Hvorfor er det så mange som begår selvmord?

BRUCES far var en suksessfull forretningsmann. Ekteskapet med Bruces mor hadde gått i stykker for noen år siden, og han var nå gift med en yngre kvinne. Han hadde fremdeles stor interesse for barna sine og prøvde til og med en gang å starte en forretning som de kunne være med i. Da han så hadde kommet opp i 50-årene, ble livet hans plutselig radikalt forandret. En av forretningene hans slo feil, og plutselig satt han i stor gjeld. Han lot seg innlegge på sykehus noen dager, men ville ikke fortelle noen hvorfor. Hans unge kone forlot ham. Og så begikk han selvmord.

Bruce sier: «Jeg skulle ønske at jeg kunne gjort mer for å hjelpe ham. Det må simpelthen ha blitt for mye for ham å begynne forfra og få økonomien på fote igjen i hans alder. Og tanken på å bli eldre, være alene og leve et smertefylt liv — den kunne han slett ikke se noen mening i.»

Denne tragedien er dessverre ikke noe enkelttilfelle i vår tid. Her i landet er det årlig 500 menn, kvinner og barn som tar sitt eget liv. Og i våre naboland er tallene langt høyere. I Danmark var det for eksempel over 1600 som begikk selvmord i 1980. Det blir dessuten hevdet at det for hvert selvmord er mist ti mislykte selvmordsforsøk.

Samtidig kjemper mennesker over hele verden en hard kamp for å unngå døden, selv når de lever under de verst tenkelige forhold. Pasienter med smertefulle sykdommer, langtidsfanger og de som lever i den ytterste fattigdom — de fleste av dem kjemper for å leve. Hva kan så være grunnen til at noen som kanskje ikke lever under så dårlige ytre forhold, prøver å gjøre ende på livet?

Det er enda vanskeligere å besvare dette spørsmålet når det gjelder mennesker som bekjenner seg til kristendommen. Bibelen lærer jo at livet er hellig, at det er en dyrebar gave fra Gud. (Salme 36: 10) Døden er en fiende, og Jehova Gud har ofret mye for at vi skal få mulighet til å oppnå evig liv. (Johannes 3: 16) Likevel er det flere og flere som tar livet av seg eller forsøker å gjøre det, også i såkalt kristne land. Hvorfor? Hva slags press kan få et menneske til å synes at det mest dyrebare det har — livet — er en så stor byrde at vedkommende ønsker å gjøre ende på det?

Destruktive følelser

«Fortvilelse . . . håpløshet . . . smerte . . . det ble rett og slett for mye for meg.» Slik beskriver en kvinne som rent impulsivt tok en overdose tabletter, hva som fikk henne til å forsøke å begå selvmord. En lege som har hatt mye med selvmordskandidater å gjøre, sier: «De føler seg ofte verdiløse, hjelpeløse eller håpløse. De kan også plages av en sterk skyldfølelse.»

Det som i mange tilfelle driver folk til selvmord, er altså negative og nedbrytende følelser som de ikke lenger har makt over. Årsaken til problemet er ofte en følelse av håpløshet. Selvmordskandidaten kan simpelthen ikke se noen lyspunkter. Det er tilsynelatende ingenting som gjør livet verdt å leve lenger.

Hva er det som får folk til å føle at alt er håpløst? I manges tilfelle skyldes det uten tvil omstendigheter som de ikke er herre over, slik det var med Bruces far. Én befolkningsgruppe som ser ut til å være særlig utsatt hva dette angår, er de eldre. Dr. Nathan S. Kline, som har spesialisert seg på depresjoner, sier: «Med høy alder følger en spesiell form for ensomhet, og selvmordsprosenten stiger i takt med alderen.» (From Sad to Glad av Nathan S. Kline) Men det kan også være andre årsaker.

Håpløshet, skyldfølelse og nedtrykthet

Det kan for eksempel være svært vanskelig å leve med skyldfølelse. Når en har begått et alvorlig feiltrinn, kan samvittigheten plage en, særlig hvis en har påført andre skade ved sin synd. Kong David i det gamle Israel beskrev hvilken virkning skyldfølelsen hadde på ham: «Mine lemmer er syke fordi jeg har syndet. Min syndeskyld stiger over mitt hode, den er som en byrde, for tung for meg.» — Salme 38: 4, 5.

Skyldfølelse har fått noen til å føle at de ikke har noen framtid, og derfor bestemmer de seg for å ta sitt liv. Det var for eksempel en ung mann som skjøt seg etter å ha drevet utukt. Han etterlot seg et brev hvor han forklarte at han ikke ville fortsette å føre skam over andre.

Noen har pådratt seg følelsesmessige arr som gjør at de synes at framtiden fortoner seg håpløs. De har kanskje hatt en opprivende opplevelse som de ikke klarer å få ut av tankene. Det gjaldt for eksempel en ung kvinne som var blitt seksuelt misbrukt som barn av sin far. Selv om hun nå var voksen, hadde dette forholdet gitt henne en skyldfølelse og en mindreverdighetsfølelse som førte til at hun forsøkte å begå selvmord.

Andre synes at framtiden fortoner seg håpløs fordi de lider av dyp depresjon og ikke er i stand til å tro at de skal bli bedre. De som aldri selv har vært sterkt deprimert, har vanskelig for å forestille seg hvor nedbrytende en slik depresjon er. Det er ikke bare tale om å ha en «dårlig periode», som alle kan ha fra tid til annen. Nei, det er en alvorlig følelsesmessig lidelse som hele tiden kaster sin skygge over offeret, uansett hva det gjør, eller hvor det befinner seg. Tilsynelatende er det ingen utvei.

Det er ikke uvanlig at folk som lider av dyp depresjon, går i selvmordstanker. En kvinne som var sterkt deprimert en tid, forteller at hun måtte være veldig forsiktig. Når hun for eksempel tok et karbad, kunne hun plutselig tenke: «Det går raskt hvis jeg holder hodet under vann.» Eller hun kunne se en bil komme mot seg mens hun var ute og gikk på veien, og tenke: «Så lett det ville være!»

Deprimerte mennesker kan også lide av en sterk skyldfølelse. Hvorfor? En kristen kvinne som var sterkt deprimert, var plaget av skyldfølelse fordi hun ikke lenger kunne ta seg av familien slik hun før hadde gjort, og hun følte at hun hindret de andre i å gjøre det de gjerne ville. Hun mente også at Gud måtte ha tatt sin ånd fra henne, for hun følte verken glede eller fred i sinnet. (Filipperne 4: 7; Galaterne 5: 22) Bare ved å oppby alle sine krefter klarte hun i det hele tatt å si noe om Jehova Gud. Mange har vært ute for det samme, og noen har til og med trodd at de har begått en utilgivelig synd.

Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at mennesker som har slike negative følelser, til slutt begynner å spekulere på om livet i det hele tatt er verdt å leve lenger. Det er imidlertid ikke bare slike ting som får folk til å forsøke å ta livet av seg.

Andre grunner til selvmord

Flere psykologer er av den oppfatning at noen prøver å begå selvmord for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Selvmordskandidaten så å si roper om hjelp. Det kan også være at han prøver å «straffe» en eller annen. Tankegangen er den samme som hos barn som sier: «Du kommer til å bli lei deg når jeg er død!»

Noen ganger virker det også som om selvmordskandidaten prøver å påvirke sine omgivelser. En pike som er blitt sviktet av sin venn, kan for eksempel gjøre et halvhjertet selvmordsforsøk i håp om å tvinge ham til å komme tilbake til henne. Eller en gammel far eller mor prøver å begå selvmord for å prøve å tvinge sine voksne barn til å tilbringe mer tid sammen med ham eller henne.

Disse eksemplene gir oss et begrep om hva slags press det kan dreie seg om. Noe som gjør situasjonen vanskeligere, er at den som har problemer, ofte holder dem for seg selv. Utad virker han rolig, men i sitt indre er han nær bristepunktet. Under slikt press skal det bare ganske lite til for å utløse et selvmordsforsøk.

En mann kan for eksempel forsøke å begå selvmord fordi han har mistet jobben. For en tenåring kan årsaken være en dårlig eksamen, et kjæledyrs død, at kjæresten svikter, eller at yndlingslæreren skal slutte. Men slike faktorer er ikke den egentlige årsaken til selvmordsforsøket. De er bare «dråpen som får begeret til å flyte over», den siste av en lang rekke prøvelser.

En kvinne ble dypt rystet da hennes datter i tenårene forsøkte å ta livet av seg. Men senere gikk det opp for henne hvilket skjult press tenåringer kan være utsatt for. Hun sier: «Nå vet jeg hvor mange omskiftninger en ung pike kan oppleve. Det ble rett og slett for mye for henne, og jeg hadde det for travelt med andre ting til å hjelpe henne. Nå prøver jeg å bli bedre kjent med henne, snakke mer med henne og stå henne nær. Og det virker. Nå ler og spøker min datter med meg akkurat som før.»

En utvei

Selvmord kan aldri rettferdiggjøres. Men for noen som har store følelsesmessige problemer, kan selvmord av og til virke fristende, som en rask måte å bli kvitt problemene på. Men Jehova sier i sitt Ord at livet er hellig, og han tilbyr hjelp til dem som er under et slikt press. Bibelen sier: «Han vil ikke la dere bli fristet over evne.» Det skriftstedet her taler om, er «skadelige ting», for eksempel avgudsdyrkelse og umoral, som kan virke tillokkende. (1. Korinter 10: 6, 13, vers 6 fra NW) Det er imidlertid ingenting som er mer skadelig enn selvmord, og det finnes også en utvei for dem som blir fristet av det. Jehova har sørget for at de kan få hjelp, både gjennom hans Ord, Bibelen, og gjennom den kristne menighet.

[Ramme på side 5]

Når noen har begått selvmord

Da trenger de etterlatte støtte. De er sannsynligvis forvirret og plaget av skyldfølelse og lurer på hva de burde ha gjort for å forhindre tragedien. De trenger hjelp til å innse at det sannsynligvis ikke var noe de kunne ha gjort hvis den døde var fast besluttet på å gjennomføre sitt forsett og ta sitt eget liv.

Det er formålsløst å spekulere på hvordan framtiden vil bli for en som har begått selvmord. Det er bare Jehova og hans utnevnte dommer, Jesus Kristus, som kan si hva som bodde i hjertet til den som har tatt sitt eget liv. Det en må gjøre, er å prøve å legge tragedien bak seg og overlate det hele til Jehova, «den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst». — 2. Korinter 1: 3.