En stolt regent mister et verdensrike

«KONG BELSASAR,» skrev profeten Daniel, «holdt en stor fest for tusen av sine stormenn, og framfor de tusen drakk han vin.» I løpet av gjestebudet «forandret kongens ansiktsfarge seg, og hans tanker begynte å skremme ham, og hans hofteledd ble slappe, og hans knær slo mot hverandre». Før natten var omme, «ble kaldeerkongen Belsasar drept, og mederen Dareios mottok riket». — Daniel 5: 1, 6, 30, 31.

Hvem var Belsasar? Hvordan kom han til å bli kalt «kaldeerkongen»? Nøyaktig hvilken stilling hadde han i det nybabylonske rike? Hvordan gikk det til at han mistet riket?

Medregent eller konge?

Daniel omtaler Nebukadnesar som Belsasars far. (Daniel 5: 2, 11, 18, 22) Denne betegnelsen skal imidlertid ikke oppfattes bokstavelig. Ifølge boken Nabonidus and Belshazzar av Raymond P. Dougherty kan Nebukadnesar ha vært far til Belsasars mor, Nitokris. Eller det kan være at Nebukadnesar var Belsasars «far» ganske enkelt i den forstand at han var hans forgjenger på tronen. (Jevnfør 1. Mosebok 28: 10, 13.) Iallfall blir Belsasar ifølge kileinnskrifter på en rekke leirsylindere som ble funnet i det sørlige Irak på 1800-tallet, identifisert som den eldste sønnen til Nabonid, Babylons konge.

Beretningen i Daniel, kapittel 5, dreier seg om de hendelsene som fant sted den natten i 539 f.v.t. da Babylon falt, og forteller således ikke om bakgrunnen for at Belsasar fikk kongemakt. Arkeologiske kilder gir imidlertid en pekepinn om forholdet mellom Nabonid og Belsasar. «De babylonske tekstene avslører at Nabonid var en eksentrisk hersker,» sier arkeologen Alan Millard, som er ekspert på gamle semittiske språk. Han tilføyer: «Det var ikke slik at han ignorerte Babylons guder, men han . . . viet måneguden i to andre byer, Ur og Harran, betydelig oppmerksomhet. I mange år av sin regjeringstid var Nabonid ikke engang bosatt i Babylon, men oppholdt seg i den fjerntliggende Taima-oasen i det nordlige Arabia.» Nabonid tilbrakte tydeligvis mye av sin regjeringstid borte fra hovedstaden, Babylon. I hans fravær hadde Belsasar den administrative myndighet.

Et kileskriftdokument som kalles «Et polemisk dikt om Nabonid», kaster ytterligere lys over Belsasars stilling. Det sier: «Han [Nabonid] betrodde ’Militærleiren’ til sin eldste (sønn), den førstefødte; troppene overalt i landet la han under hans (kommando). Han gav fra seg (alt), [han] betrodde ham kongemakten.» Belsasar var altså medregent.

Men kan en medregent betraktes som konge? En statue av en oldtidshersker som ble funnet i det nordlige Syria i 1970-årene, viser at det ikke var uvanlig at en hersker ble kalt konge selv om han strengt tatt hadde en lavere tittel. Statuen var av en hersker i Gozan og hadde innskrifter på assyrisk og arameisk. Den assyriske innskriften kalte mannen Gozans stattholder, mens den parallelle arameiske innskriften kalte ham konge. Det er derfor ikke så eiendommelig at Belsasar ble kalt kronprins i offisielle babylonske innskrifter, mens Daniel, som skrev på arameisk, kalte ham konge.

Nabonid og Belsasar delte kongemakten helt inn i det nybabylonske rikes siste dager. Den natten da Babylon falt, tilbød Belsasar derfor Daniel stillingen som den tredje hersker i riket, ikke den andre. — Daniel 5: 16.

En selvsikker og stolt regent

At Belsasar var selvsikker og stolt, framgår av de siste hendelsene som inntraff i hans regjeringstid. Da hans styre tok slutt, den 5. oktober 539 f.v.t., hadde Nabonid søkt tilflukt i Borsippa etter å ha lidd nederlag for de medopersiske styrker. Selve Babylon ble beleiret. Men Belsasar følte seg så sikker i denne byen, som var omgitt av veldige murer, at han den natten holdt «en stor fest for tusen av sine stormenn». Den greske historieskriveren Herodot, som levde på 400-tallet f.v.t., sier at folk i byen «danset på den tiden og moret seg».

Utenfor Babylons murer stod imidlertid de medopersiske hærstyrkene klar. Under ledelse av Kyros hadde de ledet bort vannet i Eufrat, som rant midt gjennom byen. Kyros’ menn var parat til å vasse gjennom elveleiet så snart vannet hadde sunket tilstrekkelig. De skulle så klyve opp skråningen og komme seg inn i byen gjennom de åpne kobberdørene i muren langs elven.

Hvis Belsasar hadde vært oppmerksom på det som foregikk utenfor byen, kunne han ha stengt kobberdørene, stasjonert sine sterke menn på murene langs elvebreddene og fanget fienden i en felle. I stedet befalte den overmodige Belsasar, som var påvirket av vin, at de karene av sølv og gull som var tatt fra Jehovas tempel, skulle hentes fram. Han og hans gjester, hans hustruer og hans medhustruer formastet seg så til å drikke av dem mens de lovpriste de babylonske gudene. Plutselig kom en hånd mirakuløst til syne og begynte å skrive på veggen. Skrekkslagen kalte Belsasar til seg vismennene sine for at de skulle tyde skriften. Men de «var ikke i stand til å lese skriften eller å gjøre kjent tydningen for kongen». Til slutt ble Daniel «ført inn til kongen». Under guddommelig inspirasjon åpenbarte Jehovas modige profet betydningen av det mirakuløse budskapet, som var en forutsigelse av at Babylon skulle falle for mederne og perserne. — Daniel 5: 2—28.

Mederne og perserne inntok byen med letthet, og Belsasar levde ikke natten igjennom. I og med hans død og Nabonids øyensynlige overgivelse til Kyros endte det nybabylonske verdensrike.

[Bilde på side 8]

Daniel tyder dommen over det babylonske verdensrike