Håp for de fortvilte

ALT som før er skrevet, er skrevet «for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir.» (Romerne 15: 4) Disse ordene av apostelen Paulus dukker opp i tankene når vi hører at et av potensielle selvmorderes største problem er fortvilelse, håpløshet. Vil ikke «den trøst som skriftene gir» fjerne en slik fortvilelse? Jo, i utallige tilfelle vil den det. Tenk på disse eksemplene:

En ung kvinne hadde skrudd på gassen for å ta livet av seg, da et av Jehovas vitner banket på døren og gav henne et nytt håp ut fra Bibelen.

En annen ung pike, som syntes at hele hennes framtid ble ødelagt da hun ble lam etter en bilulykke, gjorde en rekke selvmordsforsøk. Så gjorde Jehovas vitner henne kjent med «den trøst som skriftene gir», og hun fikk nytt håp.

I et tredje tilfelle døde en kvinne like før hun og mannen skulle ha feiret sin gullbryllupsdag. Mannen ble sterkt deprimert og holdt faktisk på med å lage i stand en giftblanding som han skulle ta, da Jehovas vitner kom og viste ham at Bibelens budskap kunne gi ham en ny mening med livet.

Disse menneskene lærte å ’håpe på Jehova og være modige’. (Salme 27: 14, NW) De lærte å se hen til Jehova for å få styrke og å ’kaste på ham det som tynger dem, for han vil sørge for dem’. (Salme 55: 23) De fikk også kjennskap til Jehovas hensikter. Etter hvert som de fikk øynene opp for disse vidunderlige framtidsutsiktene, syntes de at deres nåværende situasjon var mindre betydningsfull og mindre tyngende. Ja, «den trøst som skriftene gir» reddet livet deres.

Men sett at noen er plaget av sterk skyldfølelse eller mangler glede og derfor trekker den slutning at «håpets Gud» har forlatt ham? (Romerne 15: 13) Gir skriftene noen trøst for en slik person? Ja. «[Jehova] er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, og han frelser dem som har en knust ånd.» (Salme 34: 19) Jehova svikter dem ikke.

Skyldfølelse

Hvis noen har begått en alvorlig synd, er det forståelig at vedkommende for en tid kan tvile på om Gud noen gang vil tilgi ham. Når det fulle omfang av det han har gjort, går opp for ham, føler han seg kanskje som det verste og mest uverdige menneske i verden. Jehova hater synd, men han har barmhjertighet med syndere som virkelig er bedrøvet og slutter å følge en gal handlemåte. Slike personer tilgir han «mangfoldig». — Jesaja 55: 7, EN.

Kong David var klar over det. Han skrev: «Du er god og tilgir gjerne; [Jehova], du er rik på miskunn mot alle som påkaller deg.» (Salme 86: 5) David levde et langt liv i trofasthet, men han begikk også noen svært alvorlige synder. Hver gang angret han imidlertid oppriktig og vendte seg til Gud i bønn når han hadde kommet til fornuft og innsett hva han hadde gjort. Han hadde tillit til at Gud ville tilgi ham. — Salme 51: 11—14.

Vi ønsker naturligvis ikke å etterligne kong David ved å begå de samme synder som han, men hvis vi begår en synd, kan vi etterligne hans inderlige og oppriktige anger, åpent innrømme at det vi har gjort, er galt, og tro at Jehova er villig til å tilgi oss. — 1. Johannes 2: 1, 2.

Men er ikke det at en kristen av en eller annen grunn ikke føler noen glede eller fred i sinnet, et bevis for at Gud har tatt sin ånd fra vedkommende? Ikke nødvendigvis. Selv om de kristne er glade mennesker, kan de likevel lide mange kvaler fra tid til annen. Jesus gjorde også det, for eksempel i Getsemane hage like før sin død. Bibelen sier: «Han kom i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden.» (Lukas 22: 44) Har du noen gang følt deg skyldbetynget fordi du av og til har vært engstelig på grunn av forskjellige prøvelser du blir stilt overfor? Hvis det er tilfellet, bør du søke trøst hos Jehova, slik Jesus gjorde.

Men er det ikke galt av en kristen å ønske å dø? Husker du hvordan Job følte det da han var nedtrykt? Han led av en fryktelig sykdom, ble plaget av falske venner og trodde at Jehova hadde forlatt ham. Han sa derfor klagende: «Jeg er inderlig lei av livet.» (Job 10: 1; 14: 13) For Job fortonte døden seg som en befrielse og ikke som den fiende som den i virkeligheten er. — 1. Korinter 15: 26.

Hvis Job i sine lidelser hadde tatt sitt liv, ville det ha vært en alvorlig synd. Men når et menneske er dypt ulykkelig eller ute av likevekt i følelsesmessig henseende, har det ikke alltid kontroll over de tankene som dukker opp i sinnet. Hvis vi på den annen side merker at våre tanker kretser om døden, eller at vi hele tiden skulle ønske at vi var døde, bør vi ta det som et faresignal. Da er det nødvendig å handle raskt. Hva skal vi gjøre?

Søk hjelp

En ung kvinne hadde alvorlige økonomiske og ekteskapelige problemer. Midt i en krise tok hun en overdose medikamenter, men til alt hell overlevde hun. Når hun nå tenker tilbake på hvorfor hun gjorde det, sier hun: «Jeg tror problemet bestod i at jeg ikke fortalte noen hvordan jeg følte det. Jeg planla ikke selvmordsforsøket. Det hele bare bygde seg opp inni meg helt til jeg fulgte en plutselig innskytelse.» Hvilket råd vil hun gi? «Søk hjelp hos andre før du kommer så langt.»

Det er et godt råd. Når vi er utsatt for følelsesmessig press, hender det av og til at vi synes at byrdene er for tunge. Skyldfølelsen, sorgen og følelsen av håpløshet kan rett og slett bli for mye for oss. Men det ventes ikke av oss at vi skal bære byrdene alene. Jehova Gud befaler gjennom apostelen Paulus: «Bær hverandres byrder.» (Galaterne 6: 2) Andre vil hjelpe oss. Det kan være deres plikt. Men i mange tilfelle vet de ikke hvor mye hjelp du trenger, hvis ikke du forteller dem det.

En ung pike spurte forpint etter at tre av hennes venner hadde begått selvmord: «Hvordan kunne vi ha visst det? . . . Hvordan kunne vi være der når de trengte oss, når vi aldri fikk vite hvordan de følte det?» Det kan være veldig vanskelig å snakke med andre om sine problemer. Men du vil bli overrasket over hvor lett ordene kommer når du først har begynt. Og vær forvisset om at andre virkelig ønsker å hjelpe deg. La oss se litt på hvem noen av disse andre er.

[Ramme på side 7]

Tenk på andre

En ung pike forteller hva som fikk henne til å la være å sette sine selvmordstanker ut i livet: «En selvmorders etterlatte sitter igjen med smerte, sorg og skyldfølelse — følelser som er langt mer ødeleggende og varige enn de problemene vedkommende selv syntes var uutholdelige.» — Matteus 7: 12.

[Ramme på side 7]

Situasjonen vil bedre seg

«Det er ingenting i denne verden som varer evig. . . . Vi vet at det snart vil bli en forandring til det bedre.» Denne tanken fikk en til å avvise sine selvmordstanker.

[Ramme på side 8]

De ombestemte seg

Dr. Herbert Hendin forteller at han i årenes løp er blitt kjent med fire personer som hadde hoppet ut fra høye bygninger og overlevd. To av dem sa at i det øyeblikket de hoppet, ønsket de at de kunne ha ombestemt seg. — Suicide in America av dr. med. Herbert Hendin.