Ditt liv, din ulastelighet og kortet
«DEN kloke ser ulykken komme og søker skjul, de troskyldige går på og må bøte.» — Ordspråkene 27: 12.
Dette inspirerte ordspråket viser hvor viktig det er å være forutseende. En ’ulykke’ som Guds tjenere ønsker å unngå, er at deres ulastelighet blir krenket. I mange år har Jehovas vitner derfor omhyggelig overholdt Guds befaling om at de kristne skal ’avholde seg fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, EN.
De kristne er klar over at de etter en ulykke kanskje ikke er ved bevissthet eller i stand til å gi en utførlig forklaring på hvorfor de ikke kan godta blodoverføring. Selv om et av Jehovas vitner som er blitt skadet, er i stand til å snakke og — i samsvar med prinsippet om informert samtykke — kan si ifra at han ikke vil ha blod, kan det være at legene og det øvrige sykehuspersonalet er redd for at det kan bli anlagt sak mot dem hvis de ikke følger de vanlige behandlingsmåtene. Jehovas vitner har derfor i en tid nå gått med et medisinsk identitetskort på seg som forklarer deres standpunkt. Det er et dokument som er underskrevet av innehaveren og to vitner, og som fritar legene og sykehuset for ethvert ansvar for eventuelle komplikasjoner som synes å være en følge av at det ikke er gitt blod. De undertegner og daterer et nytt kort hvert år, slik at dokumentet alltid er gyldig.
Hvis du ønsker å adlyde Guds lov om blod, har du da alltid dette kortet på deg? Har du sørget for at det ikke er for gammelt, og har du om mulig sørget for at den personen som står deg nærmest, har undertegnet det? Det følgende brevet viser hvorfor du bør gjøre dette:
«Min mann og jeg vil gjerne si tusen takk for at dere gir oss åndelig føde i rette tid og opplysende materiale som kan hjelpe oss. Jeg vil gjerne fortelle hvordan det har ført til at vi har reddet livet.
Det var om kvelden den 6. juni 1983. Det regnet ganske mye da vi kjørte hjem fra arbeid. Vi hadde arbeidet som kontraktører i et nytt boligfelt cirka fem mil fra hjemstedet vårt og hadde nettopp hentet de tre barna våre på skolen. Mens vi kjørte nordover på motorveien i den lille lastebilen vår med min mann, John, ved rattet, snakket vi om det kommende områdestevnet. Plutselig så jeg tilhengeren på en trailer som kjørte sørover, svinge rundt. Traileren traff midtrabatten med så stor kraft at det føk gjørme og gress opp i luften, og på et øyeblikk var den kommet tvers over midtrabatten. Den stanset foran oss som en svær mur.
Vi hadde ofte lurt på hva som kom til å skje hvis vi ble utsatt for en ulykke. Vi hadde fulgt rådet om å snakke med legen vår og det nærmeste sykehuset om blodoverføring. Men hva om vi var bevisstløse, befant oss i en annen by og ikke var i stand til å nekte blodoverføring? I dette tilfellet har et av de hjelpemidlene dere [Selskapet Vakttårnet] så kjærlig har skaffet til veie, virkelig vist seg å være nyttig: det medisinske identitetskortet. Vi har alltid kortet på oss. Det er riktig utfylt, datert og undertegnet.
Mens jeg satt bevisstløs i bilvraket, stanset en kvinne som var sykepleier, for å hjelpe. John gav henne lov til å ta med seg de to barna som det gikk an å få ut av bilen, for et av dem blødde voldsomt fra et sår i hodet. Den andre datteren vår satt fastklemt i bilen sammen med meg fordi det ikke var mulig å få opp døren.
Da ambulansen kom, bad John en av sykepleierne om å gi sykehuset beskjed over radioen om at barna under ingen omstendigheter måtte få blod. Sykepleieren ville ikke gjøre det, men da John fikk ham til å lese det medisinske identitetskortet, ble han overbevist og sendte beskjeden til sykehuset.
Johns tilstand var dårlig. Han hadde fått noen dype kutt i hodet, hadde brukket venstre håndledd og fått en masse skrammer. Men han fortsatte å be om at han måtte være ved bevissthet såpass lenge at han kunne sørge for at det ble tatt hensyn til familiens behov og ønsker.
Jeg hadde brukket begge hoftebena, det ene flere steder. På venstre lårben hadde jeg et brudd som forårsaket indre blødninger. Da vi kom fram til sykehuset, var jeg fremdeles bevisstløs. Legen sa til John at jeg de neste timene kom til å miste over halvparten av blodet, og at jeg kom til å dø hvis jeg ikke fikk blodoverføring. Til tross for den tilstand John var i, fortsatte han å si: ’Ikke noe blod.’ Men legene gav seg ikke. De sa at han kom til å miste sin kone, og spurte: ’Hvem skal da ta seg av barna?’ Til slutt fant de mitt medisinske identitetskort. Legen fikk tatt noen kopier av det og la det i journalen. Fordi det er et rettslig gyldig dokument, respekterte de det og sluttet med å prøve å påtvinge en blodoverføring. Seks timer senere kom jeg til bevissthet igjen og kunne selv snakke for meg. Men det lille identitetskortet, som noen mener er ubetydelig, reddet meg fra å bli påtvunget en blodoverføring mens jeg var bevisstløs.
Jeg var på sykehuset i nesten sju uker, men jeg tror at årsaken til at jeg kom meg forholdsvis fort, til dels var at jeg ikke hadde fått noe fremmed blod og derfor slapp de komplikasjoner det medfører. Nå er hele familien samlet igjen, og det går fint framover med oss alle sammen. Vi takker Jehova for at han har gitt oss så fine hjelpemidler som det medisinske identitetskortet. Det er en stor hjelp!»
Jehovas vitner skaffer seg dette verdifulle kortet gjennom de eldste i menighetene. Den ovenstående opplevelsen viser hvorfor du og din familie bør være «kloke» og alltid ha på dere et medisinsk identitetskort som er riktig utfylt og er av ny dato. — Ordspråkene 22: 3.
[Bilde på side 26]
Medisinsk identitetskort