Einsteins vurdering av menneskenes kunnskap
«Den største enkeltstående vitenskapelige bedrift er den oppdagelse at vi er fullstendig uvitende,» hevder den berømte forfatteren Lewis Thomas i et essay i New York Times. Er denne uttalelsen en overdrivelse? For å bevise at den ikke er det, skrev Ely E. Pilchik i et brev til Times: «La meg få støtte [Thomas’ uttalelse] ut fra en forholdsvis sikker kilde.» Han fortalte at han den 20. mai 1954 hadde rettet følgende forespørsel til professor Albert Einstein:
«Det er blitt meg fortalt at De sist måned eller der omkring hadde drøftelser med en besøkende, og at det emnet dere diskuterte, var vår kunnskap om universets lover. De påpekte at til tross for de fremskritt vi har gjort i den senere tid, er vår kunnskap nokså begrenset. De illustrerte dette med to eksempler: Vår økte kunnskap kan sammenlignes med den økte kunnskap en mann som er interessert i å lære mer om månen, får når han klatrer opp på taket av huset sitt for å se nærmere på dette lysende himmellegemet.
Det andre eksemplet de brukte for å vise hvilken minimal kunnskap vi har om universet, skal ha dreid seg om det øyeblikket De fullførte formelen for den generelle relativitetsteori. I det øyeblikket satte en vanlig husflue seg på papiret Deres. De tenkte på at her hadde De skrevet alle de viktigste fysiske lovene i universet, og likevel visste De ikke stort om den lille fluen.
Slik er disse ordene blitt gjengitt for meg. Hvis de er korrekte, vil jeg med Deres tillatelse gjerne få sitere dem. Hvis de ikke er det, vil jeg være svært takknemlig om de korrigerte meg.»
Den 21. mai 1954 fikk Pilchik dette svaret: «Gjengivelsen av min samtale med Deres hjemmelsmann er i det store og hele korrekt, og De kan bruke den slik den er formulert. Med vennlig hilsen (sign.) A. Einstein.» — New York Times, 1. september 1981.
Til tross for at menneskene stadig øker sin kunnskap om universet, er det fortsatt forholdsvis lite de vet. Dette får oss til å tenke på Jobs ord angående Gud og hans skaperverk: «Se, dette er bare randen av hans verk; det er som å høre et hviskende ord. Hvem kan da fatte den torden som lyder når han gjør storverk?» — Job 26: 14.