Styrke som er over det normale — hvordan de fikk det
ET DØDSFALL i familien er en smertelig opplevelse. Når det er et barn som dør, blir det hele enda verre. Men hva om du så etter å ha mistet barnet ditt i en altfor tidlig død ble anklaget for å ha vist uaktsomhet? Hva om folk kalte deg en morder, om arbeidsgiveren din sa deg opp, og om naboene dine vendte seg mot deg? Hvordan ville du føle deg da? Hva ville du gjøre? I en slik situasjon ville du sannelig trenge styrke som er over det normale.
En plutselig krise
Det var dette Dennis og Bernadette Cyrenne, som bor i en liten gruveby i den nordlige delen av Ontario i Canada, opplevde. Det hele begynte da den 12 år gamle datteren deres, Sara, plutselig fikk en sjelden blodsykdom. På det lokale sykehuset anbefalte legen blodoverføring. Fordi foreldrene respekterer Guds lov om livet og blodet, og på grunnlag av medisinske opplysninger som de hadde samlet opp gjennom årene, bestemte de seg for å avstå fra denne behandlingsmetoden. — 1. Mosebok 9: 4; Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
I håp om å finne en utvei brakte de i all hast Sara til Thunder Bay, hele 400 kilometer unna, bare for å bli møtt med den samme reaksjonen fra legene der. De tok da Sara ut av sykehuset, samtidig med at de fortsatte å undersøke mulighetene for en alternativ løsning. Åtte timer senere ebbet Saras liv ut; hennes kamp var forbi. For foreldrene hennes var dette bare begynnelsen.
Økende press
De ble umiddelbart tiltalt for å ha handlet uforsvarlig ved å ta sin datter ut av sykehuset og for å ha vist uaktsomhet i forbindelse med hennes død. De måtte dra hjem igjen og vente på at saken skulle komme opp.
Hjemme i den lille byen ble nyheten om Saras død og om tiltalen raskt kjent. Avisene brakte bilder og reportasjer, og det ’forferdelige’ de hadde gjort, ble hele byens samtaleemne. Livet ble svært vanskelig for ekteparet Cyrenne.
Innen to uker hadde noen av byens kvinner overlevert Bernadettes arbeidsgiver en anmodning med krav om at han måtte si henne opp; hvis ikke ville de boikotte forretningen. Dermed mistet hun jobben sin. Overalt hvor de gikk. møtte de folk som snakket nedsettende om dem, kalte dem mordere, sa at de ikke var velkomne, og mente at de burde jages ut av byen.
Hvordan ville du ha følt deg hvis du hadde vært i deres sted? Når det ser ut til at alle er imot deg, hvem kan du da vende deg til for å få hjelp? «Det var ikke alltid lett å gå nedover gaten med løftet hode,» sa Bernadette. «Men vi gjorde det, for vi visste at vi hadde gjort det riktige, og at vi hadde Jehova Gud på vår side.» Hvordan kunne hun si det? Hva var det som fikk dem til å føle det slik?
Kilder til styrke
Helt fra begynnelsen av dukket ting som de hadde lært ut fra Bibelen, opp i deres sinn og hjalp dem til å treffe avgjørelser. Dennis fortalte senere at ordene i Jakob 2: 24 stadig vendte tilbake til ham da han var på sykehuset. Der står det: «Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro.» Dette hjalp ham til å innse at selv om han visste hva Bibelen sier om et bestemt spørsmål, er det det å handle i samsvar med det som teller. Dennis var derfor ikke et øyeblikk i tvil om hva han skulle gjøre.
Det er tydelig at hans kone, Bernadette, følte det på samme måte, for da han fortalte henne hva han hadde bestemt seg for å gjøre, svarte hun uten å nøle: «Gjør slik som du har bestemt deg for. Jeg står ved din side.» Dette var helt sikkert svært oppmuntrende og godt for ham å høre.
De kristne i Thunder Bay viste dem i mellomtiden kjærlighet, og de bad for dem og gav dem støtte. Dette gjorde at de aldri følte seg alene, selv om de var langt hjemmefra. «Brødrene var svært omsorgsfulle mot oss,» sa Dennis. «De tilbød seg å hjelpe oss økonomisk og åndelig, og vi merket hvordan bønnene deres styrket oss.»
En av dem som hjalp dem, var Peter Cramb, en eldste i den lokale menighet av Jehovas vitner. Han kom inn i bildet med det samme familien Cyrenne kom til sykehuset, og han ble hos dem under hele ildprøven. Selv om han var fullt klar over at han kunne bli innblandet i en rettssak, stod han ved deres side. Da saken kom opp, ble det også reist tiltale mot ham.
Da den tiden nærmet seg da Peter og ekteparet Cyrenne skulle møte for retten, var de utsatt for et stort press, og de hadde mange bekymringer. Selv om ekteparet Cyrenne visste at Jesus hadde lovt sine disipler at det ville bli gitt dem hva de skulle si, og at de derfor ikke behøvde å være bekymret, innså de at dette ikke betydde at det eneste de hadde å gjøre, var å vente. (Markus 13: 11) Tvert imot studerte de gang på gang i over et år alt som hadde noe å gjøre med den avgjørelsen de hadde truffet. Den trøst de fikk fra Bibelen, og særlig fra slike skriftsteder som Hebreerne 13: 6 og Salme 84: 12, var trosstyrkende for dem under denne tiden.
Styrkende opplevelser
Selv om mange av dem som bodde på det lille stedet, reagerte negativt, hendte det at noen tilsynelatende vonde opplevelser til slutt viste seg å bli svært oppmuntrende og styrkende. Bernadette fortalte om en slik opplevelse, som handlet om en kvinne som arbeidet på en restaurant på stedet. «Hun gjorde det til en vane å være svært høyrøstet når jeg var inne i forretningen, og hun kalte meg en morder, sa at jeg ikke dugde til noe, og at ingen likte meg,» husker Bernadette. «Det var ikke den ting hun ikke sa.» Omtrent på denne tiden ble kvinnens 18 år gamle sønn arrestert, stilt for retten og fengslet for å ha sprengt bilen til en politimann i luften.
En dag da Bernadette og den reisende tilsynsmannens kone, Helen, var ute i tjenesten fra dør til dør, kom de til det huset der denne kvinnen bodde. «Hvis jeg kan stå ansikt til ansikt med henne, klarer jeg hva som helst,» tenkte Bernadette. Dermed banket hun på døren.
«Nei, jeg er ikke interessert,» sa kvinnen i en nedlatende tone da hun så hvem det var. Hun skulle akkurat til å lukke døren.
Bernadette var imidlertid fast bestemt på ikke å la det slutte her, så hun sa taktfullt: «Fru M, jeg har tenkt mye på deg, og det var veldig leit å høre om alle de vanskelighetene du har hatt.»
«Å, ja?» svarte kvinnen overrasket. «Vel, bare kom inn.»
De neste 20 minuttene utøste hun sitt hjerte og kunne ikke holde opp med å snakke om sønnen sin. Helen, som forstod situasjonen, avbrøt og sa rolig: «Fru M, du har sønnen din, men hun har ikke datteren sin.»
Dermed gikk samtalen over til å bli en drøftelse av hva Bibelen sier om døden og oppstandelsen, og om hvordan dette hjalp Bernadette til å holde ut under det harde presset og alle vanskelighetene. På grunn av denne drøftelsen og som følge av at de viste denne kvinnen uselvisk kjærlighet til tross for det hun hadde gjort, ble hun mye mildere stemt.
Senere, da saken mot ekteparet Cyrenne kom opp, var kvinnen til stede i rettssalen. Det var den samme rettsbygningen hvor sønnen hennes var blitt kjent skyldig. Under den rettssaken var det bare hun og hennes mann som var til stede. Men nå var salen fylt til trengsel av 260 mennesker, som alle var svært bekymret for ekteparet Cyrenne. Dette var et mektig vitnesbyrd for henne. Ja, hun ble så beveget at hun omfavnet Bernadette.
Dennis fortalte hvordan Jehova tilveiebrakte oppmuntring på uventede måter. I løpet av månedene før rettssaken tenkte han ofte på hva som ville skje med jobben hans og med huset, som han hadde kjøpt gjennom gruveselskapet, dersom han måtte i fengsel. Da han brakte dette på bane for sjefen sin, sa sjefen ganske enkelt: «Ta det rolig, Dennis. Ikke nevn noe sånt. Slike som deg kommer da ikke i fengsel.»
En ung arbeidskamerat av ham bemerket at det måtte være litt av en prøvelse å utholde så mye uvennlighet fra folk. «Noen har til og med sagt at de gjerne skulle skyte deg hvis de fikk sjansen,» la han til. Dennis gav en kort forklaring og foreslo for arbeidskameraten at han skulle lese Jesaja 50: 7 og 9 når han kom hjem. Som følge av dette tok den unge mannen og hans familie imot tilbudet om et regelmessig bibelstudium, og de begynte å gå på kristne møter i Rikets sal på stedet.
Selv om Peter Cramb hadde vært et vitne i omkring 25 år, syntes han at denne opplevelsen lærte ham noe om hva det vil si å stole på Jehova. Den gav mening til disse ordene av salmisten: «Til [Jehova] ropte jeg i min nød, og han hørte min bønn. Frels meg fra lepper som lyver, fra falske tunger, [Jehova]!» — Salme 120: 1, 2.
Kjennelsen
Tre måneder etter at saken var blitt brakt for retten, ble den avgjort av distriktsdomstolen i Thunder Bay. Alle tre tiltalte ble frifunnet for siktelsene. Selv om dommeren ikke var enig i deres bibelske syn på blod, erkjente han at deres avgjørelse «ikke var ustadig eller dogmatisk, men var basert på en oppriktig tro».
Dommeren fant også at den ringeaktende holdning som enkelte av byens innbyggere hadde lagt for dagen, ikke kunne forsvares. I sin uttalelse sa han: «Bernadette Cyrenne . . . gav inntrykk av å være en oppriktig, kjærlig og medfølende mor som lever et sunt og kultivert familieliv. Familielivet hjemme hos Cyrenne kunne absolutt tjene som eksempel for enhver kristen familie.»
Denne opplevelsen har styrket ekteparet Cyrennes og Peter Crambs overbevisning om at ’Jehova ikke nekter den som er redelig i sin ferd, noe godt’. (Salme 84: 12) De har selv sett hvordan Guds kjærlighet, kraft og visdom virker gjennom det håp og den trøst som hans Ord, Bibelen, gir, og gjennom den utrettelige støtte som andre kristne kan gi. Det var dette som mer enn noe annet gav dem styrke over det normale. — 2. Korinter 4: 7, NW.