Jeg skal ikke lenger lære å føre krig

SØR-DAKOTA i Midtvesten i De forente stater er en jordbruksstat. Kveg går og gresser på de vakre slettene. Åkrene bugner av hvete, bygg, havre, mais og rug. Her, i byen Aberdeen, ble jeg født 10. juli 1921. Jeg skulle komme til å oppleve ytterligheter både når det gjaldt krig og fred, hat og kjærlighet.

Foreldrene mine var tyske, og de var arbeidsomme mennesker som trodde på religion og utdannelse. Jeg ble derfor døpt og opplært i den lutherske lære. Våren 1939 gikk jeg ut av skolen. Foreldrene mine var blitt skilt, og far var død. Hvilken vei skulle jeg nå velge å gå?

Jeg hadde dyp verdsettelse av Bibelen og var svært takknemlig mot Gud, så jeg søkte om å få gå på en luthersk presteskole for å bli prest. I mellomtiden brøt den annen verdenskrig ut i Europa, og ettersom jeg ikke hadde hørt noe fra presteskolen, begynte jeg i marinen i juli 1940. Dermed var loddet kastet, og jeg skulle komme til å gjøre karriere i forbindelse med krig istedenfor fred.

Etter den innledende opplæringen valgte jeg å tjene i marinens flyvåpen. Mitt første oppdrag utenfor De forente stater var ved en flybase ved Olongapo, ikke så langt fra Manila i Filippinene. De forente stater var ikke med i krigen ennå, så på våre tokt gjorde vi nesten ikke noe annet enn å rekognosere den japanske flåte i Stillehavet.

Japanerne angriper

Den 7. desember 1941 hadde jeg helgevakt, som var en grei radiovakt — vanligvis en tid da en kunne slappe av. Plutselig begynte radioen å stotre fram en sensasjonell melding i morsetegn: «Pearl Harbor blir angrepet av japanerne»! Jeg spratt opp fra stolen og løp for å slå alarm. Jeg visste at det ikke ville gå lang tid før japanerne også ville angripe Filippinene.

Og ganske riktig. Ved daggry neste morgen bombarderte de oss. Mange av flyene våre ble ødelagt på bakken. De som kom seg opp i luften, bombet og torpederte de japanske krigsflyene. Nye besetninger tok over etter gamle så fort flyene kom inn. Jeg tok min tørn alle gangene på disse farlige toktene, som det ikke så ut til å bli slutt på noen gang.

Vi kjempet en forgjeves kamp. De japanske jagerflyene angrep oss like lett som en hauk setter klørne i en fugleunge. På bare noen dager ble alle flyene våre ødelagt, og av 500 mann på vår base var det bare cirka 50 igjen. Vi måtte komme oss vekk fra øyene. Så vi rekvirerte et lite fransk passasjerskip, brøt den japanske blokade og flyktet til De ostindiske øyene, over 3000 kilometer unna.

Vi havnet i Surabaja, i det som nå heter Indonesia. Men japanerne halte snart innpå oss, og vi måtte dra videre til Port Darwin i Australia, hvor vi trodde vi skulle være utenfor skuddvidde en stund. Det neste var at japanske fly plutselig dukket opp fra det ukjente og forandret havnen til et brennende inferno. Over 20 skip ble senket. Skipet vårt, «Willie B. Preston», en destroyer som var gjort om til et hjelpeskip for fly, ble bombet og kraftig beskutt med maskingeværer helt til det ble satt i brann. På en eller annen måte klarte vi å slokke brannen, og i nattens mulm og mørke drog vi ut fra havnen og ned langs Australias vestkyst, til Fremantle.

Den natten ble de døde tullet inn i seilduk sammen med tunge lodd. Mange av dem var mine beste venner. Etter noen få ord som ikke var særlig trøstende, lot vi likene gli ned i det grå havet. Krigen hadde allerede lært meg å hate fienden. Denne forferdelige nedslaktingen gjorde meg enda bitrere.

En ny krigssone

Etter en 30 dagers permisjon var vårt neste oppdrag Aleutene, som går i en bue fra Alaska i retning sørvest. På våre stadige tokt lette vi etter japanske skip og ødela dem.

Den 8. august 1942, i slaget på Attu, ble det skutt mot oss, og radaren vår ble ødelagt. Da vi fløy tilbake til basen, møtte vi tykk tåke, og vi visste ikke lenger hvor vi var. Det siste jeg kan huske, var at kapteinen skrek: «Vi kommer til å styrte!»

Da jeg kom til bevissthet, kunne jeg se at flyet fremdeles brant. Vi hadde gått inn i en fjellvegg, og jeg var blitt kastet vekk fra vraket. Halepartiet hadde brukket av da flyet traff bakken, og hvis noen var i live, måtte det være de som var der inne. Hver fiber i kroppen min verket, men på en eller annen måte greide jeg å kave meg fram til halepartiet, og der fant jeg den beste vennen min, som fremdeles levde. Hans tilstand var svært kritisk. Jeg klarte å dra ham vekk fra det brennende vraket, og så mistet jeg bevisstheten igjen.

Det må ha vært den høye motorduren fra flyet som var på leting og kom feiende ned over vraket, som vekte meg neste dag. Da det fløy over oss, greide jeg å vifte med en flyjakke og mistet så bevisstheten igjen.

Da jeg våknet neste gang, lå jeg på et marinesykehus med kameraten min i sengen ved siden av. Han levde bare noen få dager. Dermed var jeg den eneste som overlevde, av et mannskap på ni. Jeg hadde sett mange menn dø før, men nå var alle de beste vennene mine døde. Jeg spurte stadig meg selv: ’Men hvorfor ikke jeg? Hvorfor skulle akkurat jeg overleve?’ Jeg sluttet nå å lese Bibelen og sank så dypt åndelig sett at jeg aldri før hadde vært i en slik tilstand.

En «harpe» forandret mitt liv

Fra Dutch Harbor på Aleutene reiste jeg med marinesykehusets skip til Bremerton marinesykehus i staten Washington. Jeg hadde flere brudd på kjeven, og bruddendene var ikke satt riktig på plass, så det var nødvendig å reponere dem om igjen. Det tok cirka seks måneder før alle skadene mine ble leget.

Da jeg var blitt utskrevet fra sykehuset, besøkte jeg min eldre søster i California. En dag så jeg at naboen hennes kastet noen bøker som så ut som om de var nye. En av dem het «Profetierne». Jeg spurte om den handlet om Bibelen. Han svarte: «Ja, det gjør den, og jeg har andre også. Du kan få alle sammen.» Slik gikk det til at jeg også fikk Guds harpe og flere andre bøker som er utgitt av Selskapet Vakttårnet.

Det så ut til at min åndelige interesse ble vakt på nytt. Jeg fikk lyst til å forstå Bibelen bedre. Jeg tok boken Profetierne og leste den fra perm til perm, men kunne ikke forstå den. Så jeg kastet bøkene, bortsett fra Guds harpe, som jeg stappet ned i flybagen.

I noen måneder fløy jeg nå sammen med en høytstående marineoffiser som inspiserte marinebasene på USAs vestkyst. Dermed fikk jeg god tid til å trakte etter det som kalles livets fornøyelser, men til slutt fikk det meg til å føle meg tom innvendig og rastløs. Jeg valgte å bli stridende igjen. Min nye skvadron, som bestod av hurtige, middels tunge bombefly, ble sendt til Saipan og Tinian i Stillehavet. Jeg skulle utføre radarbombingen fra skvadronens lederfly. Hvert mannskap fløy et tokt annenhver dag, så en fikk mye fritid ved basen.

En dag jeg lette etter en kortstokk i flybagen, fant jeg boken Guds harpe. Jeg begynte å lese den. Etter hvert som jeg leste, gikk det opp for meg at «helvete» er graven, at mennesket er en sjel og ikke udødelig, og at det ikke finnes noen støtte for treenighetslæren i Bibelen. Disse elementære kunnskapene forbauset meg.

Jeg fant fort fram Bibelen og begynte å slå opp alle de skriftstedene som var sitert. Jeg kunne knapt tro mine egne øyne. Alt var så tydelig og enkelt. Jeg ble begeistret over det jeg lærte. Men etter å ha tenkt over det bestemte jeg meg for å gå til de protestantiske eller katolske feltprestene og be dem vise meg ut fra Bibelen at helvete ikke er graven.

En feltprests råd

Det kunne de naturligvis ikke. En av dem gav meg et råd som jeg kan huske den dag i dag. Han sa: «Miller, du har et fantastisk rulleblad fra marinen og blir høyt respektert. Din framtid i marinen er sikker. Du er en av de yngste spesialoffiserer som noen gang er blitt utnevnt. Begå ikke den forferdelige feilen å slutte deg til Jehovas vitner, som ikke hilser flagget eller kjemper for sitt land.» Disse feltprestene ville ikke besvare noen av de bibelske spørsmålene mine. Det eneste de gjorde, var å angripe noen blant Jehovas vitner som var godt kjent, og som var døde.

Det de sa, gjorde meg forutinntatt mot Jehovas vitner. Men ingen av dem åpnet Bibelen for å motbevise min nyervervede tro. Jeg tenkte: ’Dette er sannheten. Jeg må gjøre hva jeg kan for å hjelpe andre til å forstå den.’ Dagen etter begynte jeg å fortelle de andre hva jeg hadde lært. Alle syntes det stod i nokså sterk kontrast til min tidligere tenkemåte.

Kommandøren fikk høre om min forkynnelse. Han kalte meg inn på kontoret og sa: «Miller, vi har vært igjennom mye sammen, og om bare noen dager skal vi ta fatt på en av våre tøffeste oppgaver — Iwo jima! Hva denne forkynnelsen dreier seg om, er ikke min sak. Men jeg ber deg holde opp med den til dette oppdraget er over.» Det syntes jeg var en rimelig anmodning, sa jeg gikk med på det.

Kampen om Iwo jima

Det ble alltid holdt et orienteringsmøte i forbindelse med hvert oppdrag. Det ble anslått hvor mange som kom til å dø når vi skulle innta Iwo jima. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg hørte antallet. Sårede og falne var ikke lenger bare tall på et stykke papir, men menneskeliv.

Japanerne prøvde hardt å beholde denne viktige øya. De hadde gravd seg ned i korallklippene langs hele kysten for å beskytte seg, noe som gjorde det nesten umulig å spore dem opp. Det var bare én sikker måte — å fly inn lavt og slippe ned en stor mengde dødbringende napalmbomber over klippene. Når de traff bakken, rant brannvæsken ned i revner og sprekker og gjorde øya om til et brennende inferno.

Etter noen dager erobret vi Iwo jima og kunne til slutt lande på flyplassen. Da jeg kom ut av bombeflyet, så jeg døde mennesker overalt. Jeg gikk tilbake langs stranden for å se resultatene av angrepet. Det jeg så, var så grusomt at det ikke kan beskrives — det lå forkullede lik overalt. Det var forferdelig. Jeg følte meg helt syk.

Ifølge meldingene var det til slutt 8000 amerikanere og 22 000 japanere som ble drept, og 26 000 som ble skadd på Iwo jima. Og alt dette for en øy på 20 kvadratkilometer!

I august 1945 ble atombombene sloppet over Japan. I løpet av en uke overgav japanerne seg, og krigen var over.

Den første kontakten med Jehovas vitner

Da jeg kom tilbake til De forente stater, drog jeg til Portland i Oregon for å besøke familien. De var sterkt imot min nye tro. De kjente imidlertid Howard Meier, som var et av Jehovas vitner. Jeg tok straks kontakt med ham og fortalte hva feltprestene hadde sagt om vitnene. Han brakte snart klarhet i disse nedsettende bemerkningene. Jeg begynte så å overvære møtene i Rikets sal og å forkynne.

Da jeg studerte Bibelens prinsipper angående krig og fred, forstod jeg at jeg ikke lenger kunne være med på militær virksomhet eller forene en militær karriere med et virkelig kristent liv. (Jesaja 2: 4; Matteus 22: 37—40) Jeg måtte bestemme meg for hva jeg skulle gjøre, for snart måtte jeg melde meg til tjeneste.

På denne tiden gav Howard Meier meg et råd som jeg alltid vil være takknemlig for. Han sa: «Åndelig sett er du fremdeles bare et barn. Hvorfor ikke gå tilbake til basen og overvære Jehovas vitners møter i den lokale Rikets sal istedenfor å bestemme akkurat nå hva som er riktig for deg? Etter hvert som du vokser i kunnskap og forståelse, kan du be Jehova om hans veiledning og ledelse.»

Jeg meldte meg ved luftbasen ved Whidbey Island i Washington. Jeg begynte å komme sammen med Anacortes menighet av Jehovas vitner med én gang. Snart forkynte jeg fra hus til hus, og på gaten bekjentgjorde jeg offentlige foredrag. Etter kort tid ledet jeg mellom åtte og ti bibelstudier på flybasen.

Marinebasen begynte å få klager om at en spesialoffiser gikk på gaten og bekjentgjorde bibelske foredrag. Jeg ble innkalt av feltpresten og uttrykkelig bedt om å ’SLUTTE med det tullet’. Det ville jeg naturligvis ikke.

Arrest og krigsrett

Mens jeg forkynte på gaten, ble jeg arrestert av marinens militærpoliti. Hva ble jeg anklaget for? Å vanære marinens uniform. Dette førte til en sak for krigsretten som kunne ha betydd militært fengsel og/eller vanærende avskjed. Jeg ville ikke bruke noen advokat, ettersom jeg syntes at jeg selv best kunne forklare mitt standpunkt og min nye tro, som var basert på Bibelen.

Jeg ble fremstilt for dommerne i marinens krigsrett, og anklagen ble lest opp. Etter en lang drøftelse og mange spørsmål angående min tro, ble jeg spurt om det var noe jeg ville si til slutt.

«Ja, det er det,» sa jeg. Jeg pekte på det amerikanske flagget og spurte: «Er det flagget et symbol på spott?»

«Hva i . . . mener du med det, Miller?» snerret en av kommandørene og spratt opp fra stolen.

«Vel, mine herrer, dere har hele mitt rulleblad fra marinen foran dere. Dere vet at jeg lot meg verve og kjempet for det som dette flagget står for, i langt høyere grad enn det jeg måtte. Jeg trodde at det står for tilbedelsesfrihet, talefrihet og religionsfrihet. Jeg har sett vennene mine bli sprengt i filler rett for øynene på meg fordi de også kjempet for disse frihetene. Jeg har sett tusener av lik i Filippinene, Australia og Ny-Guinea, på Saipan, Tinian, Aleutene og Iwo jima. Jeg har vært med på over 100 tokt og har hatt mange farlige patruljetjenester. Jeg har flere medaljer og hedersbevisninger enn praktisk talt noen annen av de flere tusen som er på denne basen. Skal dere nekte meg akkurat det som jeg kjempet for, og det som flagget står for — tilbedelsesfrihet og talefrihet?»

Det var helt stille i rettssalen da jeg satte meg ned. Dommerne hevet møtet inntil videre, men snart kom de tilbake og sa at de ikke kunne treffe noen avgjørelse i mitt tilfelle, og at saken ville bli sendt til Washington, D.C. Senere fikk jeg høre den endelige avgjørelsen, som ble truffet i Washington, D.C. Jeg skulle fullføre den tre måneder lange perioden jeg hadde vervet meg for, og jeg skulle få plikter som kunne forenes med min samvittighet. Den 14. juli 1946 fikk jeg en ærefull avskjed. Hvilket skritt skulle jeg nå ta?

Fra krig til fred

I forbindelse med et spesielt hjelpeprogram for veteraner fikk jeg anledning til å gå på college eller universitetet for å studere med tanke på en hvilken som helst karriere. Jeg avslo tilbudet. Nå som jeg hadde kunnskap om sannheten og Bibelens håp om evig fred på jorden, ville jeg hjelpe andre til å få liv. Jeg ville erstatte krigens og drepingens mareritt med et livgivende arbeid. — Salme 46: 9, 10; Jesaja 9: 6, 7.

Jeg ble døpt i august 1946 på det stevnet som ble holdt i Cleveland i Ohio, og som hadde temaet «Glade nasjoner». Jeg drog tilbake til Anacortes og begynte i heltidstjenesten. I 1947 søkte jeg om å få tjene ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York. Søknaden ble godtatt, og jeg meldte meg på Betel 29. mars 1948. Jeg arbeidet i forskjellige avdelinger før jeg fikk i oppgave å arbeide i tjenesteavdelingen. Det var her jeg hadde det privilegium å arbeide som sekretær for bror T. J. (Bud) Sullivan, som senere tjente som et medlem av det styrende råd.

Han kom med mye forstandig veiledning og hadde stor livserfaring, og han var et eksempel når det gjaldt å behandle andre på en vennlig måte. Jeg kan huske at når Bud tok seg av en vanskelig sak, sa han: «Hvis vi kommer til å begå en feil, så la oss gjøre det på en barmhjertig måte, for Jehova er en barmhjertig Gud.» ’For et fint poeng!’ tenkte jeg. — Salme 116: 5.

N. H. Knorr, som da var Selskapet Vakttårnets president, utnevnte meg helt uventet til tjenesteavdelingens nye tilsynsmann i 1953. Det betydde at jeg skulle føre tilsyn med all tjenestevirksomhet i De forente stater. Med Jehovas hjelp hadde jeg dette ansvaret i 22 år. Siden 1975 er det et utvalg som har tatt seg av dette.

I mars 1952 kom det en søt, ung søster til Betel. Hun hadde vært i heltidstjenesten siden 1947. Hun het Brook Thornton. Vi ble forelsket og giftet oss i mai 1957. Brook har gjort mitt liv rikt, og vi har virkelig vært lykkelige i den tiden vi har arbeidet sammen på Betel.

Fred medfører forandringer

I 1969 opplevde jeg noe som gjorde et dypt inntrykk på meg. Min kone og jeg hadde det privilegium å overvære det internasjonale stevnet som Jehovas vitner hadde i Tokyo i Japan med temaet «Fred på jorden». Jeg må innrømme at jeg tenkte på det å besøke Japan med blandede følelser. Det er svært vanskelig å utslette minnene fra krigen. Selv om jeg hadde godtatt Bibelens lære, lurte jeg på hvordan jeg ville reagere i Japan.

De få dagene vi tilbrakte i det landet, var en åpenbaring for meg! Jeg møtte et vennlig, ydmykt og fredelig folk som nå hatet krig like mye som jeg. De hadde også forandret seg i årene fra 1945. Det gjorde et dypt inntrykk på meg.

Helsen blir dårligere

I 1979 fikk jeg slag. Det gjorde meg delvis blind og førte til at jeg nå har problemer med hjertet. Og i 1981 ble jeg invalid på grunn av en brukken skive. Selv om det er vanskelig å godta disse forandringene, har jeg lært enda bedre hvor viktig det er å forstå andres problemer og situasjon.

Jeg klarer ikke lenger å gjøre det jeg pleide å gjøre. Jeg har en kortere arbeidsdag, men jeg har fremdeles det privilegium å tjene som et medlem av tjenesteavdelingens utvalg. Jeg har sett antall aktive forkynnere i De forente stater vokse fra 66 000 i 1946 til over 640 000 i 1983. Alle disse arbeider i likhet med meg for fred under Guds rike. Til min store glede var en av dem som ble døpt i 1975, min mor. Selv om hun er 86 år, forkynner hun fremdeles.

Nå lengter jeg etter den dagen, som er nær forestående, da Jehova Gud skal innføre sin rettferdige, nye ordning, og da døden, kriger og smerte ikke skal finnes mer. Bibelen sier: «Vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2. Peter 3: 13) Det er mitt oppriktige ønske å få være en del av den ’nye jord’ og for alltid å kunne glemme de redsler som jeg opplevde under krigen.

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

CANADA

ALASKA

ALEUTENE

BERING-HAVET

Attu

SIBIR

[Bilde på side 13]

Harley Miller som spesialoffiser i marinen i 1945

[Bilde på side 18]

I Japan gjorde et vennlig, ydmykt og fredelig folk et dypt inntrykk på meg