Jeg har sett «den ringe» bli til «en mektig nasjon»

FORTALT AV WILLIAM DINGMAN

Året var 1936; stedet var Salem i Oregon i USA. Jeg var til stede på et møte hos Jehovas vitner. Dette spørsmålet ble stilt: «Hvor er den store skare?» (Åpenbaringen 7: 9) Jeg var den eneste nye der, så alle sammen pekte på meg og sa: «Der er han!»

I MIDTEN av 1930-årene var det forholdsvis få blant Jehovas vitner som hadde det bibelske håpet om å få leve evig i et paradis på jorden. (Salme 37: 29; Lukas 23: 43) Det har skjedd store forandringer siden den gang. Men la meg fortelle om de hendelsene som førte til at jeg var til stede på dette møtet i Salem i Oregon.

Far abonnerte på Den Gylne Tidsalder, et tidligere navn på bladet Våkn opp! Da jeg var i tenårene, likte jeg å lese dette bladet, og jeg ble overbevist om at det inneholdt viktige bibelske sannheter. Derfor sendte jeg en dag inn en kupong som stod på baksiden av et av numrene. Kupongen tilbød leseren 20 brosjyrer, en bok og navnet på den nærmeste menigheten av Jehovas vitner. Da jeg hadde fått litteraturen, gikk jeg fra hus til hus og leverte boken og alle brosjyrene.

På det tidspunktet hadde ingen studert Bibelen med meg. Faktisk hadde jeg aldri snakket med noen av Jehovas vitner. Men nå som jeg kjente adressen til den nærmeste Rikets sal, kjørte jeg de fire milene til Salem i Oregon for å overvære et møte. Det var der, da jeg ennå bare var 18 år, at jeg ble utpekt som «den store skare».

Selv om jeg praktisk talt ikke hadde lært noe om tjenesten, begynte jeg å forkynne sammen med Salem menighet. Jeg ble oppfordret til å ta med tre grunnleggende punkter i presentasjonen min. For det første at Jehova er Gud, for det andre at Jesus Kristus er hans utnevnte konge, og for det tredje at Riket er verdens eneste håp. Jeg prøvde å få overbrakt dette budskapet ved hver eneste dør.

Etter at jeg hadde kommet sammen med Jehovas vitner i Salem i to år, ble jeg døpt den 3. april 1938. Vennene i Salem gledet seg over å se at flere av oss som tilhørte «den store skare», ble døpt. I februar 1939 begynte jeg som pioner, det vil si heltidsforkynner. I desember samme år sa jeg ja da jeg ble spurt om å flytte til Arizona, der det var større behov for Rikets forkynnere.

Pionertjeneste i Arizona

Jehovas vitners arbeid var noe nytt i Arizona, og det var en god del misforståelser ute og gikk angående oss, så da USA kom med i den annen verdenskrig, ble vi utsatt for mye forfølgelse. Da jeg tjente i Stafford i Arizona i 1942, var det for eksempel snakk om at en gruppe mormoner skulle gjennomføre en voldelig aksjon mot oss. Pionerpartneren min og jeg bodde tilfeldigvis like i nærheten av en av mormonenes biskoper. Han respekterte oss og uttalte: «Hvis mormonmisjonærene var like aktive som Jehovas vitner, ville mormonkirken få vind i seilene.» I kirken tok han bladet fra munnen og sa: «Jeg hører det er snakk om en aksjon mot Jehovas vitner. Nåvel, jeg bor like ved disse guttene, og hvis de blir overfalt, kommer det til å bli rettet en rifle over gjerdet. Den riflen vil bli brukt — men ikke mot vitnene. Den vil bli brukt mot overfallsmennene. Så hvis dere går til aksjon, vet dere hva dere har i vente.» Det kom aldri noe overfall.

I løpet av de tre årene jeg tilbrakte i Arizona, ble vi arrestert og kastet i fengsel en rekke ganger. I ett tilfelle satt jeg bak lås og slå i 30 dager. For å unngå å bli tatt av politiet mens vi var ute i tjenesten, opprettet vi det vi kalte en utrykningspatrulje. De forkynnerne som tok ledelsen, sa til oss: «Navnet vårt forteller hvordan vi opererer. Vi rykker ut i fem—sekstiden om morgenen, legger igjen en traktat ved hver dør, og så fordufter vi.» «Utrykningspatruljen» vår dekket en ganske stor del av staten Arizona. Men til slutt ble den oppløst fordi denne formen for forkynnelse ikke gav oss anledning til å følge opp den interessen som ble vakt.

Gilead-skolen og spesiell tjeneste

I desember 1942 var jeg en av flere pionerer i Arizona som fikk et brev med en innbydelse til en ny misjonærskole som Jehovas vitner skulle opprette. Skolen ble først kalt Watchtower Bible College of Gilead. Senere ble navnet forandret til Watchtower Bible School of Gilead — Vakttårnets bibelskole Gilead. Skolens lokaler lå på et sted som var nesten 500 mil borte, i nærheten av byen Ithaca i den nordlige delen av staten New York.

Etter at jeg hadde vært på et kort besøk i Oregon, var det flere av oss pionerene som i januar 1943 forlot heten i Arizonaørkenen i en Greyhound-buss. Flere dager senere kom vi fram til bestemmelsesstedet vårt, der var bakken dekket av snø. Det var vinter i staten New York. Skolen startet den 1. februar 1943, og skolens rektor, Nathan H. Knorr, sa i sin åpningstale til de 100 elevene: «Formålet med denne skolen er IKKE å utdanne dere til ordinerte Ordets tjenere. Dere er allerede Ordets tjenere og har vært aktive i tjenesten i flere år. . . . Formålet med kurset er utelukkende å dyktiggjøre dere ytterligere med tanke på den tjenesten dere skal utføre i de områdene dere blir sendt til.»

Siden jeg ikke hadde så mye verdslig skolegang, følte jeg meg utenfor på Gilead i den første tiden. Men lærerne var svært forståelsesfulle, og etter hvert fant jeg stor glede i studiene. Klassen vår ble uteksaminert etter fem måneders intensiv opplæring. Etterpå ble noen av oss sendt til Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York, der vi fikk ytterligere opplæring med tanke på at vi skulle utføre reisetjeneste som kretstilsynsmenn. Jeg ble først sendt til Nord- og Sør-Carolina.

Den gangen var kretstilsynsmennene nesten konstant på farten. Vi tilbrakte gjerne én dag sammen med en liten menighet eller to dager hvis menigheten var stor. De fleste menighetene på den tiden var små. Etter at jeg hadde vært i aktivitet hele dagen og ofte var blitt holdt oppe til midnatt med å prate med vennene og svare på spørsmål, stod jeg opp klokken fem neste morgen for å reise til den neste menigheten. Jeg var i kretstjenesten i omkring et år, og etterpå tjente jeg en tid som pioner i Tennessee og New York.

Til Cuba og så til Puerto Rico

I mai 1945 ble jeg, sammen med flere andre, sendt til mitt første utenlandske misjonærdistrikt, Cuba. Den kvelden vi kom til Havanna, Cubas hovedstad, drog vi ut i bladarbeidet. Vi ble værende i Havanna helt til vi klarte å finne et sted å bo i Santa Clara. Den månedlige godtgjørelsen vår utgjorde bare 25 dollar pr. person, et beløp som skulle dekke alle nødvendige utgiftsposter, deriblant husleie og mat. Vi laget oss senger og møbler av materiale som var tilgjengelig, og vi brukte noen eplekasser til kommode.

Året etter ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann. På den tiden var hele Cuba én krets. Fordi den kretstilsynsmannen som hadde tjent før meg, hadde lange ben og var glad i å gå, måtte brødrene og søstrene bokstavelig talt løpe for å holde følge med ham. De regnet tydeligvis med at jeg skulle være likedan, og derfor hadde de planlagt besøket mitt med tanke på det. De gikk ikke alle sammen ut i tjenesten samtidig, men delte seg inn i grupper og skiftet på å samarbeide med meg. Den første dagen tok én gruppe meg med til et avsidesliggende distrikt; dagen etter tok en annen gruppe meg med til et nytt distrikt av samme slag, og så videre. På slutten av besøket var jeg utslitt, men hadde hatt noen fine dager. Jeg har gode minner om den menigheten.

I 1950 var det over 7000 Rikets forkynnere på Cuba, omtrent det samme antallet som i Mexico. I juli det året var jeg til stede ved det internasjonale stevnet med temaet «Teokratiets vekst», som ble holdt på Yankee Stadium i New York. Etterpå ble jeg tildelt et nytt misjonærdistrikt, Puerto Rico. Blant de nye misjonærene fra Gileads tolvte klasse var Estelle og Thelma Weakley, som tok samme fly som meg til Puerto Rico.

Åtte år senere ble Estelle og jeg gift ved en enkel seremoni i Bayamón i Puerto Rico, en seremoni som ble holdt på plattformen i en pause under kretsstevnet. Både før og etter at vi giftet oss, tjente jeg som kretstilsynsmann. I løpet av de over ti årene Estelle og jeg var i Puerto Rico, var vi vitne til stor økning — fra færre enn 500 forkynnere til over 2000. Vi fikk anledning til å hjelpe mange fram til innvielse og dåp, og vi var med på å opprette flere nye menigheter.

I desember 1960 kom Milton Henschel fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn på besøk til Puerto Rico. Han holdt en tale til misjonærene og spurte om noen ville stille seg til disposisjon for et nytt oppdrag. Blant dem som meldte seg, var Estelle og jeg.

Vårt hjem i Den dominikanske republikk

Vårt nye tildelte distrikt var Den dominikanske republikk, og vi fastsatte flyttedatoen til 1. juni 1961. Den 30. mai ble den dominikanske diktatoren, Rafael Trujillo, myrdet, og flyrutene til landet ble innstilt. Men snart gikk flyene som normalt igjen, og vi kunne reise til Den dominikanske republikk den 1. juni som planlagt.

Landet var preget av store omveltninger da vi kom, og det var en god del militær aktivitet. Myndighetene fryktet en revolusjon, og alle som reiste på hovedveiene, ble ransaket av soldater. Vi ble stoppet ved flere kontrollposter, og hver gang ble bagasjen vår gjennomsøkt. Alt ble tatt ut av koffertene, selv de aller minste tingene. Slik var vårt første møte med Den dominikanske republikk.

Vi bodde i hovedstaden, Santo Domingo, i flere uker før vi flyttet til vårt første tildelte distrikt i La Romana. Under Trujillos diktatur hadde offentligheten fått høre at Jehovas vitner var kommunister og forferdelige mennesker av verste sort. Som følge av det var Jehovas vitner blitt voldsomt forfulgt. Litt etter litt klarte vi imidlertid å bryte ned fordommene.

Etter at vi hadde forkynt i La Romana en kort tid, begynte vi igjen å reise i kretstjenesten. Deretter, i 1964, ble vi sendt som misjonærer til byen Santiago. Året etter fant det sted en revolusjon i Den dominikanske republikk, og på nytt var det store uroligheter i landet. Under denne konflikten ble vi overført til San Francisco de Macorís, en by som er kjent for sin politiske aktivisme. Ikke desto mindre kunne vi forkynne fritt uten at noen la hindringer i veien for oss. Vi opprettet til og med en ny menighet trass i den politiske uroen. I løpet av de etterfølgende årene ble vi flere ganger sendt til nye steder før vi kom tilbake til Santiago, som er vårt nåværende hjemsted.

Vi har virkelig sett at Jehova har velsignet arbeidet her i Den dominikanske republikk. Da vi kom hit i 1961, var det omkring 600 vitner og 20 menigheter her. Nå er det nesten 20 000 forkynnere av det gode budskap om Guds rike i over 300 menigheter. Utsiktene til videre vekst er svært gode, noe som framgår av at det i 1996 var 69 908 til stede ved høytiden til minne om Kristi død. Det er omkring tre og en halv gang så mange som antall forkynnere!

Nå en mektig nasjon

Selv om verdens scene fortsetter å skifte, er det ingen forandring i det bibelske budskapet som Jehovas vitner forkynner. (1. Korinter 7: 31) Jehova er fremdeles Gud, Kristus er fremdeles konge, og det er tydeligere enn noen gang at Riket er verdens eneste håp.

På den annen side har det funnet sted en enestående forandring blant Jehovas folk siden jeg overvar det møtet i Salem i Oregon for omtrent 60 år tilbake. Den store skare er i høyeste grad blitt stor og teller nå over fem millioner. Det er akkurat som Jehova forutsa om sitt folk: «Den lille skal bli til tusen, og den ringe til en mektig nasjon. Jeg, Jehova, skal påskynde det når tiden er inne.» — Jesaja 60: 22.

Etter nesten 60 år i heltidstjenesten gleder jeg meg over å kunne fortsette å forkynne og undervise i mitt tildelte misjonærdistrikt. For et stort privilegium det er å ha en andel i dette arbeidet og ha sett «den ringe» bli til «en mektig nasjon»!

[Bilde på side 21]

Min kone og jeg i Den dominikanske republikk