Lojale ungdommer som led martyrdøden for Guds rikes skyld
DET var omkring halv ni en morgen i oktober. Elmer og Alex, 16 og 14 år gamle, var utenfor huset der de bodde, i San Salvador, hovedstaden i det urolige El Salvador. Plutselig kom det en liten, hvit lastebil med fem bevæpnede menn. To av mennene kom ut og kommanderte guttene opp på lasteplanet. Guttene ble bortført uten at familien visste om det.
Da foreldrene skjønte hva som hadde hendt, sa de ifra til de eldste i den lokale menighet av Jehovas vitner, og en febrilsk leting begynte. Politisk motivert vold har lenge vært daglig kost i El Salvador. Foreldrene, Napoleon og Orbe, fryktet det verste. Det ble tatt kontakt med myndighetene, som også ble med på letingen.
Dagen etter meldte noen menn, som kjørte likbil for et lokalt begravelsesbyrå, ifra til en av de eldste at de hadde sett likene av to gutter sammen med andre lik i en massegrav for slike som var blitt offer for vold. Ja, Elmer og Alex var blitt funnet. De var gjennomhullet av kuler. Det var ting som tydet på at de var blitt torturert før de til slutt ble drept. Det antas at en av de revolusjonære gruppene forsøkte å få dem til å slutte seg til deres gruppe og kjempe mot den sittende regjering. Men guttene, som var Jehovas vitner, ville ikke bryte sin kristne nøytralitet ved å slutte seg til en slik gruppe. Det var tydeligvis derfor de ble henrettet. De var to nye martyrer i tillegg til alle de andre trofaste kristne som har dødd fordi de har nektet å bli innblandet i verdslig politikk. De adlød Gud mer enn mennesker. — Johannes 17: 16; 18: 36; Apostlenes gjerninger 5: 29.
På bare én dag ble dermed familien López redusert fra fem til tre medlemmer. Det var et forferdelig slag for foreldrene. I denne vanskelige tiden fikk de trøst og hjelp av sine kristne brødre ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i El Salvador og av menigheten. De skrev nylig et takkebrev, som vi gjerne vil gjengi for våre lesere.
Guds løfters helbredende virkninger
«Min kone, Orbe, min datter, Reyna Noemí, og jeg vil gjerne gi uttrykk for hvor takknemlige vi er, og for hvor stor pris vi setter på den oppmuntring og trøst vi fikk i en tid da vi virkelig trengte det. Vi er så takknemlige mot vår Far, Jehova Gud, som gjennom Bibelen gav oss den styrke vi trengte på grunn av den tragedien som rammet oss den 27. oktober i fjor. Akkurat som vi ikke kan glemme våre kjære sønner, Elmer og Alex, kan vi heller ikke glemme den kjærlighet dere da viste oss.
Det er sant at vi fortsatt føler dyp sorg over tapet av sønnene våre. Men nå skjønner vi enda bedre hvor sterkt vi trenger den nye ordning, og når vi ser det denne onde tingenes ordning gjør, øker vår verdsettelse av håpet om Guds rike.
Brødre, vi takker Jehova fordi vi har et sikkert håp. Det vi håper på, er ikke et luftslott, men en virkelig regjering.
En bror sa kjærlig til meg: ’Du kan ikke glemme Elmer og Alex, og det finnes bare én måte du kan slokke sorgen på — ved å snakke med andre om det håp du har. Ja, snakk om Riket når som helst du har anledning til det.’ Hvor sant har ikke dette vært! Om kveldene har vi snakket med naboene våre, og dette har gitt oss trøst. Orbe, min kone, har kunnet forkynne for ’betydningsfulle’ personer som har forsøkt å finne ut hva vi tror. En dag var det en lege som spurte henne: ’Har du tro?’ ’Ja,’ svarte hun. ’Vis meg hva den går ut på,’ sa han. Han hørte på henne en time og viste stor interesse, selv om han hadde pasienter som ventet. Hun tilbød ham boken Den sannhet som fører til evig liv, som han gjerne ville ha.
En dag ringte bedriftslederen på den fabrikken hvor jeg arbeider, til meg og sa: ’Napoleón, jeg vil snakke med deg og stille deg et spørsmål. Tror du at verden snart kommer til å ende?’ Denne mannen hadde vært katolsk prest, men hadde forlatt sitt presteembete. Da jeg forklarte at Bibelen gir oss vektige beviser for at vi befinner oss i de siste dager av denne onde tingenes ordning, sa han at han hadde sine tvil når det gjaldt Bibelen. Da jeg snakket om Jehovas vitners organisasjon, ble han overrasket da jeg forklarte at vi ikke er noen del av de evangeliske kirker. Så fortalte jeg ham at vi ikke tror på dogmer. Han ville ha et eksempel. Jeg sa: ’For eksempel at Maria er Guds mor.’ ’Hva? Dere tror ikke at Jesus er Gud, og at Maria derfor er Guds mor!’ ’Nei,’sa jeg, ’Bibelen støtter ikke et slikt dogme.’ Han var svært overrasket, reiste seg og sa: ’Hvor har dere møtene deres? Gi meg adressen, for jeg vil gå dit.’ ’Hvorfor?’ spurte jeg. Han svarte at da han gikk på presteskolen, trodde han ikke på denne doktrinen, men hadde trukket den slutning at alle religioner trodde på den. For en overraskelse! En prest som ikke trodde på treenigheten!
I dag ber vi mer enn noensinne til Jehova om at hans ’rike må komme’ og fjerne all ondskap. Det er sant, brødre, at vi ikke har kommet oss helt ennå. Hver dag minnes vi sønnene våre, og alt virker som et forferdelig mareritt. Men så lykkelige vi er for at Jehova hjelper oss! Ja, vi merker hans kjærlige godhet i menigheten. Hvor takknemlige er vi ikke for Jehovas løfte om at de som sover i døden, gjennom Kristus SKAL FÅ LEVE! (Apostlenes gjerninger 24: 15) Og for en velsignelse det vil være når våre sønner kommer tilbake og vi kan fortelle dem hvordan det at de ’forlot oss’, gav oss anledning til å snakke om Riket med mennesker som vi kanskje aldri ville ha nådd ellers!
Selv om vi fortsatt til sine tider blir overveldet av sorg og fraværet av guttene gjør oss bedrøvet, takker vi likevel Jehova hver dag for at vi har fått lære sannheten, for hans hjelpende hånd og for slike brødre og venner som dere, som hjalp oss i våre tunge stunder.
Tusen takk.
Napoleón og Orbelina Lopez»