Hvordan jeg har gått framover sammen med Guds organisasjon

Fortalt av Grant Suiter

I 1922, da jeg var 14 år gammel, tok min far familien vår med seg fra Chicago i Illinois til California for at vi skulle slå oss ned der. På veien besøkte vi noen gamle venner i Idaho. De fortalte oss at det var noen i California som sa at ifølge Bibelen ville millioner av nålevende mennesker aldri komme til å dø.

Kort etter at vi var kommet til California, så vi en kunngjøring i en avis som lød: «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø.» Det var tittelen på et offentlig foredrag som skulle holdes i San Jose. Slik kom min far i kontakt med bibelstudentene (som Jehovas vitner da var kjent som), og han begynte å ta oss med på deres offentlige møter.

Mor ville at jeg skulle begynne på en eller annen kirkelig søndagsskole. Far var skeptisk til predikanter fra alle kirkesamfunn, men var allikevel enig i at dette kanskje kunne ha en god innvirkning på meg. Dermed begynte jeg å gå regelmessig på metodistenes søndagsskole. Etter en tid ble jeg kasserer for skolen, og jeg spilte på basketballaget dens. Samtidig pleide familien vår å være til stede ved de offentlige foredragene som bibelstudentene holdt i San Jose, som lå bare noen kilometer unna hjemmet vårt i Santa Clara.

Far ville at forholdene i samfunnet skulle bli forbedret. Derfor deltok han i kampanjer til støtte for forskjellige politiske kandidater, og han malte til og med navnet på en av dem på frontruten til T-Forden vår. På møtene gjorde bibelstudentene ham på en taktfull måte oppmerksom på at menneskenes eneste virkelige håp ikke ligger i politiske anstrengelser, men i Guds rike ved Kristus Jesus. Far var for så vidt enig, men han sa at selv om dette nok var et fint håp for framtiden, ville han i mellomtiden forsøke å gjøre forholdene så bra som mulig ved politiske midler. Men med tiden fikk hele familien — mor, far, min søster og jeg — bedre forståelse av Bibelens sannheter og de krav Guds Ord stiller.

Åndelig vekst

Til slutt tillot ikke min samvittighet meg å gå på metodistenes søndagsskole lenger, så jeg meldte meg ut. I 1923 flyttet familien vår et stykke av gårde, til Oakland, der far drev en liten kolonialforretning og jeg gikk på high school. Da jeg ble klar over at bibelstudentene ikke røkte, forsøkte jeg å overtale far til å slutte å selge sigaretter i butikken sin. Det ville han ikke, men han tok spørsmålet opp med en av bibelstudentene, Robert Craig.

Etter at de hadde drøftet saken, bestemte far seg for å selge hele forretningen og forlate Oakland. En annen årsak til at han traff denne avgjørelsen, var at det var noen som prøvde å få ham trukket inn i spritsmuglingsvirksomheten, som han forstod ikke var forenelig med det han lærte i Oakland ekklesia (menighet) av bibelstudenter. Omtrent på samme tid sluttet jeg med mine foreldres samtykke på high school etter bare halvannet år på grunn av den umoralske innflytelse som gjorde seg gjeldende der.

Vi flyttet noen kilometer av gårde, til Mountain View, et sted ikke lenger unna San Jose enn at vi kunne begynne å gå på møtene i ekklesiaen der igjen. Min far drev nå en annen forretning, og der arbeidet jeg på heltid uten å få noen som helst lønn — jeg bare hjalp ham. Far abonnerte på The Watchtower (Vakttårnet) og The Golden Age (Den Gylne Tidsalder, nå Våkn opp!). Jeg likte The Golden Age spesielt godt. Jeg syntes at jeg lærte mer ved å lese det enn jeg ville ha lært om jeg hadde fortsatt på high school.

Jeg syntes at møtene i ekklesiaen ble mer og mer interessante. Noe som spesielt gjorde inntrykk på meg, var en artikkel i The Watchtower for 1. mars 1925 (Vagttaarnet for mai 1925) som het «Den nye nasjons fødsel». De opplysninger som ble framholdt der, markerte at bibelstudentene tok et stort skritt framover i sin forståelse av Jehovas rike ved Kristus Jesus — de forstod nå at dette riket var blitt opprettet i himmelen året 1914. I løpet av denne tiden ble vi nære venner med bibelstudentene i Mountain View, og vi var mye sammen med dem i deres hjem.

Etter hvert så vi at bønn ikke bare var en del av møtene i ekklesiaen, men at vennene også bad hjemme hos seg selv, blant annet for å gi uttrykk for sin takknemlighet ved måltidene. Til fars fordel skal det sies at han ønsket å betrakte bønn fra den rette synsvinkel. Inntil da hadde han nemlig oppfattet bønn i sin alminnelighet som noe hyklersk. Jeg husker at jeg var til stede en gang far og en av bibelstudentene, som kom innom forretningen hans, drøftet bønn. Den besøkende forklarte hvordan vi bør gi uttrykk for vår takknemlighet overfor Jehova Gud for de velsignelser vi har fått del i. Men far spurte ham hvordan det kunne henge sammen at vi burde takke Jehova for de velsignelser vi har fått del i, når vi jo slett ikke gir ham skylden for alle våre vanskeligheter. Men etter hvert fikk hele familien en klar forståelse av bønn, og vi begynte å benytte oss av denne kjærlige foranstaltningen i full utstrekning.

En av ekklesiaens foranstaltninger som jeg hadde meget stort utbytte av, var profetenes skole. Det var et møte der de eldste og andre menn fikk opplæring i å tale offentlig. Eleven holdt en tale som han hadde forberedt over et tildelt emne, og de andre gav ham så nyttig veiledning. Men den konstruktive kritikk jeg fikk på denne skolen, var for ingenting å regne mot den kritikk min far gav meg etter at han hadde vært til stede ved et av disse møtene for å høre meg gjøre et forsøk på å holde en tale.

Min familie og jeg fikk stor hjelp av pilegrimene, som var Selskapet Vakttårnets spesielle representanter. Ekklesiaene skrev hvert år til Selskapet og bad om å få besøk av en av dem. En som gjorde særlig inntrykk på meg og gav meg spesiell hjelp, var J. A. Bohnet. Det var en mann med karaktertrekk som gjorde ham avholdt blant noen, men hadde den motsatte virkning på andre. Han elsket Jehova og var uten tvil beskjeden, men han holdt disse egenskapene delvis skjult bak et bryskt ytre.

Dåp og kristen tjeneste

Bror Bohnet holdt en gang en tale i hjemmet til en bibelstudent i Mountain View, og den hadde stor innvirkning på mitt liv. Mens jeg hørte ham snakke om de privilegier og det ansvar det medfører å tjene Jehova, ble jeg klar over hva jeg burde gjøre, og hva jeg ønsket å gjøre. Dermed innviet jeg meg personlig til Jehova, og omtrent på samme tid tok de andre i familien også dette skrittet. Den 10. oktober 1926 symboliserte vi alle sammen vår innvielse til Jehova ved å la oss neddykke i vann i San Jose i California.

Dåpen foregikk litt annerledes den gang enn nå. Den eldste som døpte oss, sa til meg: «Bror Grant, i Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn døper jeg deg nå til Kristus.» Alle vi som skulle bli døpt, hadde på oss kortermete, lange, svarte kapper som nådde ned til anklene. For å sikre at kappen holdt seg nede og hele tiden dekket dåpskandidaten på en sømmelig måte, var det sydd inn tunge blylodd i fallen nederst.

Etter at vi var blitt døpt og hadde kledd oss igjen, sa far til den eldste som ledet dåpen: «Dere går ut med litteraturen, ikke sant? Nå vil vi også være med på dette arbeidet.» Dermed begynte familien vår i felttjenesten.

Første gang jeg var ute i felttjenesten, var da en eldste, H. O. Lawrence, ordnet det slik at jeg kunne få bli med ham. Han utstyrte meg med noen brosjyrer og kjørte oss til feltet i San Jose. Jeg trodde han skulle arbeide sammen med meg fra hus til hus, men han bad meg gå ut av bilen og sa: «Nå kan du ta denne siden av kvartalet.» Så kjørte han igjen. Jeg tok den siden av kvartalet og leverte tre brosjyrer mot et bidrag på 25 cent. Jeg var veldig glad. Fordi jeg nå hadde begynt å ta del i den kristne tjeneste, følte jeg meg virkelig som en del av Guds organisasjon.

Omtrent på denne tiden fikk vi gjennom vårt månedlige organ med retningslinjer for tjenesten, The Bulletin (Bulletin, nå Vår tjeneste for Riket), vite at vi skulle fortelle dem vi traff på feltet, noe om Djevelens organisasjon. Så når folk avviste meg ved å si at de ikke var interessert, bare fortsatte jeg nærmest litt pågående og fortalte dem at Djevelen hadde en organisasjon, og at den snart ville bli ødelagt. Dette var litt av en variasjon fra de presentasjonene vi vanligvis benyttet, der vi framholdt utsiktene til å få leve på en paradisisk jord uten noen gang å måtte dø.

San Jose-ekklesiaen pleide å dra langt av sted for å nå folk med budskapet om Riket. Såkalte husbesøksgrupper drog regelmessig ut til Santa Clara-dalen og åsene i nærheten. Under fruktblomstringen var hele dette området fullt av blomstrende frukttrær så langt øyet rakk. Vi tok med oss niste og var der hele dagen. Noen ganger måtte vi reise over 12 mil for å komme til det området der vi skulle forkynne.

Radiostasjonen KFWM i Oakland ble i mange år brukt til å kringkaste budskapet om Riket, og de forskjellige ekklesiaene i omegnen hadde hver sin tur til å stå for programmene fra stasjonen i helgene. Jeg hadde det privilegium å få holde bibelske forelesninger over KFWM-senderen, slik jeg blant annet gjorde den 24. juli 1927. Bokstavene i kallesignalet til denne radiostasjonen kunne også leses som forbokstavene til ’Kingdom For World of Mankind’ (’Riket for menneskeverdenen’).

Jeg utvider min tjeneste

En dag da vi kjørte hjem fra et møte, gav bror Lawrence, han som hadde tatt meg med ut i felttjenesten for første gang, meg en søknad om å få tjene ved Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York. Noe tidligere, like etter at vi var blitt døpt, hadde jeg tilfeldigvis hørt far si til mor at hvis han var i mitt sted, ville han ha gjort tjenesten for Jehova til sin livsgjerning. Det var nettopp det jeg ønsket å gjøre, så når jeg nå fikk dette søknadsskjemaet, mente jeg at her hadde jeg muligheten.

I The Watchtower for 15. mai 1928 ble det kunngjort at bibelstudentene skulle avholde et internasjonalt stevne i Detroit i Michigan fra 30. juli til 6. august. Jeg ville svært gjerne overvære dette stevnet, og familien min og vennene mine hjalp meg så jeg fikk anledning til det. Under stevnet opplyste Donald Haslett, som var sekretær for Selskapets president, J. F. Rutherford, fra plattformen at det var behov for brødre som kunne utføre Betel-tjeneste. Han sa at bror Rutherford gjerne ville snakke med dem som ønsket å søke. Jeg meldte meg og fylte ut en søknad til, og bror Rutherford bad meg møte opp på Betel den 13. august 1928.

Vi var i alt 13 stykker som meldte oss til Betel-tjeneste den 13. august, bare en uke etter stevnet i Detroit. På den tiden arbeidet 95 av medlemmene av Betel-familien med produksjon og forsendelse av bibelsk litteratur i den nyoppførte trykkeribygningen i 117 Adams Street, mens litt færre arbeidet i Betel-hjemmet og på Selskapets forskjellige kontorer. Min første jobb på Betel var å ta brosjyrer vekk fra en maskin som brettet brosjyrene etter at omslagene var blitt stiftet på. Jeg hadde arbeidet i trykkeriet i snaue to uker da jeg ble flyttet over til kontoret, til tjenesteavdelingen. Det at jeg fikk ta del i denne virksomheten, gav meg virkelig en følelse av å gå framover sammen med Guds organisasjon.

Ettersom jeg ikke hadde noe sted å dra til i den første ferien min, i 1929, tilbrakte jeg den på Betel. Derfor var jeg til stede da bror Rutherford holdt et foredrag i frimurerlosjen i Brooklyn om hvilken sammenheng det er mellom det at Jehova har tillatt det onde, og rettferdiggjørelsen av hans navn. Tidligere forstod vi ikke dette, så bror Rutherfords foredrag var en oppmuntrende klargjøring av et grunnleggende spørsmål.

Vi går framover i 1930-årene

Det ubestridte høydepunkt i 1931 kom da vi fikk navnet Jehovas vitner — et navn som forente hele Guds folk. Året etter ble betegnelsen på Guds folks menigheter forandret fra «ekklesia» til «gruppe» på bakgrunn av Salme 68: 11 (King James Version). Verden over hadde vi altså nå «grupper» av Jehovas vitner og ikke «klasser» eller «ekklesiaer».

I 1932 kvittet min far seg med forretningen sin i California, og han, min mor og min søster begynte i pionertjenesten. De bygde seg en husvogn som mine foreldre bodde i som pionerer de neste 20 årene. Min søster, Grace, tjente sammen med dem til 1939, da hun ble innbudt til å bli et medlem av Betel-familien i Brooklyn. Her tjener hun fremdeles, og siden 1959 som Simon Krakers hustru.

Lederen for trykkeriet, Robert J. Martin, døde den 23. september 1932, og bror Rutherford utpekte Nathan H. Knorr til å etterfølge ham. Bror Knorr hadde tidligere arbeidet i ekspedisjonen.

Året etter begynte vanskelighetene å tårne seg opp for Guds folk. Den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler rikskansler i Tyskland, og den 28. juni 1933 ble Selskapet Vakttårnets tyske avdelingskontor i Magdeburg beslaglagt og stengt. Pave Pius XI erklærte 1933 for å være et «hellig år», og kort tid etter holdt bror Rutherford et foredrag som het «Det hellige års virkning med hensyn til fred og velstand», og som ble kringkastet over 55 radiostasjoner. Jeg hadde det privilegium å introdusere ham ved denne anledning.

I begynnelsen av 1930-årene møtte vårt arbeid betydelig motstand, og vi ble gjenstand for omfattende forfølgelse. Jehovas vitner ble organisert i «divisjoner» som skulle avgi et konsentrert vitnesbyrd i områder der det var vanskeligheter. I Tyskland tiltok forfølgelsen i en slik grad at grupper av Guds folk i mange land den 7. oktober 1934 sendte telegrammer til Hitler der de henstilte til ham om å sette en stopper for forfølgelsen.

På denne tiden var det mange diskusjoner blant Guds folk om hvem ’den store skare’ i Åpenbaringen 7: 9 egentlig er. Det var alminnelig antatt at den var en sekundær, mindre trofast himmelsk klasse. Under et studium på Betel som ble ledet av bror T. J. Sullivan, spurte jeg: «Er de som utgjør den store skare, ulastelige siden de oppnår evig liv?» Det kom mange kommentarer, men ikke noe definitivt svar. Da jeg ble bedt om å kommentere spørsmålet selv, sa jeg at jeg bare var ute etter å få et ja eller et nei.

På stevnet i Washington, D.C., den 31. mai 1935 holdt bror Rutherford et foredrag nettopp om dette. Jeg satt på galleriet og tittet ned på forsamlingen, og for en begeistring som spredte seg etter hvert som talen skred framover! Ved hjelp av Bibelen ble medlemmene av den store skare tydelig identifisert som de som kommer til å overleve Harmageddon og ha utsikter til å få leve evig på jorden. Ja, her fikk vi flere opplysninger om de ’millioner av nålevende mennesker som aldri skal dø’.

Den 12. juli 1937 utnevnte bror Rutherford meg til Betel-tjener. De siste fire og et halvt årene bror Rutherford levde, hadde jeg det privilegium å samarbeide nært med ham. Sent på året i 1937 ble navnet The Golden Age forandret til Consolation (Ny Verden). Dette fikk bror Rutherford til å komme med en morsom bemerkning da jeg kjørte ham gjennom Scranton i Pennsylvania, som ligger i nærheten av hjembyen til C. J. Woodworth, bladets daværende utgiver. Det var vanskelig å komme seg gjennom Scranton med bil på den tiden, og Rutherford, som kalte bror Woodworth for «Woody», sa: «Det er ikke rart at Woody ønsker seg en ny verden, når han bor på et sted som dette.»

Den annen verdenskrig — en tid med prøvelser

I september 1939 brøt den annen verdenskrig ut. I oktober ble avdelingskontoret i Paris stengt, og arbeidet vårt ble forbudt i Frankrike. Året etter ble arbeidet forbudt også i Canada. Sommeren 1940 var bror Rutherford syk, og vi visste ikke om han ville klare å være til stede på det stevnet som da skulle avholdes i Detroit i Michigan. Han var til stede, men under det offentlige foredraget han holdt der, fikk han overbrakt meg en beskjed om at jeg skulle sørge for at han umiddelbart kunne dra tilbake til Betel.

Sommeren etter var det et stort stevne i St. Louis i Missouri. Det var det største stevne Jehovas vitner hadde holdt inntil da. Jeg fikk i oppdrag å ta imot forsyningene til kafeteriaen og fikk bare vært inne i selve møtesalen den siste dagen, under det møtet der boken Children (Børn) ble frigitt. Under dette stevnet ble også brosjyren Jehovah’s Servants Defended frigitt. Den inneholdt opplysninger som hjalp oss til å forsvare oss når politiet etter press fra religiøst hold gikk til aksjon mot vår tjeneste fra hus til hus.

Denne publikasjonen kom akkurat i rette tid. Senere samme år ble min far arrestert og fengslet for å ha tatt del i tjenesten. Mor, som dermed var alene igjen i husvognen, ble utsatt for pøbelangrep. Selv kom mor riktignok uskadd fra det, men pøblene ødela husvognen, så hun ble nødt til å søke tilflukt hos andre vitner i området.

Den 1. oktober 1941 hadde jeg det privilegium å lede årsmøtet for Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania i bror Rutherfords fravær. Det var på dette møtet jeg ble valgt til direktør for dette selskapet.

To måneder senere, søndag den 7. desember 1941, satt N. H. Knorr, G. E. Hannan og jeg i bilen på vei hjem fra felttjeneste i en nærliggende del av Long Island. Vi hadde på bilradioen og fikk høre den sjokkerende nyheten om at japanerne hadde bombet Pearl Harbor. Dette innebar store vanskeligheter for Jehovas folk — De forente stater var i krig, Selskapets president var alvorlig syk, og på alle kanter var vi omgitt av fiender som gjorde det de kunne for å stoppe forkynnelsesarbeidet.

Selv om bror Rutherford døde bare en drøy måned senere, fortsatte Rikets arbeid med uforminsket styrke. Bror Knorr ble valgt til president, og ett år senere, den 1. februar 1943, kunngjorde han åpningen av Vakttårnets bibelskole Gilead, som skulle sørge for opplæring av misjonærer.

Den 8. mai 1945 kunngjorde USAs daværende president, Harry S. Truman, at Tyskland hadde overgitt seg. I august slapp De forente stater atombombene over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki, og vi var inne i etterkrigstiden.

Utviklingen i etterkrigstiden

Myndighetene i byen New York underrettet oss om at de måtte rive bakre del av Betel-hjemmet vårt, som lå i Columbia Heights og strakte seg ned til Furman Street, for å gi plass til en ny motorvei og promenade. Selskapet fikk imidlertid kjøpt tomt i Columbia Heights til utvidelse av Betel-hjemmet, og den 11. oktober 1946 fikk vi byggetillatelse. Så, den 27. januar 1947, begynte rivingen av den bakre delen av bygningen vår i Furman Street. I løpet av 1948 og 1949 ble den nye delen av Betel-hjemmet oppført, og dette fine tilbygget ble innviet i 1950. Et stort, nietasjes tilbygg til trykkeribygningen i 117 Adams Street ble også fullført omtrent på denne tiden.

Selskapets sekretær og kasserer, W. E. Van Amburgh, var på grunn av sykdom og høy alder ikke lenger i stand til å utføre sitt arbeid og frasa seg derfor sin stilling. Den 6. februar 1947 ble jeg valgt til å etterfølge bror Amburgh, som døde dagen etter.

Kort tid senere, om våren 1947, ble jeg utsendt av Selskapet for å besøke forskjellige land i Europa som var blitt herjet av den annen verdenskrig. Det var et stort privilegium å få være sammen med trofaste tjenere for Jehova som for ikke lenge siden var blitt løslatt etter lange år i nazistenes konsentrasjonsleirer. Det var en glede for meg å kunne gi dem åndelig oppmuntring som hovedtaler på de stevnene som da ble holdt.

Siden jeg kom til Betel i 1928, hadde jeg ikke vært tilbake i California igjen. Foreldrene mine tjente for det meste som pionerer i den østlige del av landet, så jeg hadde anledning til å være sammen med dem fra tid til annen — særlig ved store stevner. Men sommeren 1947 dukket det opp en mulighet til å besøke California igjen. Det skulle holdes et stevne i Los Angeles fra 13. til 17. august, og Selskapet sørget for transport for dem som hadde vært medlemmer av Betel-familien i mer enn 15 år. Den turen og det stevnet var virkelig en opplevelse!

Spesielle tjenesteprivilegier

Opp gjennom årene har jeg også hatt enestående privilegier i tilknytning til utvidelsen av Guds synlige organisasjon. Den siste av Selskapet Vakttårnets mange nyervervelser som jeg har vært med på å forhandle om, er eiendommene i 175 Pearl Street og 360 Furman Street i Brooklyn, som ble kjøpt tidlig i fjor. Jeg håper inderlig at disse store, nye anleggene vil bli brukt i den videre, stadig mer omfattende kunngjøringen av Riket over hele jorden.

Jeg har reist hundretusenvis av kilometer, ikke bare i De forente stater, men også i mange andre land og holdt foredrag for store forsamlinger av Guds folk for å oppmuntre dem i deres kristne tjeneste. Under den verdensomfattende serien av stevner med tittelen «Det evige gode budskap» i 1963 var jeg for eksempel en av Selskapets offisielle representanter. Det er bare ett av de mange privilegier som jeg er takknemlig mot Jehova for. Det å få tale ved de mange historiske stevner som Jehovas vitner har hatt på Yankee Stadium, slik som det som ble holdt i 1958, da over en kvart million mennesker var til stede, har også vært et spesielt privilegium.

En fremadskridende organisasjon

De forandringer som inntreffer etter hvert som årene går, fører av og til til sorg, slik tilfellet var da min far døde den 31. desember 1954 i Illinois, den staten der han sist tjente som pioner. Året etter ordnet min søster, Grace, og jeg det slik at mor kunne flytte fra Illinois til New York, der hun bodde til hun døde den 6. mai 1962. Men en svært glederik forandring i mitt liv inntraff da Edith Rettos, en nidkjær pioner, ble min kone den 12. mai 1956. Hun har siden tjent trofast ved min side her på Betel.

Etter hvert som jeg legger flere år med tjeneste bak meg her ved hovedkontoret for Jehovas synlige organisasjon, er noe av det som i særlig grad gleder mitt hjerte, de stadige beviser vi ser for at Gud velsigner det arbeid han har gitt sitt folk i oppdrag å utføre, nemlig å forkynne det gode budskap om Riket over hele jorden før enden kommer. (Matteus 24: 14) Jeg var vitne til utvidelsene av det styrende råd i 1971 og 1974, og siden da har jeg vært med på å treffe mange viktige avgjørelser vedrørende avdelingskontorene og det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Jeg har også sett antallet av dem som kunngjør Riket, øke fra 44 080 verden over på det tidspunkt da jeg kom til Betel i 1928, til omkring 2 500 000 i dag. Guds organisasjon har sannelig gått framover, og jeg er takknemlig for de mange tjenesteprivilegier som er blitt meg til del i forbindelse med avleggelsen av det store, avsluttende vitnesbyrd.

Min tro på Bibelens løfter om Guds rettferdige regjering og de velsignelser den vil utøse over jorden, er sterkere enn noensinne. Dersom jeg fikk leve livet mitt om igjen, ville jeg ikke velge å leve det annerledes på noen som helst måte. For en glede og for et privilegium det har vært å få tjene sammen med denne fine familien her ved Betel i disse 55 årene, den største kristne familie på jorden!

Under arbeidet med denne artikkelen falt bror Suiter stygt på rommet sitt på Betel i Brooklyn og pådrog seg en alvorlig skade på ryggsøylen. Når dette skrives, får han all den kjærlige pleie det er mulig å gi, i Selskapet Vakttårnets sykestue på Betel. Hans tilstand blir karakterisert som kritisk, men stabil. Vi ber Jehova om at han må se til vår lojale bror og styrke ham og hans familie i den vanskelige tiden de nå gjennomlever.

[Bilde på side 9]

J. A. Bohnet hadde stor innvirkning på mitt liv

[Bilde på side 11]

Min søster, mine foreldre og jeg

[Bilde på side 12]

Mine foreldre bodde i denne husvognen i 20 år mens de tjente som pionerer

[Bilde på side 13]

W. E. Van Amburgh, som jeg etterfulgte som sekretær og kasserer for Selskapet Vakttårnet i 1947

[Bilde på side 14]

Jeg har mange ganger talt ved store stevner — som her på Yankee Stadium i 1958

[Bilde på side 15]

Edith har vært min trofaste livsledsagerske siden 1956