Belsasar – kronprins eller konge?

BLANT bibelforskere har det lenge vært uenighet med hensyn til Belsasar. Ifølge Daniels bok i Bibelen var «kong Belsasar» hersker i Babylon, og han holdt et stort gjestebud den skjebnesvangre natten i 539 f.Kr. da perseren Kyros inntok byen. (Daniel 5: 1) Problemet er at det bare er Bibelen som nevner Belsasars navn. Andre gamle historiske kilder utelater det og sier at det var Nabonid som var hersker i Babylon på den tiden. Mange har ment at dette viser at Daniels bok er verdiløs historisk sett, og at den sannsynligvis ble skrevet noen hundre år etter Babylons fall.

Det har imidlertid vært en forhastet slutning. Ifølge en artikkel av Alan Millard i tidsskriftet Biblical Archaeology Review (mai/juni 1985) ble det i 1854 avdekket en innskrift i Irak som omfatter en bønn om langt liv og god helse for Nabonid og hans eldste sønn. Hva het denne sønnen? Belsasar! Det fantes altså en Belsasar i Babylon. Siden 1854 er det blitt funnet mange andre innskrifter som har bekreftet dette. Det er imidlertid ingen av disse innskriftene som kaller Belsasar konge. De omtaler ham som kongesønn eller som kronprins. Kritikere hevder derfor at han som skrev Daniels bok, gjorde en feil da han brukte uttrykket «kong Belsasar».

Men også her tar kritikerne feil. Hvordan kan vi si det? For det første: Ifølge Alan Millard er det blitt avdekket juridiske dokumenter fra den tiden hvor partene sverger ved Nabonid og ved Belsasar. Hvorfor er dette av betydning? Fordi det var fast praksis at partene sverget ved gudene og ved kongen. Det eneste unntaket var at det ble sverget ved Belsasar, så Belsasar hadde tydeligvis en spesiell status. Ja, det later til at Belsasar hersket alene i Babylon i mange år mens hans far oppholdt seg i Taima-oasen i det nordlige Arabia. En tavle som nå oppbevares i British Museum, viser at Nabonid «overlot kongedømmet til» Belsasar i denne tiden.

Hva kommer det da av at offisielle innskrifter kaller ham «kronprins», mens Daniels bok bruker betegnelsen «konge»? En arkeologisk oppdagelse i det nordlige Syria gir oss et svar. I 1979 ble det der avdekket en statue i naturlig størrelse av kongen i det gamle Gozan. På kledningen hans var det to innskrifter, den ene på assyrisk og den andre på arameisk. De to innskriftene var nesten identiske, men det var minst én interessant forskjell mellom dem. Den teksten som var på språket til de assyriske overherrer, sa at den herskeren som statuen var et bilde av, var «Gozans stattholder». Den teksten som var på arameisk, lokalbefolkningens språk, omtaler ham som «konge».

Etter å ha gjort denne sammenligningen konkluderer Alan Millard med følgende: Mens offisielle innskrifter omtalte Belsasar som kronprins, «kan det ha blitt betraktet som helt i orden at slike uoffisielle beretninger som Daniels bok kalte Belsasar ’konge’. Han opptrådte som konge, som sin fars representant, selv om han kanskje ikke var konge i juridisk forstand. En nøyaktig betegnelse ville ha være irrelevant og forvirrende i beretningen slik den fortelles i Daniel».

Alt dette fører oss til spørsmålet: Hvis Daniels bok ble skrevet flere hundre år etter Babylons fall, hvordan visste da dens forfatter om Belsasar, som andre historieskrivere hadde oversett? Og hvorfor kalte han ham «konge» og fulgte en skikk som ble forstått da Belsasar levde, men som ble glemt i senere århundrer? Som vi skjønner, er det at Daniels bok refererer til «kong Belsasar», et sterkt bevis for at boken faktisk ble skrevet av en som levde i Babylon i det sjette århundre før Kristus.