Utholdenhet ved tro på Jehova

Fortalt av Carey W. Barber

DA FOREDRAGSHOLDEREN kom til teatret i Plainfield i New Jersey i USA, fant han at politiet holdt vakt ved inngangen til scenen. Han gikk opp på talerstolen, og da så han at politiet hadde plassert to maskingeværer bak teppet. Han ville derfor være nødt til å stå foran dem og tale. Politiet sa de var blitt fortalt at det kom til å bli et opprør, og de var der for å opprettholde ro og orden. Ikke desto mindre ble foredraget «Religiøs intoleranse og dens årsaker» holdt uten noen episoder og ble mottatt med begeistring av alle dem som var til stede, deriblant meg.

Foredragsholderen var J. F. Rutherford, som da var president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. I begynnelsen av 1930-årene var Plainfield et senter for motstanden mot Jehovas vitners arbeid. Det var derfor Rutherford bestemte seg for å holde dette offentlige møtet der den 30. juli 1933. Jeg kan forsikre deg om at atmosfæren under foredraget om «intoleranse» var veldig spent!

Slike opplevelser, som jeg hadde tidlig i mitt liv, har styrket min tro og oppmuntret meg til å holde ut i Jehovas tjeneste i de siste 60 årene.

Et forbløffende, nytt prosjekt

Jeg ble født i Trowbridge i Wiltshire i England den 4. juli 1905. Den 18. april 1921, på et lite stevne som de internasjonale bibelstudenter (som Jehovas vitner da var kjent som) holdt i Winnipeg i Canada, ble jeg døpt. Da var jeg 16 år.

Omtrent på den tiden begynte Selskapet Vakttårnet et dristig, nytt foretagende. J. F. Rutherford bestemte at Selskapet ikke lenger skulle bruke kommersielle trykkerier for å produsere innbundne bøker, men at dette arbeidet fra nå av ved Jehovas hjelp skulle utføres av innviede kristne. Selskapet skaffet seg derfor en fabrikkbygning i 18 Concord Street i Brooklyn i New York, og brødre i Canada og i De forente stater ble oppfordret til å komme og delta i arbeidet.

I april 1923 meldte derfor min tvillingbror, Norman, og jeg oss på Betel, Selskapets hovedkontor i Brooklyn. Da var vi ennå ikke 18 år, men vi var rede til å begynne å arbeide på dette nye prosjektet.

Min første oppgave var å mate en heftemaskin med brosjyren Vår Herres gjenkomst. Formannen forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre det. Han pekte på en diger stabel med brosjyrer og sa: «Skynd deg å få arbeidet gjort, for Harmageddon kommer!»

Du vil kanskje si: ’Mange år har gått siden den gang. Det var så visst ingen grunn til å skynde seg.’ Jehovas vredes dag har riktignok ennå ikke kommet. Men hvis du tenker på den utfordring som lå foran oss — å trykke bøker som skulle brukes i forkynnelsen av det gode budskap «i hele verden» — kan du forstå at det var et presserende arbeid for oss. (Matteus 24: 14) Erfarne trykkere ristet på hodet og sa: «Det kan bare ikke gjøres.» Jeg kan forsikre deg om at vi nybegynnere av og til ble nokså frustrert da vi skulle lære oss kunsten å trykke og binde inn bøker! Det var virkelig en prøve på vår tro og utholdenhet. Derfor tenkte jeg ofte på ordene i Hebreerne 10: 36: «Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovt.»

Utholdenhet nødvendig for å kunne forkynne

Forkynnelsen fra dør til dør var noe helt nytt for oss den gang, og vi hadde religiøse motstandere.

En lørdag ettermiddag ikke lenge etter at jeg kom til Betel, ble derfor min bror Norman og jeg sammen med en annen bror fra Betel arrestert mens vi besøkte folk for å snakke med dem om Guds Ord. Det ble sagt til oss at det var ulovlig å spre bibelsk litteratur fra hus til hus på dette stedet, og vi ble ilagt en bot. Vi visste ikke hvordan vi skulle gå fram i slike saker, så vi gikk med på å betale boten.

Vi tre ble ganske foruroliget over at noe slikt kunne skje i et «fritt» land. Istedenfor å legge en demper på vår beslutning om å forkynne det gode budskap økte det vår iver. Dette var bare en liten episode i en kampanje som ble satt i verk, og som skulle fortsette å øke i intensitet i årene som kom. Men Jehovas vitner ville ikke gi opp uten kamp! Mer om det litt senere.

Sørget for materielt sett

Da jeg kom tilbake til Betel, hadde jeg ingen penger igjen etter å ha betalt boten. Men jeg kan ærlig si at jeg fra da av og fram til i dag aldri har manglet tilstrekkelig mat, klær eller husly. Noen jeg kjente, gikk ikke inn for heltidstjenesten av frykt for ikke å få dekket sine daglige behov. Andre sluttet fordi de syntes at det beløpet de fikk, ikke var stort nok til å dekke deres behov. Atter andre var ikke sikre på at det ville bli sørget for dem når de ble gamle, og derfor fikk de seg et verdslig arbeid. Men min tro på Jehovas løfte om at vi skal få det vi trenger til livets opphold, har hjulpet meg til å holde ut i heltidstjenesten. (Matteus 6: 25—34) Jeg har full tillit til at Jehova aldri vil svikte meg. — Hebreerne 13: 5, 6.

Selv om jeg ikke har levd i luksus, har jeg alltid vært fornøyd med det Jehova har gitt meg. Av erfaring har jeg lært at hvis noen ’søker først Guds rike og hans rettferdighet’ (Matteus 6: 33), vil Gud sørge for at han får alt han trenger for å holde ut og for å være lykkelig. Jeg kan personlig bevitne sannheten i Ordspråkene 10: 22: «Det er [Jehovas] velsignelse som gir rikdom, eget strev legger ingenting til.»

Rettslige kamper

Med tiden lærte jeg å betjene en trykkpresse. Trykking av lover som ble brukt av bror Rutherford og andre i rettssaker mot dem som ’skapte urett under skinn av rett’, var blant de mange arbeidsoppgaver som ble tildelt meg. (Salme 94: 20, EN) Da krigshysteriet under den annen verdenskrig nådde sitt høydepunkt i begynnelsen av 40-årene, så det virkelig ut som om våre motstandere skulle stanse arbeidet vårt. Men jeg ble svært oppmuntret over det som skjedde den 3. mai 1943, da Jehova gav sitt folk store seirer! De forente staters høyesterett avsa 12 av 13 kjennelser i vår favør!

En helt uvanlig sak som jeg kan huske, var saken Murdock kontra Pennsylvania. Saken gjaldt lisensavgift. (Spørsmålet var om et Jehovas vitne skulle være nødt til å søke om lisens og betale en avgift for å kunne forkynne.) Retten forkastet en tidligere kjennelse og erklærte: «Det blir imidlertid hevdet at det er uvesentlig at lisensavgiften kan undertrykke eller kontrollere denne virksomheten, såfremt den ikke gjør det. Men det er å ringeakte denne avgiftens karakter. Det er en lisensavgift — en indirekte skatt som pålegges en som benytter en rettighet som garanteres av Bill of Rights [grunnlovsmessige bestemmelser]. En stat [en av de amerikanske enkeltstater] kan ikke pålegge noen avgift for benyttelsen av en grunnlovsmessig rettighet.» Hvilken seier for Guds folk!

Disse begivenhetene og måten som Jehova ledet det hele på, var en kilde til styrke for meg. Det viste at han kan få alle ting til å falle godt ut for dem som elsker ham.

Spennende stevner!

La oss gå tilbake til 1922 igjen. Fra da av og fram til 1928 holdt bibelstudentene sju betydningsfulle stevner. Det var mitt privilegium enten å være til stede på disse stevnene eller å være med på trykkingen og distribueringen av de fengende resolusjonene som ble vedtatt på hvert av dem. Å være blant stevnedeltagerne og ta del i alt det som fant sted, bygde opp min tro, og jeg visste at jeg kunne holde ut ved Jehovas hjelp.

Det hendte at hissige pøbelflokker prøvde å ødelegge våre fredelige stevner. Jeg var for eksempel til stede i Madison Square Garden i New York søndag den 25. juni 1939, da noen grupper som kalte seg Katolsk aksjon, prøvde å hindre J. F. Rutherford i å fremføre det offentlige foredraget «Herredømmet og freden». Men vi var klare.

Sammen med andre brødre hadde en rekke av oss fra Betel fått i oppdrag å være ordensvakter. Ved 16-tiden var hallen fylt av vitner, bortsett fra tribunen rett bak taleren. Kort etter at møtet hadde begynt, kom det inn en pøbelflokk med omkring 500 tilhengere av Charles E. Coughlin, en velkjent katolsk «radioprest» i 1930-årene. Den fylte denne seksjonen. Litt senere tente noen lysene i den seksjonen som et gitt signal for pøbelen til å sette i gang.

«Heil Hitler!» «Viva Franco!» og andre rop kom fra denne ene seksjonen. Hva ville Rutherford gjøre?

’Legg i dag merke til at nazistene og fascistene gjerne vil ødelegge dette møtet, men takket være Gud kan de ikke gjøre det,’ sa bror Rutherford fra plattformen. Da begynte vi å klappe og gav ham vår støtte. Så utviste ordensvaktene inntrengerne.

For et spennende stevne! Opplevelser som dette tjente som en prøve på vår hengivenhet og vår tro på at Jehova virkelig ville støtte sitt folk. Slike episoder holdt min tro på Jehova levende og oppmuntret meg til å holde ut i hans tjeneste.

Spørsmålet om kristen nøytralitet

I begynnelsen av den annen verdenskrig kom spørsmålet om kristen nøytralitet under verdslige konflikter i forgrunnen, og enda en gang befant jeg meg midt i kampens hete!

De av oss som var i vernepliktsalderen, fikk beskjed om å møte på sesjon. Vi underkastet oss de fysiske undersøkelsene og søkte om fritagelse, som loven tillot. Utskrivningsnemnden forsøkte iherdig å nekte oss fritagelse. Men nok en gang var Jehova med oss. Ikke en av oss måtte forlate våre oppgaver på Betel. Hvis alle de yngre brødrene på Betel var blitt utskrevet til militærtjeneste, ville det livsviktige kristne forkynnelsesarbeidet blitt alvorlig lammet.

På grunn av tapet av visse friheter i mange land og med tanke på Betel-familiens trygghet ble det bygd et tilfluktssted i South Lansing i New York. Det ble imidlertid aldri behov for å bruke det i den hensikt. Under Jehovas ledelse ble bygningen isteden senere ominnredet til et internat og en skole, som ble kalt Vakttårnets bibelskole Gilead. Dette skjedde mens den annen verdenskrig ennå raste. I 1943 begynte den første klassen med 100 elever. Skolen (som jeg senere skulle få gjennomgå) skulle lære opp misjonærer til å utbre det gode budskap om Guds rike.

Tildelt nye oppgaver

Jeg hadde nå vært på Betel i 20 år. Og selv om verdensbegivenhetene syntes å nå en klimaks, var det ennå mye som skulle utrettes i det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet.

Flere år senere, i 1948, ble jeg tildelt en ny oppgave. Jeg ble sendt ut som en reisende representant for Selskapet, og dette skulle være min oppgave i de neste 30 årene. Bare det å forsøke å beskrive alt det som hendte i løpet av den tiden, ville være umulig!

Det første området jeg ble tildelt, var område nr. 6, den vestlige delen av De forente stater. Og for et stort område dette var! Det begynte ved San Diego i California og strakte seg nordover til den kanadiske grense. Dette var en strekning på rundt 2400 kilometer. Det gikk fra vestkysten over Rocky Mountains til den østlige delen av Washington og videre til Idaho og Montana. Så gikk det sørover og tok med seg både Wyoming, Utah, Nevada, New Mexico, den nordlige delen av Texas samt Arizona, og så gikk det tilbake til California. I de dager var Jehovas vitners ukentlige kretsstevner omkring 1600 kilometer fra hverandre. For å være til stede på dem måtte jeg derfor kjøre mange kilometer med bil.

Men det var et vidunderlig privilegium for meg å reise overalt i De forente stater og være sammen med trofaste brødre og søstre som tilbad og tjente Jehova Gud. Å arbeide sammen med dem i forkynnelsen av det gode budskap var virkelig trosstyrkende.

En kjær, trofast søster som jeg kan huske, var Emma. Hun bodde i New Mexico. I årevis tjente Emma som en heltidsforkynner av det gode budskap. Hun reiste til fots i et vidstrakt ørkenområde i denne staten. Hun forkynte fra hus til hus hele dagen og hvis natten innhentet henne, kunne det være at hun overnattet hos en gjestfri familie, eller at hun la seg et hvilket som helst sted hvor hun kunne finne ly. Av og til ble hun gjenkjent av ridende cowboyer der hun trasket av sted, og de ropte til henne: «Lyst til å ri, bestemor?» Da steg hun opp og satte seg bak dem, og hun fikk ri et par kilometer. Hennes store kjærlighet til og nidkjærhet for Jehova oppmuntret meg til å holde ut i Guds tjeneste.

Etter åtte år opplevde jeg en annen stor forandring. Jeg ble innkalt til den 26. Gilead-klassen. Det var i 1955. I den samme klassen var det en kanadisk pionersøster (en heltidsevangelist) som het Sydney Lee Brewer. Istedenfor å reise ut alene da vi var blitt uteksaminert, giftet Sydney og jeg oss mens vi var på reise fra Gilead-skolen til vår tildelte oppgave, som var å besøke og oppmuntre menighetene i Chicago-distriktet. Det var den 18. februar 1956. Vi tilbrakte faktisk hvetebrødsdagene med å tjene menighetene. Sydney arbeider fortsatt sammen med meg som en trofast ledsager. Hennes iherdige anstrengelser har vært en kilde til oppmuntring for mange.

Etter omkring 30 år i tjenesten som en reisende representant fikk jeg høsten 1977 et brev fra hovedkontoret. Jeg ble innbudt til å tjene som et medlem av Jehovas vitners styrende råd. Og så reiste jeg tilbake til mitt gode, gamle hjem — Brooklyn Betel. Å ha en liten andel i virksomheten til Jehovas folks styrende råd er en ære og et privilegium som ikke kan verdsettes høyt nok.

Hva skal jeg så si når jeg ser tilbake på mer enn 60 år i tjenesten for Jehova? Jeg har sett Jehovas vitner vokse fra noen få tusen i 1923 til godt og vel to millioner i 1982. Jeg har sett hvordan motstandere har forsøkt å stoppe forkynnelsesarbeidet, men at de har mislykkes. Jeg har hatt det privilegium å møte og være sammen med tusener av Jehovas folk i alle deler av De forente stater og i mange andre land. Selv om jeg har hatt noen nervepirrende opplevelser, har min tro på Jehova og min beslutning om å holde ut i hans tjeneste hjulpet meg til å komme igjennom dem.

Jeg føler det på samme måte som kong David i gammel tid da han ble tilskyndt til å love Jehova for at han var som en kjærlig hyrde for ham. (Salme 23) I likhet med David har jeg ikke ’manglet noen ting’. Jehova har virkelig ledet meg til forfriskende vann og styrket meg alle disse årene. Mitt håp er å vokse i troen på og kjærlighet til den trofaste Hyrde, Jehova Gud. Jeg ber om at han må gi meg den nødvendige styrke til å fortsette å holde trofast ut «i [Jehovas] hus alle mine levedager». — Salme 27: 4.

[Bilde på side 12]

J. F. Rutherford holder foredrag i Madison Square Garden i 1939