«Han gjør ende på krig»
«DET var 8. august 1942. Japanske styrker hadde okkupert noen av de amerikanske øyene Aleutene med tanke på å angripe De forente staters vestkyst. Jeg tjenestegjorde i De forente staters sjøforsvar og var med i en skvadron som måtte rykke inn der og torpedere de japanske skipene.
Under angrepet ble det skutt mot oss, og radaren vår ble ødelagt. Vi måtte vende tilbake til basen gjennom tykk tåke langs den tilsynelatende endeløse kjeden av øyer — uten vårt viktigste navigasjonsutstyr, radarsystemet. Vi visste ikke hvor vi var, bare at øyene og fjellene lå til venstre for oss. Men hvor langt? Vi kunne praktisk talt ikke se noen ting. Plutselig skrek kapteinen: ’Vi kommer til å styrte!’
Jeg visste ikke noe mer før jeg kom til bevissthet. Flyet hadde gått inn i en fjellvegg, og på en eller annen måte var jeg blitt kastet vekk fra vraket. Jeg kunne se at flyet brant fremdeles. Halepartiet var brukket av. Hvis noen var i live, var de der inne.»
Dette fortalte Harley Miller, som overlevde. På side 13 er det et bilde av det som var igjen av flyet. Hvordan gikk det med de åtte andre av besetningen? Harley gjenforteller dette i den neste artikkelen. Vi oppfordrer deg til å lese beretningen. Det er ingen krigsfortelling, men fortellingen om en mann som til slutt fant fred.
Mens Harley tjenestegjorde i marinen, så han mange mennesker dø. Det var svært få sammenlignet med alle dem som mistet livet i den annen verdenskrig, men det var mange nok til å få ham til å innse hvor nytteløse krigene er, og til å spørre: Hvorfor?
Er menneskene blitt noe klokere?
Under den annen verdenskrig ble så mange som over 55 millioner mennesker drept, både soldater og sivile. For en sorg og elendighet som spredte seg over hele jorden! Millioner av enker og foreldreløse barn måtte klare seg selv. Det naturlige spørsmålet i 1945, da krigen endte, var derfor: Vil det noen gang bli slutt på alle krigene?
Det er sørgelig å måtte konstatere at menneskene ikke er blitt noe klokere siden 1945. Nasjonene fortsetter å forberede seg på krig og strid og å delta i krigshandlinger. På en nylig konferanse angående jordens skjebne viste tidligere admiral Gene La Rocque at det ifølge det amerikanske forsvarsdepartement er blitt utkjempet 270 kriger etter den annen verdenskrig. Han tilføyde at De forente stater og Sovjetunionen alene har 20 000 atomvåpen, og han advarte: «Hvis vi fortsetter i samme spor, vil vi få en atomkrig.»
Ja, nasjonene er som ville dyr når de fortsetter å løse sine uoverensstemmelser ved å utgyte blod, og vanligvis er det ikke de politiske herskernes blod som blir utgytt. Den fred som hersker nasjonene imellom når de ikke kriger, er dessuten en usikker fred som er basert på gjensidig terror — på teorien om en garantert, gjensidig tilintetgjørelse. Men hvorfor? Hvorfor ser det ut til at krig ikke er til å unngå i menneskenes historie? Finnes det en løsning?
Hvorfor kriges det?
Psykologer og antropologer kommer med mange forskjellige teorier for å forklare dette. De tar utgangspunkt i utviklingsteorien og den oppfatning at menneskene ikke er annet enn høyerestående dyr. Derfor sier noen at «aggresjon er absolutt nødvendig for at menneskeheten skal overleve». Rettferdiggjøringen av krig er derfor et slags «biprodukt» ved utviklingsteorien.
Andre psykologer godtar imidlertid ikke at krigene bare er et resultat av et aggresjonsinstinkt. De mener at krigsviljen er en ervervet egenskap, resultatet av skuffelser i barndommen. Dermed forsvarer de en mer normløs barndom og et mer normløst samfunn. Men er krigstruselen blitt mindre etter at samfunnet i den vestlige verden har fått færre normer å leve etter?
Robert Leckie trekker i sin bok Warfare denne konklusjonen: «Krigingen . . . kan ikke forklares i biologiske vendinger. Det ser heller ut til å være et sosialt, politisk og juridisk problem. . . . Selve samfunnet ser ut til å være hovedårsaken til krigene, og så lenge store samfunn — suverene stater og nasjoner — fortsetter å ha stor og ukontrollert makt, vil kriger ikke være til å unngå.» — Uthevet av oss.
Da Jesu halvbror Jakob for nesten 2000 år siden snakket om den første kristne menighet, spurte han: «Hvor kommer all striden og spliden [egentlig «kriger og kamper» på gresk, Kingdom Interlinear] hos dere fra? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe.» — Jakob 4: 1, 2.
Disse ordene hjelper oss til å finne de viktigste krigsårsakene — misunnelse, ærgjerrighet og grådighet. Disse egenskapene har gjort seg gjeldende i over 6000 år. (1. Mosebok 4: 2—10) Hvor ofte er det ikke blitt utkjempet kriger på grunn av landområder, eiendommer og ressurser! Når hæren skal mobiliseres, blir folk manipulert til å være stolte, nasjonalistiske, lojale og xenofobe (ha redsel for fremmede og utlendinger). Men det finnes en hovedårsak, og den går dypere enn disse overfladiske årsakene.
En hovedårsak som blir ignorert
Når ekspertene spekulerer over dette, er det en faktor nesten alle velger å ignorere — den usynlige makt som vil at menneskene skal være splittet og ligge i krig med hverandre. Denne makten går inn for å fange menneskenes oppmerksomhet på uendelig mange måter, enten det er gjennom religion, politikk eller fornøyelser. Bibelen viser tydelig hvilken makt dette er. Den sier for eksempel: «Vi vet at vi er av Gud; men hele verden er i den ondes vold.» (1. Johannes 5: 19, LB) Hvem er ’den onde’ ? Jesus viste hvem det er, da han sa til de fariseerne som ville drepe ham: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» — Johannes 8: 44.
Ja, den påvirkning som ligger til grunn for menneskenes stridslyst, kommer fra den onde, herskende åndeskapningen Satan Djevelen. Han og hans demoner med sine sadistiske trekk sørger for at menneskene hele tiden er beskjeftiget med krig og krigsforberedelser. Det er sant at millioner står fram og protesterer mot atomvåpen og krever en fastfrysing av atomvåpnene, men de bryr seg ikke om den eneste virkelige løsningen — Guds rikes styre med Kristus som konge. Satan har derfor hell med seg når han «forfører hele verden». (Åpenbaringen 12: 9) Han får menneskene til å forsøke å skape fred uten å greie det, fordi de holder fast ved akkurat det som fører til krig — trangsynte, nasjonalistiske interesser.
Hvordan vil det bli fred?
Den tidligere siterte Robert Leckie sier: «Samfunnsforskere sier at krig er avleggs . . . og at det kamplystne instinkt som gir krigen næring, kan kontrolleres av undervisning, lov og etikk.» (Uthevet av oss) Dette synet, som noen vitenskapsmenn har, stemmer tilfeldigvis med Bibelens løsning når det gjelder å få slutt på krigene. Bibelens løsning er også basert på «undervisning, lov og etikk». Profeten Jesaja pekte på denne veien til fred for over 2700 år siden da han sa: «Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’ For [Jehovas] lov skal gå ut fra Sion, [Jehovas] ord fra Jerusalem. Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» — Jesaja 2: 3, 4.
Hva viser denne profetien? At folk fra mange nasjoner vil måtte anerkjenne Jehovas lov, styre og overherredømme. De vil måtte godta å bli undervist på en ny måte, i fred. I ydmykhet vil de måtte si: «Han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!» Ja, vi vil lære den sanne kristne freds veier, eller ’etikken’, og ferdes på Jehovas stier slik det fullkomne eksempel, hans Sønn, Kristus Jesus, tydelig viste. Faktum er at Jehovas vitner som en verdensorganisasjon har oppfylt denne profetien i mange tiår — under to verdenskriger og alle de andre konfliktene som menneskeheten har vært oppe i.
Vi må imidlertid se den kjensgjerning i øynene at det aldri vil bli varig fred bare ved menneskers anstrengelser. Det trengs noe mye mer — ikke bare en internasjonal regjering, som mange har gjort seg til talsmenn for, men en overnasjonal regjering som er hevet over all trangsynt politikk og nasjonalisme. Guds himmelske regjering med Kristus som konge er nettopp dette. Den er det eneste effektive middel til å oppnå fred. — Matteus 6: 9, 10.
Hvordan vil det bli en slik fred? Ettersom nasjonene ikke frivillig vil gi avkall på sin nasjonale suverenitet, vil de snart bli tvunget til å gjøre det. Som profeten Daniel forutsa: «På den tid da disse kongene rår, skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet går til grunne. Det riket skal ikke gå over til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå i evighet.» (Daniel 2: 44) Og som det står i Åpenbaringen 20: 1—3, vil den verste krigshisseren, Satan Djevelen, bli ’kastet i avgrunnen’, satt ut av virksomhet, ’for tusen år . . . så han ikke lenger skal forføre folkene’.
Når det blir slutt på menneskenes selviske, politiske riker eller regjeringer, vil de oppmuntrende ordene i Salme 46: 9—11 få sin fullstendige oppfyllelse: «Kom og se hva [Jehova] har gjort, han som gjør skremmende ting på jorden! Han gjør ende på krig over hele jorden, han bryter buene, splintrer spydene og setter fyr på vognene. Stans og innse at jeg er Gud! Jeg er opphøyet over folkene, opphøyet på jorden.» Ja, Jehovas suverenitet vil bli opphøyet på hele jorden. Den dagen er nær forestående. — Matteus 24; Markus 13; Lukas 21.
Har du lyst til å se at det blir gjort ende på krigene? Du kan da være forvisset om at vi står på terskelen til den storslåtte tiden som David snakket om i Salme 37: 10, 11: «Om en liten stund er den ugudelige borte . . . Men de tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred.»