Hvordan gjøre paradiset kjent — ved å male eller forkynne?
Fortalt av Randy Morales
JEG vokste opp på sørkysten av øya Puerto Rico, i nærheten av byen Guayama. Huset vårt lå ute på landet blant sukkerrørplantasjer. Det var virkelig et vakkert sted, et sant paradis. Disse omgivelsene tror jeg var med på å gi meg et ønske om å bli maler. Jeg fikk lyst til å feste en slik skjønnhet til lerretet.
Derfor drog jeg med store forventninger fra San Juan en ettermiddag sent i august 1948. Jeg var på vei til byen New York og drømte om å bli kunstner. Den gang var jeg bare 18 år.
SKOLEGANGEN BYR PÅ OVERRASKELSER
I september begynte jeg på Pratt Institute i Brooklyn i New York. En av lærebøkene våre, Art Through The Ages (Kunsten gjennom tidene), var svært avslørende. Det var også kunsthistorietimene. Vi fikk lære at i det gamle Egypt ble det brukt store summer på å utsmykke templer og pyramider, mens folk ble holdt i uvitenhet og levde i overtro og frykt. Det forholdt seg på lignende måte i andre riker, for eksempel i Babylon, Hellas og i Romerriket. Men den store overraskelsen fikk jeg da vi studerte den såkalte kristne kunst, særlig i den perioden som kalles renessansen.
Jeg ble forskrekket da jeg fikk vite hvordan den katolske kirke hadde skaffet midler til å bygge sine overdådig utsmykte katedraler i Europa, særlig i det som nå utgjør Vatikanstaten. De metoder som de forskjellige paver brukte for å skaffe seg rikdom, ble åpent drøftet i klassen. Siden den gang har jeg husket dette sitatet fra The New Funk & Wagnalls Encyclopedia (1949) angående pave Alexander VI:
«Han ervervet seg rikdom og levde et vellystig liv også etter at han var blitt opphøyd til pave. Denne stillingen sikret han seg ved bestikkelser i 1492. . . . Han klarte å øke sine barns formue først og fremst ved de dårlig skjulte røveriene fra adelige og geistlige. En rekke av disse sørget han for å få snikmyrdet eller tatt av dage ved forgiftning.»
Ja, den måten pavene brukte sin makt på for å sikre seg penger, arbeidere og kunstnere for å kunne bygge kirker og palasser til kirkelige embetsmenn, åpnet virkelig øynene mine. I denne forbindelse vil jeg nevne et spesielt nummer av bladet Life som ble utgitt mens jeg gikk på skolen. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det omhandlet verkene til den store italienske billedhoggeren og maleren Michelangelo Buonarroti fra Firenze.
Dette nummeret av Life (26. desember 1949) sa at pave Julius II «bokstavelig talt måtte tvinge [Michelangelo] til å male freskene i det sixtinske kapell. . . . To ganger nektet Michelangelo å komme til Roma og utføre freskomaleriene. Den tredje gangen gikk han med på det bare fordi den florentinske regjering insisterte. Den fryktet for at den rasende paven skulle la sin hær angripe byen Firenze».
Jeg hadde ikke vært spesielt religiøs. Min mor, som var katolikk i navnet, lærte broren min og meg å be før vi la oss til å sove. Jeg holdt fast ved denne vanen, å be til la virgencita — jomfruen. Men på grunn av det jeg lærte på skolen, mistet jeg etter hvert troen på den katolske kirke. Likevel trodde jeg fortsatt på Gud, og jeg mente at det måtte finnes en rett måte å tilbe ham på.
PÅ LETING ETTER NOE BEDRE
En av dem jeg gikk sammen med på skolen, oppfordret meg til å bli med i et lag for protestantiske studenter. De hadde invitert en rekke geistlige, innbefattet katolske prester, protestantiske prester og rabbinere, til å holde taler. Jeg var til stede, men jeg ble skuffet, for Bibelen ble ikke brukt i det hele tatt. Det så ut til at de geistlige bare framholdt sine egne filosofiske ideer og meninger.
I begynnelsen av 1950 drog jeg for å besøke en dame som hadde vært naboen vår i Guayama. Nå bodde hun i Bronx i New York. Moren min hadde bedt meg om å oppsøke henne, for de var svært gode venner. Mens jeg var der, fikk jeg noen eksemplarer av The Watchtower (Vakttårnet), et blad som jeg aldri hadde sett tidligere.
Et par måneder senere, i mars, banket et middelaldrende ektepar på døren min og sa at de snakket med sine medmennesker om Bibelen. Jeg inviterte dem inn, og for første gang i mitt liv hørte jeg hva Guds rike egentlig er. Det er en regjering som skal skape fred på jorden. Den skal sørge for at hele jorden blir forvandlet til et paradis. Det var første gang jeg hadde anledning til å slå opp i en bibel og forvisse meg om at den virkelig omtaler slike vidunderlige ting. (Sal. 37: 9—11, 29; Åp. 21: 3, 4) Ekteparet etterlot seg et hjelpemiddel til bibelstudium, «Let God Be True» («Gud er sanndru»), og fra da av drøftet vi Bibelen regelmessig sammen.
I juni drog jeg hjem til Puerto Rico på sommerferie. Da jeg drog tilbake til skolen på slutten av sommeren, gjenopptok jeg de bibelske drøftelsene. Jeg begynte også å gå på møter i i 24 Columbia Heights, hvor Jehovas vitners hovedkontor lå. Ikke lenge etter begynte jeg å fortelle andre om det vidunderlige budskapet om at jorden skal bli et paradis. Dette gjorde jeg ved å gå fra hus til hus for derved å etterligne det eksempel som de kristne i det første århundre satte. (Apg. 20: 20) Og så, den 13. mai 1951, ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova Gud.
Endelig hadde jeg funnet sannheten. Jesus Kristus sa om sannheten: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Joh. 8: 32) Ja, den gjør oss fri fra frykt for helvete, limbus og skjærsilden. Den gjør oss også fri fra andre falske læresetninger som framholdes i Guds navn. Fri fra religiøse lederes undertrykkelse, mennesker som så ofte er glad i rikdom, penger og jordisk makt. Fri fra den tro at fred i verden er avhengig av at politiske ledere rydder opp i verdens problemer. Og fri fra frykten for at jorden skal bli ødelagt av fryktelige atomvåpen.
KARRIERE SOM KUNSTNER ELLER SOM FORKYNNER?
Ved begynnelsen av 1952 hadde jeg studert i nesten fire år for å bli kunstner. Hva skulle jeg gjøre? Da jeg drog tilbake til Puerto Rico, var mitt ønske om å dele med andre det jeg hadde lært ut fra Bibelen, enda sterkere enn mitt ønske om å bli kunstner. I august 1952 begynte jeg derfor i heltidsforkynnelsen som pioner. På slutten av året hadde vi opprettet en liten menighet på åtte eller ni nye vitner for Jehova i Guayama. Menigheten vokste raskt til 18.
I juli 1954 ble et annet vitne og jeg invitert til å bli spesialpionerer. Det distrikt vi fikk tildelt, var Yauco, en by på sørkysten av Puerto Rico. Det var ingen Jehovas vitner der, men det gikk ikke lang tid før vi fant noen som var interessert, trass i at de religiøse lederne på stedet advarte folk mot å høre på oss. Selv om min partner drog etter sju måneder, ble jeg der i to år. Jeg forsørget meg blant annet ved å arbeide litt som kunstner. I dag er det tre sterke menigheter av Jehovas vitner i Yauco.
SPESIELLE TJENESTEPRIVILEGIER
I 1957 ble jeg invitert til misjonærskolen Gilead i staten New York. Jeg gikk i Gileads 31. klasse. Eksamenshøytidelighetene fant sted den 21. juli 1958 på Yankee Stadium under Jehovas vitners internasjonale stevne med mottoet «Guds vilje». Et forbausende høyt antall tilskuere var til stede — hele 180 291! Jeg ble sendt som misjonær til Honduras. Dit kom jeg i desember 1958.
Ikke lenge etter fikk jeg i oppdrag å besøke Jehovas vitners menigheter som kretstilsynsmann. Det var virkelig litt av en opplevelse å reise rundt i landet! Ofte reiste jeg med varonesa (bussen) og andre ganger med tog eller med cayuco (lokal robåt). Av og til reiste jeg med fly, og noen ganger red jeg på muldyr eller på hest for å komme til mer avsidesliggende områder.
Jeg kommer aldri til å glemme første gang jeg red på en hest. Egentlig var det på et muldyr. Noen festet en spore til den høyre støvelen min, og jeg antar at jeg sparket muldyret for hardt, for det satte av sted i full galopp, og jeg forsøkte å unngå å falle av. Til slutt, mens armer og ben ennå var i behold, klarte jeg å stanse det!
I januar 1961 giftet jeg meg med Johneth Fischer, som hadde vært misjonær i Honduras siden 1952. På slutten av det året ble vår første datter, Jeanneatte Rose, født. Deretter ble vi boende i Honduras nesten to år, men fordi vi fikk flere familieforpliktelser, flyttet vi tilbake til Guayama og begynte å arbeide sammen med menigheten der. Den hadde omkring 20 forkynnere.
Vi var glad for å se at Guayama menighet vokste. Blant dem som vi var i stand til å hjelpe, var moren min. Hun tok imot de bibelske sannheter som vi forkynte, og vi ble svært glad da hun ble døpt. Hun døde i 1970, og jeg ber Jehova om at han må huske henne i oppstandelsen. Det er et håp som oppmuntrer oss til å fortsette å tjene vår kjærlige Far.
Den 6. juni 1976 ble jeg invitert til å bli medlem av utvalget ved Jehovas vitners avdelingskontor på Puerto Rico. Det fører tilsyn med Jehovas vitners arbeid her. Jeg fikk del i et annet tjenesteprivilegium i 1978 da jeg ble invitert til å gjennomgå et Gilead-kurs i New York for brødre ved avdelingskontorene. Min kone og jeg er dessuten blitt velsignet med fem barn, og det er en stor glede å se at de tjener sin Skaper villig og stoler på ham.
Det har gått mange, mange år nå siden kunstmaling var det viktigste i mitt liv. Ikke for det, den er fortsatt viktig for meg. Jeg har stor glede av det å male, og det har hjulpet meg til å forsørge familien. Hvis det er Jehovas vilje, håper jeg at jeg i større utstrekning vil kunne konsentrere meg om å skildre hans vidunderlige skaperverk på lerretet, når jorden er blitt et paradis.