En fanges bønn blir besvart

Fortalt av Isaac V. Espeleta

I 1945, da de amerikanske styrker allerede hadde invadert Filippinene, ble jeg og 11 kamerater arrestert av japanerne. Vi ble plassert i små, galvaniserte metallceller, som ikke var stort større enn hundehus. Om dagen var de uutholdelig varme, og om natten var de iskalde.

Alle mine kamerater døde under de etterfølgende forhør. Til tross for at jeg ble utsatt for langvarige forhør i 45 dager og alvorlig torturert tre ganger, tilstod jeg ikke de forbrytelser jeg ble anklaget for. Jeg var blitt klar over at hvis noen tilstod under tortur, ble han straks skutt eller stukket til døde med bajonetter. Jeg holdt derfor ut under torturen.

Der, i den lille cellen, bad jeg til Jehova Gud og lovte at hvis jeg overlevde, skulle jeg lete etter ham og tjene ham resten av mitt liv. Men før jeg forteller mer om min leting etter Jehova, skal jeg forklare hvorfor jeg ble fengslet, og hva det var som fikk meg til å gi Jehova dette løftet.

PÅVIRKNINGEN I UNGE ÅR

Jeg tilhørte en katolsk familie som bodde i den lille byen Binan, som lå omkring 30 kilometer sør for Manila. Min farfar øvde en sterk innflytelse på meg i mine unge år. Han var skuffet over den katolske kirke og var blitt interessert i Bibelen. Han lærte meg den gode vanen å lese i Bibelen, og dette vil jeg alltid være ham takknemlig for.

Da jeg ble eldre, ble jeg den rene lesehest. Da den annen verdenskrig rammet Filippinene, ble det mer og mer knapt på lesestoff på engelsk. En dag kom jeg over boken Rikdom, som var trykt av Selskapet Vakttårnet. Endelig hadde jeg noe å lese i! Boken inneholdt svært stimulerende opplysninger.

Det som særlig gjorde inntrykk på meg, var den kjensgjerning at Gud har et personlig navn, Jehova. Jeg slo opp i den bibelen min farfar hadde gitt meg. Jo, der stod det. Guds navn er virkelig Jehova. (2. Mos. 6: 3; Sal. 83: 19)a På grunn av krigen kunne jeg imidlertid ikke straks gjøre noe mer med min nyfunne kunnskap.

Jeg hadde giftet meg noen år tidligere, i 1936. Da krigen brøt ut, hadde jeg tre små barn å forsørge. I forbindelse med mitt verdslige arbeid reiste jeg ofte til den sørlige delen av Luzon og kjøpte tømmer til trematerialer og brensel. Menn som var med i motstandsbevegelsen, holdt seg skjult i skogene der. De fikk meg til å bli med på å distribuere litteratur for dem, og under hele krigen var jeg kurer for motstandsbevegelsen.

I 1945 fikk japanerne mistanke om min virksomhet og arresterte meg. Heldigvis hadde vi tidligere kvittet oss med den farlige litteraturen. Men i de timene jeg var alene i den lille cellen, vendte tankene stadig tilbake til den Gud jeg hadde lest om — Jehova.

Det viste seg at japanerne ikke hadde noe virkelig bevis for min skyld. De løslot meg derfor, og jeg sluttet meg straks til den amerikanskvennlige motstandsbevegelsen. Men jeg ble også tilføyd lidelser av amerikanerne fordi de mistenkte meg for å være japansk spion. Den japanske okkupasjonen av Filippinene tok imidlertid slutt, og med dette opphørte også min nasjonalistiske begeistring. Jeg glemte imidlertid ikke det løfte jeg hadde gitt Gud, og begynte straks å lete etter Jehova.

JEG FINNER JEHOVAS FOLK

Sammen med en barndomsvenn, Pablo Quiohilag, besøkte jeg forskjellige trossamfunn, men ingen av dem syntes å ha det rette budskap. Så en dag hørte jeg noen forkynne om Jehova. Jeg inviterte ham til det stedet jeg bodde på i Binan, og sa at han kunne forkynne der så lenge han ønsket.

I 1947 hørte en av oss en annen forkynne om Jehova. Denne gangen var det en kanadisk misjonær, Vic White, et av Jehovas vitner. Han kom for å tale til gruppen vår, og jeg ble valgt til å oversette for ham. Vi ble nå klar over at den personen som hadde forkynt på mitt hjemsted, ikke lenger var et av Jehovas vitner, men var blitt utstøtt før krigen. Denne opplysningen fremkalte en krise i den lille gruppen vår.

På dette tidspunkt fikk vi høre om Jehovas vitners første områdestevne etter krigen. Det skulle holdes i Manila. Jeg var til stede på dette stevnet, og Vic White presenterte meg for avdelingstjeneren, Earl K. Stewart. På avdelingskontoret fortalte han meg senere hva vi måtte gjøre for å bli Jehovas vitner. Dette innbefattet naturligvis at vi påtok oss det kristne ansvar å forkynne fra hus til hus. Da jeg kom tilbake til Binan, skilte alle i gruppen vår lag med den utstøtte personen, og vi bestemte oss for å samarbeide med Jehovas vitner.

VI BLIR ORGANISERT SOM SANNE KRISTNE

Binan menighet ble da opprettet. Men det var mange spørsmål som måtte besvares. De fleste i gruppen vår, som på det tidspunkt talte omkring 15 medlemmer, var blitt døpt av den utstøtte personen som hadde forkynt for oss. Vi lurte nå på om vi burde bli døpt på nytt. Noen mente at vi ikke skulle det, ettersom Bibelen taler om «en Herre, en tro, en dåp». (Ef. 4: 5) Vi var blitt døpt en gang, så hvorfor skulle vi døpes igjen? Men jeg tenkte som så at den ’ene dåp’ måtte være i samsvar med den ’ene tro’. Ettersom vi nå hadde funnet den sanne tro, burde vi bli døpt på nytt sammen med dem som holdt seg til den. Og det gjorde vi.

Deretter stod vi overfor spørsmålet om å forkynne fra hus til hus. Hvordan skulle vi gå fram? Ingen av oss visste det. Pablo Quiohilag og jeg gikk derfor sammen fra dør til dør. Foran hvert hus slo vi mynt og krone. Den som tapte, skulle forkynne! Jeg er ikke sikker på hva vi sa, men det er ingen tvil om at Jehova ledet våre famlende forsøk på å prise ham offentlig.

Til slutt fikk vi hjelp av to erfarne brødre fra Betel, Salvador Liwag og Vic Amores. De viste oss hvordan vi skulle forkynne, og hvordan vi skulle lede møtene. Jeg begynte å være til stede ved tjenestemøtene i Santa Ana menighet i Manila om torsdagene, slik at jeg kunne presentere det samme programmet mer effektivt for den lille gruppen vår om fredagene.

TRAVELT OPPTATT I JEHOVAS TJENESTE

Da vi for ikke så lenge siden var på vei til et områdestevne, sa min kone plutselig: «Hvordan greide vi det?»

«Greide hva?» spurte jeg.

«Husker du hvordan hele dette området fra Sucat, Muntinlupa, i Rizal til Cabuyao i Laguna (omkring 40 kilometer) en gang var vårt distrikt?»

På den tiden hadde vi ingen bil. Vi gikk i dagevis for å finne interesserte. Av og til hadde vi med oss en parafinlampe som vi brukte når vi ledet Vakttårn-studier og holdt offentlige møter etter mørkets frembrudd.

«Jeg kunne ikke ha gjort det nå,» sa min kone.

Det er nok sant, ettersom hun nå lider av revmatisme. Men da vi ennå var unge og sterke, brukte vi våre krefter i Jehovas tjeneste. Den gang stod jeg opp klokken fire om morgenen seks dager i uken for å være på arbeid i Manila før klokken åtte. Om kvelden drog jeg vanligvis rett fra arbeid til mine bibelstudier. Dette betydde av og til at jeg måtte gå 16 kilometer til en interessert persons hus og 16 kilometer hjem igjen. I regntiden kom jeg ofte hjem gjennomvåt klokken ett om natten og stod opp tre timer senere for å gå på arbeid.

På det tidspunkt hadde jeg også det privilegium å oversette bladet Vakttårnet til vår lokale dialekt, tagalog. Som min kone sa: «Hvordan greide vi det?» Det var bare mulig med Jehovas hjelp. (Fil. 4: 13) Men det er en velsignelse å ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». — 1. Kor. 15: 58, NW.

VI SATTE JEHOVA PÅ FØRSTEPLASSEN

Fra tid til annen betydde det å sette Jehova på førsteplassen i vårt liv at vi måtte bringe visse offer, men vi gikk aldri glipp av noe av den grunn. Etter krigen var huset vårt i Binan nokså falleferdig. Vi begynte derfor å spare penger for å kunne anskaffe oss et penere hus, og til slutt hadde vi fått samlet 500 pesos (omkring 1500 kroner på den tiden). Men så ble behovet for en passende Rikets sal drøftet. Det så ut til at jeg var den eneste som hadde noen midler. Jeg sa derfor til bror Jose Nava: «Gå og be min kone om å gi deg de 500 pesos.» Hun gav ham pengene uten å klage, og vi bygde en pen liten Rikets sal for dem.

Det varte ikke lenge før Jehova gjorde det mulig for oss å bygge vårt eget hus likevel, og vi bodde nokså komfortabelt der inntil 1954, da huset var så ødelagt av termitter at noe måtte gjøres. Vi hadde ikke før lagt planer om å reparere huset, før det var tydelig at den gamle Rikets sal var for liten til å romme hele menigheten, som stadig ble større. Enda en gang utleverte min kone alle de pengene vi hadde spart, uten å klage, og vi gav dem som bidrag til den nye Rikets sal, som denne gangen ble bygd ved hovedveien. Igjen gjorde Jehova det snart mulig for oss å få reparert huset vårt. Vi gikk ikke glipp av noe ved å sette ham på førsteplassen. — Matt. 6: 33.

Noen år senere da jeg var travelt opptatt med å bygge en tredje Rikets sal, sa min kone til meg: «Vet du at du har en av de dyreste hobbyer jeg noen gang har hørt om.»

«Hva er det?» spurte jeg.

«Å bygge Rikets saler,» sa hun smilende.

OPPDRAGELSEN AV BARNA VÅRE

Da vi fikk den siste sønnen i 1956, hadde vi fire gutter og seks piker. Da de var barn, drøftet vi alltid dagsteksten med dem. Vi innså også nødvendigheten av å ha et regelmessig familiestudium. Vi tok også med oss hele familien ut i felttjenesten. Vi gjorde vårt beste for å gi barna våre «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje». — Ef. 6: 4.

Vi ble ikke spart for vanskeligheter og problemer, men vi hadde også mange velsignelser. Til forskjellige tider har alle barna våre vært pionerer, tjent som heltidsforkynnere av Riket. Min eldste datter tjente på Betel i noen år før hun giftet seg og fikk familie. De tre eldste døtrene våre var blant de første spesialpionerene i Filippinene, og en av dem har tjent trofast i mange år som misjonær i Thailand. Alle med unntagelse av ett av barna våre er faste i troen.

Min nest eldste datter fikk i oppdrag å tjene som spesialpioner første gang da hun var 17 år. Da hun hadde reist hjemmefra for å begynne i denne tjenesten, skrev hun et brev til oss som jeg fortsatt ikke kan minnes uten å få tårer i øynene. Hun sa at da hun var yngre, syntes hun at jeg var den hardeste far hun kjente. Nå var hun klar over at hadde det ikke vært for den faste oppdragelsen vi som hennes foreldre hadde gitt henne, ville hun aldri ha opplevd det vidunderlige privilegium å få tjene som spesialpioner (en tjeneste som senere førte til at hun ble misjonær). Som kristne foreldre bør vi ikke unnlate å tukte barna våre. (Ordsp. 22: 6) De trenger det, og når de blir eldre, vil de verdsette det.

TJENESTEPRIVILEGIER

Jeg har hatt del i mange tjenesteprivilegier sammen med Jehovas folk. Jeg hadde for eksempel den glede å organisere de første stevnekafeteriaer i Filippinene. I mange år hadde jeg det privilegium å oversette Vakttårnet til min egen dialekt. I årenes løp har jeg sett den lille gruppen på 15 personer vokse til 11 store, blomstrende menigheter.

Jeg har også hatt det privilegium å besøke statsfengslet som ligger i nærheten av hjemmet mitt. Fra tid til annen skriver fanger til Selskapet Vakttårnet og ber om åndelig hjelp. Jeg har ofte fått i oppdrag å besøke dem som skrev disse brevene, og siden 1947 har jeg ledet regelmessige bibelstudier med interesserte fanger. I årenes løp har omkring 50 personer tatt standpunkt for Jehova og er blitt døpt mens de fortsatt satt i fengsel. Ved et områdestevne hadde jeg med meg 23 av dem. Etter deres løslatelse er noen av dem blitt pionerer så vel som reisende tilsynsmenn, og mange av dem tjener nå som eldste.

Én person som jeg aldri hadde ventet å treffe i fengslet, var den utstøtte personen som først forkynte for meg om Jehova. Denne mannen var blitt arrestert, anklaget for å ha samarbeidet med japanerne. (Senere ble han benådet og løslatt.) Mens han satt i fengsel, var han ydmyk nok til å komme på de møtene jeg ledet. Mange år senere, i 1975, var jeg en av dem som behandlet hans søknad om å bli gjenopptatt. Etter nesten 40 år som utstøtt ble han således igjen i stand til fritt å omgås Jehovas folk.

I alle disse årene har min kone virkelig vært til stor hjelp og lojalt støttet meg i tjenesten for Gud. Vi kan nå begge se tilbake på over 30 års tjeneste for Jehova. Jeg har lett etter Jehova og funnet ham og oppfylt det løft jeg gav for mange år siden i den japanske fangeleiren. Hvor takknemlig er jeg ikke for at jeg fant Jehova Gud i mine produktive år og har vært i stand til å bruke disse i hans tjeneste!

[Fotnote]