om å melde meg.
Da jeg kom inn i hovedkvarterets telt, hvor alle de høyere offiserene var forsamlet, gjorde jeg ikke honnør. En av offiserene sa: «Gjør du ikke honnør for dine overordnede?»
«Nei, sir.»
«Hvorfor ikke?»
På en respektfull måte gav jeg mine grunner, som var basert på min forståelse av Bibelen. Offiseren sa til det: «General Eisenhower burde stille dere Jehovas vitner opp på linje og skyte dere alle!»
«Tror De at han ville ha skutt sin egen mor, sir?» spurte jeg.
«Hva mener du med det?» skrek han tilbake.
Jeg stakk hånden i lommen min og tok fram søster Eisenhowers brev og rakte ham det. «Jeg fikk dette brevet fra generalens mor mens jeg ventet på at dere skulle innkalle meg.»
Da han leste brevet, som det her finnes en gjengivelse av, samlet også de andre offiserene seg omkring ham for å se det. Tankefullt og med en helt forandret holdning gav han det tilbake til meg. «Vend tilbake til soldatene,» sa han, «jeg ønsker ikke å rote meg opp i noe med generalens mor.»
Ida Eisenhower, hvis sønn senere ble De forente staters president, var da 82 år gammel. Ved å lese hennes brev vil en kunne se at hun i størsteparten av sitt liv hadde vært et av Jehovas vitner. Det tidspunkt da hennes brev kom, kunne ikke ha vært bedre! Hennes oppmuntring var nettopp det jeg trengte.
JEG BEVARER EN FAST HOLDNING
Selv om jeg fortsatte å søke om å bli dimittert, ble min søknad ikke innvilget. Jeg nektet imidlertid å ta del i noen som helst virksomhet som jeg følte var et direkte brudd på bibelske prinsipper. Dette skapte ved en anledning en komisk situasjon. Om lag 60 av oss hadde stilt feltsengene våre opp i en svær sirkel i sovesalen for å lytte til instruksene fra en besøkende major. Mens han stod midt i sirkelen, snudde han seg og pekte på meg. «Du — vis hvordan vi kaster en håndgranat.»
«Det kan jeg ikke, sir,» svarte jeg.
«Og hvorfor ikke?»
«Fordi noen kan bli skadd.»
Guttene, som alle kjente til den tro jeg hadde fått på grunn av mitt studium av Bibelen, kastet seg bakover på feltsengene og lo høyt og støyende. I den forvirringen som oppstod, kunne ikke majoren finne meg igjen. Han gikk derfor over til noe annet.
FORKYNNELSE I FRANKRIKE
Senere, mens jeg fremdeles forsøkte å komme meg ut av hæren, ble jeg sendt til Frankrike. Jeg godtok begivenhetenes utvikling som Jehovas vilje og bestemte meg for å tjene ham uansett hva som skjedde. Og jeg fikk enestående anledninger til å utføre tjeneste for Riket i Frankrike. Jehovas vitners årbok for 1980 har en kort beretning om dette under overskriften «En amerikansk soldat gjør disipler».
Jeg kom til Frankrike omkring den 1. oktober 1944, og jeg sendte lønnen min til Selskapet Vakttårnet i New York og bad om noe litteratur på fransk. Det gikk flere måneder uten at den kom.
Ettersom jeg hadde studert ved universitetet i Grenoble sommeren 1933, kunne jeg noe fransk. Jeg var derfor i stand til å forkynne for den lokale befolkning overalt hvor jeg var — i Nancy, Dijon, Le Mans og Vittel. Det kunne ofte bli midnatt før jeg drog tilbake til mitt kvarter, etter å ha brukt mellom fem og ti timer til å besøke folk i deres hjem med budskapet om Riket.
Da jeg var i Paris, traff jeg Henri Geiger, som da førte tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i Frankrike. Gjennom ham fikk jeg tak i noe litteratur på fransk. Men ettersom det fantes lite av den, pleide jeg å la en beboer få låne en brosjyre en tre — fire dager, og deretter gikk jeg tilbake for å hente den, slik at noen andre kunne få låne den. Både min forkynnelse og det at jeg nektet å bære våpen eller gjøre honnør overfor offiserene, var noe som tiltrakk seg stor oppmerksomhet. Men min søknad om å bli dimittert var fremdeles ikke blitt innvilget!
JEG NEKTER Å INNGÅ NOE KOMPROMISS
Omtrent på den tiden da tyskerne satte i verk sin siste store offensiv i slaget ved Bulge, ble jeg innkalt til hærens hovedkvarter på stedet. På grunn av mangelen på soldater ønsket de at jeg skulle bære våpen. De gav også befaling om at jeg skulle gjøre honnør overfor offiserene og slutte å forkynne. «Jeg venter at du gjør en god soldats gjerning,» sa obersten.
Jeg forklarte obersten: «Hvis alle ville godta mine moralske råd, som er basert på Bibelen, ville det ikke finnes noen drukkenskapsproblemer blant soldatene, og det ville ikke være nødvendig å behandle dem for kjønnssykdommer.»
Oberstens svar på dette var: «Amerika vil ikke nekte sine soldater gleden ved et seksuelt samvær, for Amerika er bygd på dette prinsipp.»
Jeg korrigerte obersten og sa at jeg forstod det slik at Amerika var bygd på det prinsipp at ekteskapet skulle holdes i akt og ære, og at det ikke forsvarte ekteskapsbrudd og utukt. Dette førte til at jeg ble forelagt følgende ultimatum: ’Enten slutte å forkynne eller bli skutt morgenen etter.’ Ved å gjøre bruk av apostlenes ord i Apostlenes gjerninger 4: 19, 20 og 5: 29 sa jeg til dem at jeg måtte lyde Gud mer enn dem, og at jeg derfor ikke kunne slutte å forkynne om Guds rike.
Jeg ble ikke skutt, men ble arrestert og satt til å grave en latrine. Der befant jeg meg altså seks fot nede i et hull med sersjant Randy Tarbell over meg til å passe på meg. Etter krigen studerte Randy Bibelen sammen med John Booth, som nå er et medlem av Jehovas vitners styrende råd, og Randy er i dag en kristen eldste.
BEVIS FOR JEHOVAS LEDELSE
Ettersom det fortsatt var et stort behov for soldater, ble en ung soldat forflyttet fra Vittel, og jeg ble sendt dit for å erstatte ham. Nå var jeg altså ikke lenger under arrest. I stedet for å måtte bo i et letelt hadde jeg nå et rom med en ordentlig seng i Vittels luksushotell, Hotel des Grandes Sources!
Dagen etter jeg ankom, mottok jeg en stor kartong med 60 bøker — litteraturen som jeg hadde bestilt fra Selskapet Vakttårnet nesten fem måneder tidligere. Den var blitt sendt etter meg fra sted til sted, men hadde ikke kommet fram tidsnok. Jeg gjemte den under sengen. Det var det første stedet jeg hadde vært på hvor jeg kunne oppbevare bibelsk litteratur på et trygt sted. Dette måtte utvilsomt ha skjedd ved Jehovas ledelse. Foruten bøker på fransk sendte Selskapet også bøker på italiensk, russisk og tysk. «Hvorfor?» spurte jeg meg selv. «Vet de ikke at jeg befinner meg i Frankrike?»
Men hva fikk jeg se da jeg morgenen etter gikk ned trappen til spisesalen? Det sitret i meg! Det var om lag 50 italienske soldater der! Nå, i februar 1945, hadde de sluttet seg til de allierte i kampen mot nazistene. Men ikke nok med det. Det var også om lag 50 russiske soldater som oppholdt seg på hotellet. Da jeg spiste sammen med dem i messen i løpet av de neste dagene, klarte jeg å kommunisere med dem på språk både de og jeg forstod, og jeg leverte alle de italienske og russiske bøkene.
Men hva med de tyske bøkene? Da jeg senere befant meg i Nancy, traff jeg 60 tyske fanger. Ettersom jeg snakket tysk, var jeg i stand til å vitne for dem. Hvor takknemlige var de ikke for å få noe å lese! Og hvor klart ble det ikke for meg at Jehova leder forkynnelsen av Riket! Jeg er overbevist om at alt dette aldri kunne ha skjedd ved et tilfelle.
I løpet av de ukene jeg var i Vittel, besøkte jeg hvert hjem i byen og forkynte budskapet om Riket. Det er ett besøk jeg aldri glemmer. Det var hos André og Suzanne Perrin. Vi samlet oss rundt bordet sammen med barna deres og studerte helt til midnatt. Morgenen etter ropte Suzanne til meg idet jeg gikk forbi: «Monsieur Richard, vet du hva jeg gjorde etter at du gikk i går? Jeg brente alle krusifiksene mine, helgenbildene, statuene av jomfru Maria, rosenkransene — alt sammen gikk i ilden!»
Suzanne skrev nylig til meg for å fortelle meg at de nå er om lag 50 personer som er knyttet til menigheten i Vittel. Hennes mann er død, men hun, hennes sønn og andre slektninger er aktive vitner. Jeg betrakter det som et stort privilegium at jeg kunne så sannhetens sæd og forkynne om Riket i Frankrike mens jeg gikk og ventet på å bli dimittert, og se at noe av sæden har båret frukt.
TILBAKE TIL AMERIKA
Krigen i Europa sluttet noen få uker senere, tidlig i mai. Kort tid etter var vi på vei tilbake til Amerika.
Vi ble sendt til Camp Lee i Virginia, hvor vi måtte oppholde oss til vi ble dimittert. Jeg satte meg i forbindelse med den lokale gruppen av Jehovas vitner og brukte det meste av min tid til å forkynne, både i hjemmene til den lokale befolkning og i den svære militærleiren. Hver dag tok jeg med meg en handlepose fylt med om lag 25 bøker til bruk ved bibelstudium, og jeg leverte dem alle sammen. Brødrene måtte foreta spesielle turer til Richmond for å skaffe seg nye forsyninger av litteratur.
Så kom den siste helgen før vi skulle dimitteres. Jeg hadde tre dager igjen i hæren til å forkynne. Det var ikke mer litteratur igjen. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gikk inn i en brakke hvor alle guttene ventet på å bli dimittert. Jeg stilte meg opp ved døren og sa med høy røst: «Menn, hør på meg! Jeg har et budskap til dere og noe dere kan ta med dere hjem og glede dere over i hele neste år.»
Dette fikk dem til å samle seg rundt meg, og jeg vitnet for dem idet jeg understreket at Guds rike er menneskenes eneste håp. Jeg tilbød bladene Vakttårnet og Ny Verden (nå Våkn opp!) og tok opp bestilling på abonnement for dem som ville ha bladene. Noen ganger tegnet jeg 10—12 abonnementer i en brakke. Det siste abonnementet tegnet jeg klokken to om natten på bussen tilbake til New York. Jeg kom hjem med 203 dollar for 203 abonnementer. Jeg avsluttet min tjeneste i hæren på en ærefull måte.
I de 35 årene som har gått siden den dagen, har jeg ikke vaklet det minste når det gjelder min tro på løftene angående Guds rike. Etter at jeg forlot hæren, har jeg kunnet fortsette å handle i samsvar med mitt ønske om å virke som en Ordets tjener for Gud. Jeg har kunnet glede meg over mange privilegier i årenes løp i den kristne menighet, og jeg tjener for tiden som en eldste. I 13 år har jeg nå også virket som heltidsforkynner og har vært opptatt med å kunngjøre det gode budskap om Guds rike, den eneste regjering som kan innføre varig fred på jorden.
[Uthevet tekst på side 25]
’Min nabo er Eisenhowers mor,’ sa kvinnen. ’Hun er et av Jehovas vitner’
[Uthevet tekst på side 26]
«Vend tilbake til soldatene,» sa offiseren, «jeg ønsker ikke å rote meg opp i noe med generalens mor»
[Uthevet tekst på side 28]
Jeg ble ikke skutt, men ble arrestert og satt til å grave en latrine
[Uthevet tekst på side 29]
Noen ganger tegnet jeg 10—12 abonnementer i en brakke
[Ramme/bilde på side 26 og 27]
En oversettelse av Ida Eisenhowers brev
Abilene, Kansas
20. august 1944
Herr Richard Boeckel
35 Garland Drive
Eggertsville 21, New York
Kjære venn!
En venninne av meg som nettopp har kommet tilbake fra Forente forkynneres stevne for Jehovas vitner, forteller at hun traff deg der. Jeg gleder meg sammen med deg over at du fikk det privilegium å overvære dette stevnet.
I årenes løp har jeg mange ganger vært så heldig å få overvære disse møtene, som blir holdt av dem som trofast forkynner Jehovas navn og hans herlige rike, som om kort tid skal utøse rike velsignelser over hele jorden.
Min venninne forteller at du gjerne vil høre noen ord fra general Eisenhowers mor, som du har hørt er et av Jehovas vitner. Ja, det er jeg, og for et herlig privilegium det er å være forent med dem som er Jehovas vitner nå, og med hans vitner i den bibelske historie helt tilbake til Abel!
Vanligvis har jeg ikke villet etterkomme slike forespørsler, for jeg ønsker å unngå all publisitet. Men ettersom du er en som har god vilje overfor Jehova Gud og hans herlige teokrati, er det en glede for meg å skrive til deg.
Jeg er blitt velsignet med sju sønner, hvorav fem fremdeles lever. Alle er svært snille mot sin mor, og jeg tror at de er godt likt av dem som kjenner dem.
Det var alltid mitt ønske å oppdra guttene mine til å lære Skaperen å kjenne og vise ærefrykt for ham. Min bønn er at de alle må sette sitt håp til den nye verden, hvor Riket er det sentrale, det rike som alle gode mennesker har bedt om i de siste 2000 år.
Jeg tror at Dwight, min tredje sønn, alltid kommer til å bestrebe seg på å gjøre sin plikt med ulastelighet, i samsvar med det han ser som sin plikt. Jeg nevner ham spesielt fordi du gav uttrykk for at du var interessert i ham.
Som mor til general Eisenhower og et vitne for den store hærskarenes Jehova (jeg har vært det i de siste 49 årene) er det følgelig en glede for meg å skrive til deg og oppfordre deg til trofast å fortsette å tjene og samarbeide med dem som «følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus».
Det kan ikke være noen tvil om at det vi nå kaller etterkrigstiden, er den ’ene time’ som er omtalt i Åpenbaringen, i kapitlene 17 og 18. Tallet «ti» er her ikke bare et symbol på ti nasjoner, men snarere på samtlige nasjoner, og hvis vi så får et virkelig folkeforbund som tjener som den øverste veileder for jordens nasjoner ved avslutningen på denne krigen, skulle det være et godt bevis for dette.
Dette innvarsler at det herlige Teokratiet, den store Guds, Jehovas, lenge lovte rike ved hans Sønn, den evige konge, om meget kort tid kommer til å herske over hele jorden og utøse utallige velsignelser over alle mennesker som har god vilje overfor Ham. Alle de andre vil bli fjernet.
Jeg vil enda en gang oppfordre deg til alltid å være trofast mot disse ’myndigheter vi har over oss’ og mot den nye verden, som nå er så nær.
Forent med deg i håpet om den nye verden, som vi kjemper for,
(Sign)