«Har du tid et øyeblikk?»

Når du får et slikt spørsmål, innebærer det ofte at du blir forstyrret i det du holder på med. Du er kanskje villig til å bruke et øyeblikk av din dyrebare tid til å høre på noen eller til å hjelpe dem, men hvor oppriktig gjør du dette? Gir du noe av deg selv ved siden av at du gir av din tid?

Noe som illustrerer dette godt, er det en gutt som hadde vært på kant med loven, fortalte om den læreren som fikk ham på rett kjøl igjen. «Det er massevis av elever som venter på å få snakke med ham,» sa gutten, «men når du kommer inn til ham, føles det som om du er den eneste i verden han bryr seg om.»

Her ligger nøkkelen til å nå folks hjerte — en må være villig til å gi uforbeholdent av seg selv. Apostelen Paulus viste at han var villig til det i sine bestrebelser på å hjelpe andre, da han sa: «For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven . . . For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov . . . For de svake er jeg blitt svak . . . For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen.» — 1. Korinter 9: 20—22.

Når du tar deg tid til å hjelpe noen, tenker du da like mye på kvaliteten av den hjelpen du gir, som på hvor mye tid du ofrer?