Å tjene Gud i vanskelige tider

VINTEREN 1946 falt snøen tungt i det østeuropéiske landet hvor jeg bor. På denne spesielle dagen satte snøen en stopper for togtrafikken, så jeg ventet forgjeves på stasjonen på et tog inn til byen. Noen pekte i retning av en liten landsby, hvor en antok at en kunne ta en buss. Men da jeg kom dit, oppdaget jeg at det ikke gikk noen buss derfra.

I løpet av de siste månedene hadde jeg flere ganger dratt ut av byen for å være for meg selv i skogene. I rolige omgivelser pleide jeg å falle på kne og be til Gud. Etter å ha overlevd de fryktelige årene under den annen verdenskrig var det bare slike bønner som gav meg fred og tilfredshet. Jeg var katolikk med en sterk tro på Gud, men det å be i kirken foran livløse bilder gav meg liten trøst. Prestenes oppførsel fikk meg faktisk til å bestemme meg for at jeg aldri ville gå i kirken mer.

På denne dagen — i en for øyeblikket hjelpeløs situasjon, sulten og trett — fikk jeg se et skilt på et av husene i landsbyen hvor det stod «Bakeri». Selv om kvinnen i huset fortalte meg at bakeriet ikke lenger var i drift, var hun så vennlig å gi meg litt brød fra sitt eget forråd. Jeg spurte: «Kan De være så snill og la meg få sitte ned og hvile litt?»

Mens jeg satt der, fikk jeg se en bok på bordet. Da jeg fikk høre at det var Bibelen, ble jeg meget interessert. Jeg snakket en god stund med kvinnen og hennes mann og fikk vite at de var Jehovas vitner. Det jeg hørte, var som friskt vann for en tørst veifarende. De sa at de ville besøke meg søndagen etter.

Da søndagen kom, hadde jeg gjort alt klart. Jeg hadde til og med tilberedt et måltid, slik at vi skulle få rikelig med tid til å snakke sammen. Men ekteparet kom ikke. Min mann ville at jeg skulle glemme denne «nye religionen». Jeg var meget fortvilt, ja, jeg tenkte faktisk på å ta livet mitt. Men så kom min eldste datter med et brev fra vitnene. De hadde ikke glemt meg! Kort tid etter fikk vi hjelp til å studere Bibelen i vårt hjem. Mine barn var også med på dette, min datter på 15 år, min sønn på ti år og min yngste datter på ni år. De forberedte alle leksene sine godt og skrev ned svarene på spørsmålene i notisbøker.

Jeg begynte å dele det vi lærte, med andre, og dette gav meg åndelig styrke og glede. I august 1947 ble min eldste datter og jeg døpt og symboliserte derved vår innvielse til Jehova Gud.

MOTSTAND FRA MIN MANN

Min mann drakk seg ofte full og skapte store vanskeligheter for meg. Han forbød oss å gå på kristne møter. Undertiden pleide min datter og jeg å gå tidlig til sengs, og når han ikke la merke til oss, kledde vi på oss og forlot huset. En gang holdt han en øks i hånden og skrek at han skulle ta livet mitt. Han kastet øksen, men fordi han var så full, bommet han, og den falt ned bak meg. Jeg klarte å komme meg unna.

Jeg ble stadig oftere utsatt for angrep fra min mann, og en dag forsøkte han å drepe meg med en flekkekniv. Min yngste datter og jeg klarte å komme oss unna og inn i huset til noen vitner som bodde i nærheten, med min mann like etter oss. Da vitnene ikke slapp ham inn, knuste han vinduene, og politiet måtte gripe inn.

Tidlig på våren 1948 sa min mann til meg: «Du får velge mellom hjemmet og Jehova!» Jeg valgte å forlate hjemmet, våre fire møblerte rom, framfor å gi avkall på det jeg hadde lært. Jeg tok bare med meg mine personlige ting og mine tre barn. Det vi tok med oss, var ikke mer enn at en person kunne bære det.

TO LYKKELIGE ÅR

Etter disse opplevelsene følte jeg meg utmattet i både fysisk og mental henseende, men jeg hadde i det minste sloppet fri fra forfølgelse innen familien. Vitner som bodde utenfor byen, tok oss hjem til seg.

I mai 1948 begynte min eldste datter som pioner, som en heltidsforkynner blant Jehovas vitner blir kalt. Hun drog til den sørlige delen av landet og oppmuntret senere oss til å slutte oss til henne. Da vi kom, fantes det ingen menighet av Jehovas vitner der. Jeg klarte å skaffe meg arbeid og to møblerte rom. Det ene rommet, hvor det var et piano, ble satt av til en Rikets sal.

Vi begynte å forkynne og finne interesserte mennesker. Vitner fra en by i nærheten kom og holdt offentlige bibelske foredrag og hjalp oss til å gå framover mot åndelig modenhet. I skoleferien i 1949 utførte min yngste datter feriepionertjeneste, og året etter ble hun og hennes bror døpt. Det som hendte i 1950, satte imidlertid en stopper for det gledebringende, om enn harde, liv jeg hadde sammen med mine kjære barn.

TROEN STYRKET GJENNOM PRØVELSER

Jehovas vitners arbeid ble forbudt, og praktisk talt alle som politiet visste om, deriblant meg selv og min eldste datter, ble arrestert. Min 13 år gamle sønn og min 12 år gamle datter ble således forhindret fra å nyte godt av min omsorg. Én familie tok min sønn hjem til seg og en annen min datter.

Min eldste datter slapp ut av fengslet etter tre måneder. Jeg ble holdt fengslet i fire måneder til. Da jeg ble sloppet fri, fikk jeg beskjed om å forlate stedet. Vi tok bare våre klær og vårt sengetøy med oss, og så drog vi fire til en annen by, hvor vi fikk bo hos noen vitner. Det jeg opplevde i fengslet, og det at jeg måtte flytte til et annet sted, styrket min tro og verdsettelse av Jehovas omsorg og ledelse.

Etter noen få måneder begynte min eldste datter som pioner igjen. På grunn av forbudet kunne hun imidlertid ikke forkynne fra hus til hus. Hun besøkte derfor slike som allerede var interessert, og leverte bibelsk litteratur til dem og studerte Bibelen med dem.

I 1952 gikk min sønn ut av skolen. Vi flyttet da til en by som lå vel 100 kilometer lenger vekk, hvor han og jeg fikk arbeid på et sagbruk. Ettersom jeg arbeidet på deltid, kunne jeg begynne som pioner igjen, og det var en stor glede for meg.

Kort tid senere ble en rekke vitner, deriblant min sønn og jeg, arrestert fordi de forkynte Bibelens budskap. Fordi vi hadde et verdslig arbeid, ble vi imidlertid sloppet fri etter bare to dager. Flere av de andre vitnene ble stilt for retten, og de ble idømt fengselsstraffer på opptil 15 år. Men vi fortsatte å forkynne, og i løpet av kort tid ble 35 personer døpt i vårt distrikt.

Min eldste datter ble arrestert igjen i 1953. Under forhørene ble hun slått og ble senere dømt til å sitte fire år i fengsel. Omtrent på den tiden gikk min yngste datter ut av skolen, og hun og hennes bror begynte som pionerer. Året etter, da hun var bare 16 år gammel, ble hun arrestert og holdt fengslet i en måned. Deretter ble hun anbrakt i et hjem for mindreårige piker som var kommet på kant med loven.

Ettersom politiet var på jakt etter meg på grunn av min forkynnervirksomhet, kunne jeg ikke være til stede ved min datters rettssak. Fordi hun ikke hadde noen foreldre til å ta hånd om seg, ble hun dømt til å måtte tilbringe en ubegrenset tid på en forbedringsanstalt. På grunn av sin gode oppførsel fikk hun lov til å utføre ærender i byen, og det ble mulig for oss å treffe hverandre flere ganger. For noen lykkelige stunder det var!

Så ble jeg sendt til en annen by for å utføre pionertjeneste der. Det var en hard tid for meg. Mine to døtre var i fengsel. Og jeg så ikke min sønn ofte, for han var pioner i en annen del av landet. Vi traff imidlertid hverandre på pionermøter, som noen ganger varte i flere dager. Disse åndelige gjestebudene fant sted i hjemmene til vitner som bodde mer isolert. For noen gledebringende anledninger det var!

Mot slutten av 1955 ble jeg spurt om jeg ville hjelpe til med å mangfoldiggjøre og bringe ut bibelsk litteratur. Arbeidet var hardt, men vi visste hvor viktig det var. Vi fikk styrke ved å se gleden til de brødre som var så heldige å motta «brødet» (som vi kalte Vakttårnet) og «kakene» (som vi kalte brosjyrene). Når jeg hadde tid til det, forkynte jeg også i parker ved å innlede samtaler med folk og gjøre avtale om gjenbesøk.

VI ER ALLE PIONERER

Tidlig i 1956 ble min yngste datter satt på frifot, og hun fortsatte i pionertjenesten der hvor hun hadde vært før hun ble fengslet. Om lag tre måneder senere ble min eldste datter sloppet ut av fengslet, og hun gjenopptok også med en gang pionertjenesten. Etter at hun var sloppet fri, møttes vi alle fire på et pionermøte, som vi alltid vil huske.

I løpet av de neste fem årene traff vi hverandre fra tid til annen. Til å begynne med tjente vi som pionerer i forskjellige distrikter. Så hver gang vi møttes, var det som å være «hjemme». Taket over var alltid en blå himmel, og gulvet var undertiden grønt, eller det kunne være hvitt, avhengig av årstiden.

Vi begynte å arbeide med elektriske kopieringsmaskiner for å mangfoldiggjøre bibelsk litteratur. Ved en anledning brant huset med trykkeutstyret og papiret ned. Myndighetene fant ut at det var et trykkeri i dette nedbrente hjemmet, men ingen ble arrestert. Deretter hadde vi en andel i et spesielt arbeid. Jeg hjalp til med å sette satsen til den vakre boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis.

Vi tilbrakte vår sommerferie i 1961 som en familie sammen med gjestfrie brødre i en fiskerlandsby. Vi kunne hvile ut ved sjøen og samle krefter til arbeidet i det kommende år. Vi visste ikke hva som ventet oss.

HELE FAMILIEN I FENGSEL

I august ble både min eldste datter og min sønn arrestert. Tre måneder senere ble så min yngste datter og jeg arrestert. Det gikk over et år før saken kom for retten.

Mens jeg ble holdt fengslet, bad jeg om å få komme til fengselstannlegen. Da jeg ventet på å komme inn til ham, spurte den kvinnelige fangen ved siden av meg om hva som var grunnen til at sjefen for fengselsavdelingen hadde skreket til meg dagen før. Da jeg fortalte henne at det var fordi jeg hadde samtalt med noen andre Jehovas vitner mens vi spaserte sammen, grep den unge kvinnen ved siden av denne kvinnen fatt i meg. Fylt av glede omfavnet hun meg og sa at hun også var et av Jehovas vitner. Hun sonte en straff på tre år fordi hun hadde vært med på å fremstille bibelsk litteratur. På dette tidspunkt var jeg ikke klar over at hun skulle komme til å bli min svigerdatter — «min tredje datter».

Mens jeg satt fengslet, hadde jeg ved hjelp av brev regelmessig kontakt med mine barn. Hvert brev ble sensurert to ganger. Vi begynte å ta med mer bibelsk stoff i brevene, slik at sensorene kunne få et vitnesbyrd om Guds hensikter. En eldre kvinne, som var sjef for en av avdelingene, lot meg en gang bli hentet fra cellen. Hun førte meg til en annen fløy av fengslet for at vi skulle kunne samtale med hverandre, og hun spurte meg om hvordan jeg hadde oppdratt mine barn. Hun fortalte meg hvor tålmodig de utholdt fengselsoppholdet. Hun sa også at alle som hadde vakt, var meget interessert i brevene våre.

Det var først tidlig i 1963, om lag ett og et halvt år etter vi var blitt arrestert, at rettssaken begynte. Den varte i tre dager. Min eldste datter ble dømt til å sitte tre år i fengsel, og min sønn fikk to års fengselsstraff. Min yngste datter og jeg ble satt fri. Den tiden vi allerede hadde vært i fengsel, ble betraktet som vår straff.

ETTER FENGSELSOPPHOLDET

Etter at min datter og jeg var blitt satt på frifot, fikk vi bo hos gjestfrie brødre, som hjalp oss til å gjenvinne helsen. Kort tid etter ble min sønn sloppet fri, og vi tre bodde hos brødre. Jeg begynte å arbeide ved et støperi, min sønn fikk arbeid ved jernbanen, og min datter utførte kontorarbeid. Da vi etter endt arbeidsdag var hjemme, hjalp vi alle til med å sette satsen til den andre utgaven av boken «Gud er sanndru».

Min eldste datter ble sloppet fri fra fengslet i september 1963. Vi drog tilbake til det distriktet hvor vi hadde arbeidet 15 år tidligere. Der fant vi et gammelt hus, og brødre som bodde i nærheten, hjalp oss, slik at vi kunne sette det i stand. Alle barna begynte i pionertjenesten igjen.

Min mann hadde lett etter oss, men ettersom vi virket som heltidsforkynnere, fant han oss aldri. Jeg visste hvor han bodde, og etter at vi hadde levd fra hverandre i ti år, oppmuntret jeg barna til å besøke ham. På den tiden var han fremdeles alkoholiker.

I 1963 fikk jeg så vite at min mann hadde sluttet å drikke. Jeg sendte vår adresse til ham, slik at han kunne besøke barna. Da han første gang kom på besøk, var vår sønn allerede gift. Han så at vi levde i fred og fordragelighet med hverandre. Han var gjest ved bryllupet til vår eldste datter og gav etterpå uttrykk for at han ønsket at Jehovas vitner skulle besøke ham i hans hjem.

Senere kom han en gang til for å snakke med oss. Det var en kort og meget vanskelig samtale. Han bekjente at han hadde gjort seg skyldig i å bryte både Guds og landets lov. Etter at vi hadde levd atskilt i 22 år, kom han tilbake for å bo sammen med oss. Kort tid etter, den 4. april 1971, ble han døpt som et av Jehovas vitner.

I dag har min sønn og mine døtre sine egne familier, og jeg er en lykkelig bestemor med seks barnebarn, fire gutter og to piker. Vi har oppnådd stor glede og har erfart Jehovas ledelse, beskyttelse og hjelp. Jeg er fullt ut overbevist om at ingen som legger iver og utholdenhet for dagen i tjenesten for Jehova, vil bli skuffet. Jeg har av hele mitt hjerte stolt på Jehova og de ord av ham som inneholder denne forsikring: «Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke.» (Hebr. 13: 5) — Innsendt.